– Jeg er opptatt av at en sang ikke alltid må ha en vanlig struktur med vers, refreng, vers, sier Moyka, som nylig kom med debut-EPen Circles.
Monika Engeseth, med artistnavnet Moyka, er et nytt stjerneskudd på den norske pophimmelen. Hun er opprinnelig fra Hallingdal, men har bodd i Bergen de siste tre årene.
– Jeg er en litt sånn emosjonell person, som kjenner på veldig mange store følelser.
Debut-EPen hennes Circles kom for noen uker siden ut på bergensetiketten Made Records; fem mørke elektropop-låter hvorav fire av dem allerede har vært ute på singel.
– Låtrekkefølgen er satt opp som en reise frem til den siste sangen, Circles, der alt begynner på nytt, forklarer hun.
– Ride er en kjærlighetssang. Den handler bare om kjærlighet; det å være med en person. Jeg tror det er den gladeste sangen på EPen.
– Det er litt konseptuelt, og går på å finne sin plass – og det å føle seg litt «lost».
– Hva handler den siste singelen om?
– Ride er en kjærlighetssang. Den handler bare om kjærlighet; det å være med en person. Jeg tror det er den gladeste sangen på EPen.
Det unge talentet (hun er 22 år) forteller at hun alltid har elsket å synge og lage musikk, men at det var først da hun gikk på videregående at hun begynte å leke med å lage egne låter.
STUDERTE MUSIKKPRODUKSJON
– Jeg kjøpte en programvare som heter Studio One, som var veldig nytt da. Senere har jeg gått over til Cubase, men det var på videregående jeg begynte med å prøve på musikkproduksjon. Jeg likte det veldig godt, og bestemte meg for å studere det, så jeg dro hit til Bergen og studerte musikkproduksjon i to år på Noroff.
– Så du programmerer og gjør alt selv?
– Ja, men jeg er veldig glad i å jobbe med andre også. Det kan bli mye å bare sitte alene. Jeg jobber veldig mye sammen med Eirik Hella. Han er en veldig stor del av EPen. Vi har skrevet flere av låtene sammen, eller jeg har skrevet alene og så har vi tatt produksjonen sammen.
– Du spiller ikke noen instrumenter – lydbildet er kun elektronisk?
– Jeg spilte gitar i noen år, men nå har jeg lagt det litt bort. Nå spiller jeg mest synth. Og så programmerer jeg for det meste. Vi blander av og til inn litt akustiske elementer, men jeg er veldig i synthverdenen, da.
– Hva ønsker du å uttrykke i musikken?
– Vel, jeg har for det meste skrevet for meg; terapeutisk på en måte. Det er veldig givende på den måten. Det jeg vil er å skape en verden eller et univers, både sonisk og slik at det kan være et sted hvor folk kan føle seg litt hjemme.
– Hva synger du om?
– Jeg er en litt sånn emosjonell person, som kjenner på veldig mange store følelser. Jeg kjenner bare et fåtall mennesker som jeg føler at kjenner det på samme måten som meg – at de liksom kjenner alle følelsene som veldig store, og reagerer voldsomt på ting.
FULL KONTROLL PÅ SCENEN
Moyka fikk strålende mottagelse etter at hun spilte på By:larm-festivalen i februar. «En artist i startgropa som både gir inntrykk av å ha full kontroll og slipper seg løs i spilleglede på scenen» skrev Ballades anmelder, som anbefalte henne å holde på det mørke i uttrykket for å unngå å bli sammenlignet for mye med lignende artister i samme sjanger.
– Hva tenker du om det; hvordan skal du klare å skille deg ut fra et segment der det finnes veldig mange lignende artister fra før?
– Som ny artist vil du alltid bli puttet i en eller annen kategori for at folk skal liksom forstå at, «ok, det her er dette», på en måte. Den nye EPen viser at jeg er annerledes – eller at jeg er en egen artist. Jeg har veldig sterk tro på at det jeg har er noe eget.
– Så du frykter ikke å bli puttet i bås med andre Made-artister, som Iris, Haley, Sigrid og Aurora?
– Det blir litt rart å tenke at alle under et management er samme artisten. For deres del ville det jo vært dårlig butikk å signere fem ganger med den samme artisten.
– Det er vel uansett lurt å ta et stort grep om karrieren selv?
– Ja, det er jeg veldig enig i. Jeg har vært i et par sessions hvor jeg merker at produsenten har en formel. Det blir straks mer åpent når man selv er engasjert i produksjonen. Jeg liker å eksperimentere med synther og lyder, og er opptatt av at en sang ikke alltid må ha en vanlig struktur med vers, refreng, vers.
– Jeg hørte en gammel klassiker i bilen i dag – «Teardrop» med Massive Attack – og der tar det et helt minutt før Elizabeth Fraser begynner å synge. Når hun endelig gjør det, er det helt magisk. Det er noe med det å vente. Nå lever vi jo i en tid der folk ikke har så mye tålmodighet, reflekterer jeg.
– Ja, det er veldig kjipt, det med at man ikke har tid lenger. Jeg fikk faktisk spørsmål om jeg ville kutte 17 sekunder fra introen til den første singelen min, men da sa jeg nei. Det er en veldig fin synth-intro da.
– Som artist er man en sammensetning av hva man liker og hva man har opplevd – og det å bringe inn mest mulig av de tingene, da, som gir mening for deg – det er vel slik du skaper noe eget.
– Når det gjelder det rent musikalske; hvor langt utenfor formelen ønsker du å gå der? Trekker du også inn rene støyelementer?
– Jeg har ikke noe imot det; jeg synes det er kult å bringe inn andre verdener. Man kan jo bringe inn hva man ønsker selv. Som artist er man en sammensetning av hva man liker og hva man har opplevd – og det å bringe inn mest mulig av de tingene, da, som gir mening for deg – det er vel slik du skaper noe eget.
KJØPTE LINDSTRØMS TROMMEMASKIN
– Hva er det viktigste i en poplåt?
– Det kan være mye forskjellig. Man kan ikke si at den må ha gitar eller noe – det er veldig subjektivt. For min del handler det om at den må få meg til å føle noe, om det så bare er en tekstlinje eller et sample eller måten trommene er bygget opp på.
– Hvor kommer ideene fra? Sitter du på bussen og synger melodier inn på mobilen?
– Ja, det er ofte det. Jeg har kommet på mye på bussen, men ideene kan egentlig oppstå hvor som helst. Det verste er når det dukker opp noe mens du snakker med noen, og så må du liksom ha en pause for å notere det.
– Bruker du drømmer?
– Innimellom. Innimellom våkner jeg av at jeg enten har en sang på hjernen eller en melodi, og noen ganger får jeg en melodilinje rett før jeg sovner – og så må jeg bare spille den inn.
– Hva med coverlåter, er det noe du liker å gjøre?
– Jeg spilte en cover av Tame Impalas Patience i Tyskland for noen måneder siden, og nå nylig spilte vi Vampire Weekends This Life på NRK P3. Da brukte vi en trommemaskin som vi kjøpte fra Hans-Peter Lindstrøm.
Dette er en norsk DJ, produsent og musiker innen house/elektronisk dansemusikk, vanligvis kjent under etternavnet Lindstrøm. Han har vunnet Spellemannprisen i kategorien «elektronisk musikk» fire ganger (2006, 2008, 2010 og 2012).
– Ideene kan egentlig oppstå hvor som helst. Det verste er når det dukker opp noe mens du snakker med noen, og så må du liksom ha en pause for å notere det.
– Vi hadde tenkt å kjøpe en sånn klassisk Roland TR-707 (mye brukt i acid house-sjangeren, journ.komm.), men så sendte Eirik meg en link fra Finn.no på en Roland TR-8, som er en mer moderne boks. Jeg ringte på den, og oppdaget da at selgeren var Lindstrøm.
– Så Lindstrøm hadde lagt den ut på Finn?
– Ja, og jeg var i Oslo, og hadde mulighet til å hente den selv – men så turte jeg ikke fordi han er så kul, så jeg ba han heller om å sende den.
– Det neste kan jo bli at han remixer deg?
– Det hadde vært dødskult, men det tør jeg ikke å tenke på en gang – men vi tok den trommemaskinen og seks synther med oss inn til det lille radiostudioet til NRK P3.
– Hadde de nok stikkontakter da?
– De måtte jo ha det. Det var veldig gøy.
