Iram Haqs film om æreskultur og sosial kontroll av kvinner i pakistanske miljøer virker ikke som noen brannfakkel. For dette er gammelt nytt.
Heller ikke ved produksjonen er det noe som imponerer; foto, lyd og lys er helt greit. Men heller ikke noe mer.
Det som derimot griper publikum, er følelsen av realisme og oppriktighet i fortellingen.
Regissør og manusforfatter Haq bekrefter da også i intervjuer at dette er autentisk. Hun har selv opplevd mye av det hun skildrer, og det er både gripende og vondt å se på.
Filmen handler om sekstenåringen Nisha, som er norsk blant vennene, men pakistansk så snart hun er innenfor hjemmets vegger. Hun er slettes ikke noe dydsmønster, men tester grenser så godt hun kan.
Men den kvelden hun smugler en gutt inn på rommet sitt, har hun gjort noe det ikke er tilgivelse for. Fra da av blir hennes liv et helvete. For nå må familiens ære gjenopprettes, og da er ingen pris for høy. Og det ansvaret hviler på hennes far.
En liten film om et stort problem. Måtte den bli sett av mange.
Samspillet mellom far og datter bærer hele filmen, de andre skuespillerne blir mer som statister å regne. Nisha portretteres av spillefilmdebutanten Maria Mozhda, og faren Mirza spilles av Adil Hussain.
Han har nesten femti spillefilmer bak seg. De har fått et godt manus som tidvis får skuespillet til å gnistre.
Farens handlinger er selvsagt fullstendig uakseptable og ute av enhver proporsjon. Men Haq demoniserer ham ikke, han får vist flere sider av seg selv.
Nisha er heller ikke et endimensjonalt offer, men en viljesterk jente som snart er voksen. Hva vil folk si er en liten film om et stort problem. Måtte den bli sett av mange.
