Sist fredag slapp Ole & Silje Huleboer debutplaten Sounds Good!, og i morgen (torsdag 12. mai) spiller de på Bergen offentlige bibliotek.
Platen deres ble, i likhet med Bob Dylans største mesterverk, Blood on the Tracks (ingen sammenligning forøvrig, bort sett fra den enorme gjelden alle variasjoner over temaet singer/songwriter må leve med), spilt inn to ganger.
Dette skyldes at duoen fikk en åpning i Ocean Sound på Giske, en mulighet de egentlig hadde tenkt å bruke til å spille inn nytt materiale. De varmet opp i studio ved å spille gjennom Sounds Good!-plata, og oppdaget da at dette materialet hadde fått en helt annen modenhet enn den allerede innspilte versjonen.
Ni låter på én kveld
Albumet var allerede ferdig mastret, og var klar for å sendes til trykkeriet og ut i verden. Men så snublet altså duoen over muligheten til å spille inn albumet på nytt. Gitarist, låtskriver og korist Ole Øvstedal forklarer:
– I dag er det nesten blitt enerådende å spille inn digitalt, og sette sammen de beste delene fra flere forskjellige takes. Den lydmessig luksuriøse karakteren man får av å spille analogt inn på bånd er svært annerledes. Vi liker også disiplinen det medførte; ingen av oss kunne gjøre en eneste betydelig feil uten at hele greia måtte skrapes.
De ni første låtene på Sounds Good! ble spilt inn på én og samme kveld. Etter at grunnopptaket var gjort, dubbet Silje Høgevold vokalen i ett take. Opptakene av Oles kor og gitarspilling ble gjort i ettertid, men på samme måten, i hele tagninger. Bort sett fra litt plateklang og en Roland Dimension D-chorus i tillegg til fulltone båndekko, så finnes det ikke effektbruk på platen.
Perserkatter er en av Oles mange hobbyer ved siden av musikken, får vi vite.
Mange band på CV-en
– Når alt du jobber med er ørsmå nyanser, så betyr også ørsmå nyanser alt, sier haugesunderen, som blant annet kan vise til en kortvarig karriere som gitarist i Euroboys (2000-2001), samt at han har vært på turné i Sverige med The Ark og i Europa med Soundtrack of Our Lives / Silverbullit.
I årene som fulgte virket han som låtskriver, produsent, gitarist og vokalist i Dharma, som gav ut platene Dreamland, Baby & Galaxies Like Grains of Sand. Han fortsatte i 2007 som låtskriver, produsent og gitarist i Spirits Of The Dead med utgivelsene White Elephant, Great God Pan & Rumours Of A Presence. Senere har han spilt med (trekk pusten!) Thom Hell, The Low Frequency in Stereo, CCTV, This is Music Inc, Phaedra, KUUK og Kildaphew, samt produsert blant andre The Switch og KUUK. Trenger du å vite mer? Vel, perserkatter er en av Oles mange hobbyer ved siden av musikken, får vi vite.
Bachelor i kunstfag
Silje Høgevold har ingen lang band-CV å vise til. Hun er fra Valle i Setesdal, Hun har bachelor i tekstil og kunstfag fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har studert estetikk med fordypning i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.
Hun gjør mesteparten av artwork og coverdesign på Ole & Silje Huleboers utgivelser, der hun har vært vokalist de siste fem årene. OK, da var introduksjonen unnagjort. Vi tok en prat rundt leirbålet utenfor de to huleboernes hule, mens vi lyttet til albumet, låt for låt.
Silje, som en ung Emmylou Harris, bedyrer at hun «wanna be alone».
1. Oh No!:
Countryaktig låt, der gitaren legger seg som et varmt skjerf rundt Siljes stemme, som, lik en ung Emmylou Harris, bedyrer at hun «wanna be alone».
– Låta er eviggammel, men teksten er forholdsvis ny. Helt konkret har den å gjøre med en person som har drevet med forskjellig snusk, som treffer denne gode personen, og så blir hun dumpa, forklarer Ole.
– Jeg tenkte på Dolly Parton da jeg sang den. Hun er working class, og jobber så godt hun kan, selv om det går litt til helvete her og der. Idet det går opp for deg hva som er den riktige veien å gå, så er det plutselig ikke det lenger, og så må du bare jobbe 9 to 5 videre, sier Silje.
Spill den kl. 02 om natten, når det er stille i huset fordi det er dét det er.
2. That’s What It Takes:
En stille sang om kjærligheten som var. Spill den kl. 02 om natten, når det er stille i huset fordi det er dét det er.
– Når Silje intensiverer synginga si, tråkker den tyngre på hvert første slag i takta, og det er en ganske sånn kraftfull ting man kan gjøre med en vals, hvor den endrer helt karakter, sier Ole.
– Dette er den første låta som satt umiddelbart. Vi klarte å pinpointe vibben veldig kjapt. Så hadde jeg akkurat blitt dumpa også, da. Jeg var veldig sint, men det var en trøst i den låta, sier Silje.
3. I Want Someone To Love Me As I Am:
Denne har allerede vært ute på singel, og det er lett å forstå hvorfor. Teksten er lett å identifisere seg med, melodien sniker seg innpå deg, og arrangementet er nydelig og tilbakelent. En låt der alt klaffer.
En låt der alt klaffer.
– Når Ole kommer med låter, er det gjerne sånn at han legger fram situasjonen låta tar utgangspunkt i. De følelsesmessige punktene jeg sikter mot når jeg synger er heller der i melodien hvor det brister, enn der hvor det er «sterkest» i teksten, forklarer Silje.
– Mange av låtene våre har en del å gjøre med romantisk musikk fra 60-tallet av typen Jose Feliciano og Getz/Gilberto, musikk som er veldig nedpå og intim, men ikke nødvendigvis «bekjennende» i en sånn singer/songwriter-forstand. Det jeg skriver sikter mye mer på å fortelle om noen små hendelser eller tilstander, mer enn akkurat hvordan jeg eller Silje har det, legger Ole til.
Ole & Silje Huleboer – I Want Someone To Love Me As I Am
Hun klarer å variere uttrykket tilstrekkelig til at hun holder på interessen helt igjennom.
4. Antipode:
En slags selvreflekterende låt der Silje virkelig får vise frem stemmen. Ikke fordi den går over flere oktaver, men rett og slett ved at hun klarer variere uttrykket tilstrekkelig til at hun holde på interessen helt igjennom det som egentlig er en ganske enkel og rett frem låt.
– Låta er gammel og teksten er riktignok ganske ny, men jeg har liksom visst hva denne skulle handle om lenge, forklarer Ole.
– Musikalsk sett går det vel an å nevne at jeg er veldig glad i det som heter modalharmonikk, og her befinner låta seg mye av tiden i den doriske sfæren, som jeg alltid har vært veldig opptatt av, det er et ganske kraftfullt utgangspunkt for melodier og låter.
Dette må være lyden av ekte kjærlighet.
5. Endlessly:
Veldig fin låt, med nydelig stigning helt mot slutten. Dette må være lyden av ekte kjærlighet.
– Ja, her er det noen som faktisk har funnet noen de elsker bunnløst, bekrefter Ole.
– En annen ting jeg legger merke til når jeg nå etter meg ned og hører på musikken vår i ett, er at det er et klart gudsnærvær i denne låta. Det er det i grunnen i overraskende mye jeg skrev da jeg var yngre. Jeg vokste opp med mye kirke på alle kanter, og det farget nok av mer enn jeg kanskje har tenkt på.
– Jeg liker sceneskiftet i denne låta. Det er så vanvittig tydelig at himmelhvelvingen liksom åpner seg på andre del, legger Silje til.
Ole & Silje Huleboer – Endlessly
Låter mer melankolsk og oppgitt enn som en ekte aktivist-sang av type «redd de siste vaskebjørnene».
6. Raccoon Aid:
Stusser du over tittelen? Vel, jeg tror den er ekte ment, selv om den låter mer melankolsk og oppgitt enn som en ekte aktivist-sang av type «redd de siste vaskebjørnene».
– Vi fant ut at det ikke var så fett at den ble fremført så inderlig, så vi flyttet stemningen fra en oppriktig «aid-song» til en mer nihilistisk, håpløs og stilig affære, sier Ole, ikke helt fornøyd med sin egen forklaring.
– Det er liksom å røyke seg inn i kreften, men med hanske og munnstykke, på en måte, utdyper han.
Om inderligheten manglet i sted, så er den veldig til stede her.
7. Lovelight:
Nok en kjærlighetssang, og om inderligheten manglet i sted, så er den veldig til stede her: «Please don’t forsake me / you know thar will break me» trygler hun.
– Denne er VELDIG Timmy Gresshoppe, sier låtskriveren.
– Men også Dangerous-plata til Michael Jackson. Det går vel i grunnen en ganske klar linje mellom de to tingene, mener Silje.
Flammene kaster skygger på bakken, lukten av brente kvister blander seg med salt sjøluft.
8. Time to Bend Over:
Oppbruddslåt, enten om å gi opp en måte å leve på, eller noen man lever sammen med. Fint sunget, men jeg merker at søvnen snart innhenter meg nå. Flammene kaster skygger på bakken, lukten av brente kvister blander seg med salt sjøluft.
– Jeg tenker folkemusikk når jeg synger denne låta, sier Silje, lett henført.
– Ja, det er vel også et av de stedene der jeg hører hvordan jeg er inspirert av Debussy-pianostykker, melodiene og harmoniene du finner der. Utover det er det en lykkelig liten melodi, med en resignert, konstaterende tone. Jeg tenker på Olav Duun og den typen litteratur. Det harde livet, «så gikk det mange år», liksom. Slit og strev som du bare må forholde deg til, sier Ole.
Følelsen av å ha to følelser samtidig, som en eller annen klok mentor ville ha uttrykt det.
9. I Will:
Fin intro på gitar, og så kommer vokalen og bare åpner låten. Platens beste, spør du meg. Nydelig sunget om tapt og vunnet kjærlighet. Følelsen av å ha to følelser samtidig, som en eller annen klok mentor ville ha uttrykt det.
– Låta har to situasjoner, en fram til man inngår et forhold og en når det er slutt. Den prøver vel å si noe om at de to følelsene, som på mange måter kan være ganske like, forklarer Ole.
Silje er stille.
Så sant som det er sunget.
10. True Beauty Lies Within:
Så sant som det er sunget. Jeg liker måten hun fraserer på, det minner litt om Rickie Lee Jones.
– Når du har hatt en intens greie med noen og ser personen sammen med noen andre senere og bare tenker sånn, «jeg vet hvem du egentlig er». Fordi selv om det kanskje var flyktig, bare varte noen måneder, så var det øyeblikk der hvor dere traff et punkt som var dypere enn alt annet og kanskje dere aldri hadde vært nærere noen andre før. Sånn føler jeg den låta, sier Ole.
– Jeg har et veldig personlig forhold til den og den er blant en av favorittene. Den er så varm og sår. Kanskje ekstra varm og sår på denne innspillingen fordi det var en litt tung dag i studio, så vi følte vel låta mer enn vanlig.
Silje dytter noen flere pinner inn i flammene.
Ole & Silje Huleboer – True Beauty Lies Within (live i Emanuel Vigeland Mausoleum, Oslo – fra den verdensomspennende Obscura Day festival, 16. april 2016
Denne får meg til å tenke på Eva Cassidy; ikke hva hun ville ha gjort med den, men at ja, slik ville hun ha gjort den.
11. Lullaby For My Love:
Lang intro på gitar, før Silje nærmest ramler inn. Det er god kjemi mellom de to musikalske partnerne. Jeg tør ikke si det høyt til dem, så jeg hvisker det til deg: Denne låten får meg til å tenke på Eva Cassidy; ikke hva hun ville ha gjort med den, men at ja, slik ville hun ha gjort den.
En nydelig slutt på et nydelig album.
– Selv om jeg var veldig spak i stemmen, så er det kanskje den låten jeg er mest fornøyd med. Det er jo en sentimental trøstelåt, og den hadde kanskje blitt sukkersøt, om den hadde vært sunget sterkere, sier Silje.
– Det er en låt som anerkjenner at det kan være vondt eller ille en god del; «ikke vær lei deg, for det kommer til å være sånn masse», på en måte. At det er en trøst i det. Folk kan spørre meg om det finnes en ironi her, om jeg har en distanse til denne typen ting. Men nei, jeg har ikke det, for meg handler det å synge sånne følelser helt ut om at ting er mangefasettert. Noen ganger er det sånn – noen ganger er det annerledes.
– Og akkurat det passer godt i denne typen låter, da. Alle harmoniene jeg hører i impresjonistisk musikk og i Tin Pan Alley-tradisjonen gir, på godt og vondt, en anledning til å gli inn og ut av den typen stemninger. Det er ikke alltid enten trist eller lykkelig, tydelige motiver. Men så har livet masse tvetydige øyeblikk hvor følelsene er mer gåtefulle, kanskje komplekse, sier Ole.
– Jeg er ikke sikker på om den typen musikk, som gjerne blir sett på som elegant, og kanskje noen ganger mindre «ærlig» eller lignende, egentlig er musikk som passer til de følelsene der. Som for eksempel om du nettopp har slått opp og tenker «dette minner om å være forelsket», på en måte. Det er også en humor som skjules i den typen tvetydige situasjoner, en dypere ironi, på en måte, som jeg sikkert også egentlig har tatt med meg fra Vestlandet. Jeg har i hvert fall ikke skrevet låtene i noe vakuum.
– For meg handler både den låta, og en del av de andre tingene vi gjør, om å stå i ting, ikke nødvendigvis alltid tenke at den eller den følelsen eller situasjonen må jeg finne veien ut av – men bare tillate seg å være i den, å skjønne at noen ganger må man bare gjennomgå ting, sier Silje.
Gode ord å ta med seg der, tenker jeg, og sparker forsiktig litt sand over leirbålet så det ikke skal dø ut i løpet av natten.
Ole & Silje Huleboer spiller på Bergen offentlige bibliotek kl. 18.00 i morgen, torsdag 12. mai. Sjekk eget event på Facebook.
Lenker:
Facebook
Hjemmeside
Youtube
