Streep som sjarmerende skrulle

Del artikkelen i Sosial medier

Meryl Streep byr på nok et minneverdig kvinneportrett på film. Denne gangen som den eksentriske sosietetsdamen Florence Foster Jenkins. Hun trodde hun hadde århundrets gullstrupe, men var i virkeligheten tonedøv.

Florence Foster Jenkins
Regi: Stephen Frears

Handlingen foregår i New York på 1940-tallet. Den arbeidsløse musikeren Cosmé McMoon (Simon Helberg) tror han har skutt gullfuglen da han blir ansatt som huspianist hos den rike mrs. Jenkins. Men jobben blir mer krevende enn han har forestilt seg, da han på daglig basis må akkompagnere fruen under hennes sangøvelser.

Stephen Frears viser nok en gang at ingen gjør kostymefilmer slik britene kan.

Hun synger helt grusomt, og øvinger med sangpedagog bringer ingen fremskritt. Selv synes hun at det låter strålende, og ektemannen St. Clair Bayfield (Hugh Grant) lar henne leve i troen ved å betale omgivelsene for å holde munn om sannheten. Alt går strålende, helt til Florence leier Carnegie Hall for å holde sin første offentlige konsert. 

Syfilis og arsenikk

Selvsagt er Meryl Streep verdt hele kinobilletten alene. Selv i en tilsynelatende lettlivet komedie som denne, makter hun å få fram nyanser i skildringen av Florence. Publikum merker snart at det ligger noe mørkt over karakteren; en skjebne det ikke blir snakket om. Forstår hun at hun blir holdt for narr, men velger å late som ingen ting?

Virkelighetens Florence Foster Jenkins giftet seg som syttenåring, og ble smittet av syfilis av sin første ektemann. På den tiden var sykdommen uhelbredelig, men de prøvde å kurere med medisiner som inneholdt arsenikk og kvikksølv. Lang tids bruk av slike preparater kan gi nevrologiske utfall og skader på hørselsnervene. Mange tror dette er årsaken til hennes kuriøse oppførsel.

Gode skuespillere

Streeps Florence-karakter er veldig i slekt med den hun spilte som fjernsynskokken Julia Child for noen år siden, eksentrisk og elskelig. Hun flagrer og ler, fullstendig uhemmet av omgivelsene. Hun er en skuespiller som takler alle slags roller, også de tøffe. Det så vi da hun fremstilte Margaret Thatcher i Jernkvinnen, eller motemagasinet Vogues fryktede redaktør Anna Wintour i The Devil Wears Prada.

Hugh Grant gjør også en god figur i filmen. Han er mest kjent for en endeløs rekke av romantiske komedier, slik også denne gangen. Rollen som omsorgsfull ektemann med elskerinne på si, er slik vi kjenner ham. Det er den samme perfekte diksjonen og de snobbete manerene. Simon Helberg, som spiller pianisten, er mest kjent i Norge for sin rolle i fjernsynsserien The Big Bang Theory. 

Morsom og velspilt

Regissør Stephen Frears har gjort det til en spesialitet å levere kvalitetsunderholdning for et voksent publikum. Han er mannen bak populære filmer som Philomena, The Queen og Mrs. Henderson presenterer, og har nok en gang vist at ingen gjør kostymefilmer slik britene kan.

Florence Foster Jenkins er kanskje ikke noen stor film, men den er morsom og velspilt. Og for oss nordmenn minner den oss om at vi også en gang hadde en eksentrisk vokalist blant oss. Ingen sang slik som Olga Marie Mikalsen. Også hun opptrådte i Carnegie Hall.

Del artikkelen i Sosial medier