– Foreldre, og især mødre, trenger å høre at vi er helt normale, sier to av forfatterne av «Feltnotater fra småbarnslivet», Heidi Bøhagen og Therese G. Eide.
– Oj, hva var det? Det hørtes ut som om noen falt ned trappen!
Vi står utenfor inngangsdøren til Heidi Bøhagen på Damsgård i det det buldrer fra øverste etasje der far og to barn på tre og fire år skal holde hverandre med selskap. Helst uten å falle ned trappen, mens mor forteller om boken hun har skrevet sammen med Therese G. Eide og Kristin Storrusten.
Temaet er de alle eksperter på. Småbarnslivets unntakstilstand, den første barseltiden og årene etter, der livet er snudd på hodet til noe kaotisk og utmattende, og potensielle farer lurer rundt enhver sving.
Nå kommer «Feltnotater fra småbarnslivet». En litt annerledes bok om barseltid og småbarnsliv, skal vi tro forfatterne.
EN BOK AV VANLIGE FOLK,
FOR VANLIGE FOLK
Bøhagen led av fødselsdepresjon og skrev om dette på bloggen Den ambivalente mor. Dette vekket oppmerksomheten til Oslo-baserte Kristin Storrusten, som står bak diktsamlingen «Barsel». De to likte hverandres betraktninger og ville lage en bok sammen. Da trengte de en illustratør.
Tegneseriestripen Intet nytt fra hjemmefronten hadde de begge alltid likt. Slik ble den bergenske trebarnsmoren og tegneserieskaperen Therese G. Eide involvert. To år har gått og nå er boken klar.
– Vi har fått en utrolig god kjemi og har blitt gode venninner. Alle bidrar med tekst og Therese står for illustrasjonene. Boken består av en variasjon av essays, mellomkapitler, tegneseriestriper og illustasjoner, forteller Bøhagen.
– Men slike bøker finnes det vel nok av? Om kolikk, søvnløse netter, amming og fast føde. Trenger vi flere?
– Det vi trenger å høre er at vi er helt normale, og at det går an å finne greie løsninger på det meste, også følelsen av å være utslitt, mislykket og utilstrekkelig.
– Det kan bli mye enten eller i litteraturen om barseltid og småbarnsliv. Enten er det humor og kaos, bæsj og grøt på vegger og i taket. Eller så er det gravalvorlig. Mørkt, trist og deprimerende. Sånn er det jo ikke i virkeligheten, den er et sted midt imellom ytterpunktene. Dette håper jeg vi har klart å få frem i boken. Noe livsnært. Ikke av fagfolk, men av vanlige folk, for vanlige folk, sier Bøhagen.
I løpet av seks tematiske kapitler er de innom barsel, identitet, fellesskap, søvn, følelser og samliv. Selve livet, om du vil.
KVINNEARENAENE SOM FORSVANT
Det er noen strukturelle mangler for en nybakt mor i et moderne og travelt vestlig samfunn, hevder de to, og kaller boken sin en barselgruppe i bokform.
– Det har skjedd noe med tilbud om fellesskap for nybakte foreldre og spesielt mødre. De naturlige samlingspunktene er i stor grad borte. Ingen vil tilbake til 50-tallet, men det er mange arenaer vi ikke har funnet erstatninger for. Man har ikke nødvendigvis foreldre i nærheten, man har ikke lekeplass der en møter andre, man har ikke noe naturlig sted å snakke om hvordan hverdagen og livet er, sier Bøhagen og Eide.
– Jeg følte meg veldig ensom etter fødselen. Vi trenger bedre barselomsorg og flere fysiske møtesteder for nybakte mødre. Jeg ønsket ammeveiledning, men fikk det ikke fordi jeg fikk jo barn nummer to og burde kunne dette, men barn er jo helt forskjellige. Og lite visste jeg at det gikk an å få en baby som ikke ville ligge i vogn, sier Bøhagen.
Hun er spesielt bekymret for en trend der det er om å gjøre å sende nybakte mødre hjem så fort som mulig.
– Barseltilbudet slik det struktureres nå, blir bedre for dem som har konkrete utfordringer, men for alle andre «normale» er det et mål å reise hjem samme dagen. Dette er en uting. Det er ikke noe apparat som tar en imot når en først har dratt. Jeg er bekymret, sier Bøhagen.
Selv reiste hun hjem med barn nummer to samme dag, og etter noen dager måtte hun oppsøke legehjelp. Hun var utslitt og nedbrutt, engstelig og redd. Heldigvis fikk hun kjapt hjelp.
– Generelt vil jeg si at barseltilbudet ikke er så bra som det burde være. Det stilles store krav til fødekvinnene, sier Bøhagen.
Og når man blir usikker og mangler nettverk, da søker man råd og forståelse der det kan finnes. På internett.
ANDRE HAR DET OGSÅ SLIK
– Hvordan skal en vite hva som kan være gode råd for akkurat meg hvis jeg ikke har noen å rådføre meg med? Da er det lett å ty til råd og tips i hytt og pine. Man går på Google, på sosiale medier, i forskjellige grupper og forum, sier Eide.
– Selv satt jeg hjemme alene med en baby og var deprimert, mens alle andre var på jobb. Hvilke fellesskap kan man da skaffe seg? Dette fabulerer vi om i boken, sier Bøhagen.
De skisserer opp barselkafé, småbarns-Tinder-app, at helsestasjonen fungerer mer som de eldres dagsenter, og så videre.
– Jeg var nesten misunnelig på pensjonistene på bakeriet som hadde sin møteplass, ler Bøhagen.
Mens noen få trenger profesjonell hjelp, som Bøhagen som led av fødselsdepresjon, er det et langt større antall som bare trenger å føle seg forstått, at en ikke er alene, mener forfatterne.
– Det vi trenger er jo å høre at vi er helt normale, og at det går an å finne greie løsninger på det meste, også følelsen av å være utslitt, mislykket og utilstrekkelig. Alt dette er veldig vanlig, og det kan hjelpe å høre at andre også har det slik. Det handler ikke om deg, sier Bøhagen fra sofakroken.
– Man får brosjyrer i hånden på vei hjem fra føden og på helsestasjonen. Men så står man der, og må finne ut av det meste i en jungel av informasjon. Nybakte mødre trenger fellesskap med andre i samme situasjon, sier Eide.
– Vi tror at det går an å ha kontroll på alt, om en bare kjøper rett utstyr og skaffer nok informasjon. Men det kan vi jo ikke, og det må vi bare akseptere.
I tillegg til litteratur og råd fra helsevesenet, har en til enhver tid en uendelig tilgang til råd og advarsler i sosiale medier, nettaviser og podkaster. Å bli forelder i internettets tidsalder krever styrke og selvtillit. Her ligger noe av problemet, skal en tro de tre forfatterne, som er lite fornøyde med krisemaksimerende nettstoff og påståelige stemmer i mammaforumene.
«SMÅBARNSLIVSPOLITIET» I MAMMAFORUMENE
– Man kan le, men småbarnslivpolitiet finnes. De vet best og er ivrige i diskusjonstrådene. En kan få inntrykk av at en ødelegger barnet sitt om de får vognpose i feil stoff, sier Eide.
Ifølge forfatterne kan det være en nøkkel å ikke tro at det bare finnes én rett måte å gjøre ting på, og ikke ta til seg for mange råd fra hvem som helst.
– Mødre føler nok ofte at de er siste skanse, og veldig mye info rettes mot dem. Men det er sjelden slik at om du agerer feil i det ene øyeblikket, så er løpet kjørt og barnet er skadet for livet. Det kommer en ny dag; det viktigste er nå en gang å bare være der, over tid, mens en gjør så godt en kan, sier Eide.
– En bør være bevisst på hvor mye tid man skal bruke på nettsaker som fremmer frykt, som «Du fester vel ikke bilsetet slik?», skyter Bøhagen inn.
Og disse finnes det mange av hvis man scroller på mobilen.
– Vi tror at det går an å ha kontroll på alt, om en bare kjøper rett utstyr og skaffer nok informasjon. Men det kan vi jo ikke, og det må vi bare akseptere, sier Eide.
Men det er ikke bare elendighet å finne på nettets mammaforum og blogger, understreker forfatterne.
– Jeg vil anbefale å finne et fellesskap som fungerer for deg, der en kan spørre og dele erfaringer på en lavterskel måte uten å bli sablet ned i forumtrådene, sier Eide, som selv har stor nytte av en tvillingforelder-gruppe på Facebook.
– Varsellampene bør imidlertid lyse når noen prøver å misjonere sine bestemte råd og si at de skal gjelde for alle, sier Eide.
VÆR GREI MED DEG SELV
Et av mantraene i boken er at det aller beste en kan gjøre for barna sine er å ha det bra selv, i et samfunn som stadig forteller deg at når du først har valgt barn må hele livet handle om barnets beste.
– Signalet er at man skal ofre seg. Jo mer, jo bedre. Dette er en bok jeg selv har savnet, som gir oss litt slack. Det viktigste med denne boken er ikke å gi konkrete råd, men mest av alt gi litt trøst og være litt heiagjeng. Vi sier jo at boken handler om småbarnfasen, men egentlig gjelder vel rådene livet generelt. En skal være grei med seg selv, sier Bøhagen.
– Vi pumpes full av info om alt som er farlig hele tiden, samtidig som vi mangler litt risikovurdering. Barna har aldri vært tryggere enn de er nå. Skal en hele tiden tenke på ting som er farlig, så blir det veldig mye mindre kjekt å ha små barn. Vi burde være mye mer opptatt av å hvordan få frem greie og kule barn, heller enn hvordan vi unngår å ødelegge dem eller å gjøre dem mislykket, sier Eide.
