Tom «Sophie Sleaze» Costigan har aldri fått så mange kommentarer på sitt utseende fra andre menn som etter at han begynte å gå med kvinneklær.
– Da jeg begynte å crossdresse skikkelig, med falske pupper, begynte mange av mine mannlige venner å ha meninger om mitt utseende. De kunne si ting som at «den maskaraen passer ikke til de skoene», forteller Tom Costigan, som treffer Bergensmagasinet som sitt alter ego, Sophie Sleaze.
Han er utdannet filmklipper, og har jobbet en del frilans med det, blant annet med musikkvideoer både for egne og andres band. Til daglig er han lærer ved en videregående skole i Bergen, mens mye av fritiden går med til å øve sammen med powertrioen Vermin Theory, et navn som spiller på at mennesket er jordens største skadedyr.
Hans forrige band, kvintetten Le Flan de Sang, er nå oppløst. Liker du metal med høy glamfaktor, bør du sikre deg deres eneste langspiller, før restopplaget selges ut.
FORELSKET I KULTURBYEN
Med svart kjole, fargerike fletter i håret, sminke, hundehalsbånd med pigger og et tungt anheng rundt halsen minner han like mye om en besøkende fra en fremmed planet som en kvinne.
– En forelskelse brakte meg hit. Da den var over, oppdaget jeg at jeg var forelsket i Bergen, forteller Costigan, som er født i Liverpool og oppvokst delvis i London og delvis i Frankrike.
– Folk spør meg om jeg ikke vil flytte tilbake til Frankrike. Det er riktig ord; det ville vært å ta et skritt tilbake. Jeg har skapt meg sterkere røtter her enn noen andre steder.
– Så du trives med alt regnet?
– Hehe. Regnet kan jeg være foruten, men jeg liker miljøet her. Jeg har tidligere bodd i Manchester, London og Paris. Ingen kjenner deg der. Her er det motsatt. Selv om Bergen er landets nest største by, føles den mer som en stor landsby. Dessuten har den enorm kulturell betydning. Jeg vet ikke om noen andre byer av samme størrelse som får besøk av så mange verdensstjerner.
– Hva med fordommer mot transpersoner? Møter du det i Bergen?
– Ja, men de fleste sier at det er kult med folk som tør å være seg selv. Jeg har aldri møtt aggresjon eller følt meg utrygg, selv om jeg har gått hjem til Danmarksplass i høye hæler.
UT AV TRANSSKAPET
– Jeg har sett deg på scenen, sammen med Le Flan de Sang. Var crossdressingen noe som begynte med at du var bandets frontfigur?
– Nei, det var mer en gradvis ting. Som barn likte jeg å prøve min mor sine sko. Jeg begynte å gå med kjole i 2007, og første gangen jeg brukte kunstige pupper, var i 2009. Det å ta på seg «falsies», som det heter, er et ekstra skritt; det føles som om kroppen forandrer seg. Det er litt det samme som når jenter som crossdresser legger en sokk i buksen.
– Jeg tror lite på tradisjonelle kjønnsroller, men jeg er flinkere på kjøkkenet når jeg går i kjedelige klær.
– Er det en seksuell ting?
– Vel, jeg er heterofil når jeg forelsker meg i kvinner, men jeg er også bifil, og kan ha sex med begge kjønn. Min samboer er kvinne. Hun går i bukse, jeg i kjole.
– Bruker du kvinneklær når du underviser også?
– Nei, jeg har ikke tid om morgenen. Men jeg liker å gå på byen i kvinneklær. Bergen har et aktivt regnbuemiljø, men det burde vært flere steder å gå ut på enn Fincken. Heldigvis har bergenserne åpne sinn til nye ting, og jeg går gjerne ut på danseklubber.
– Føler du deg som samme person når du går i kvinneklær?
– Til en viss grad. Noen ganger legger jeg om stemmen, og jeg blir kanskje litt mer flørtete og frekk når jeg kler meg slik. Det er litt som å gå i poncho på hippiefestival; du blir litt friere da enn dersom du stiller i dress. Så klart, påkledningen påvirker måten vi oppfører oss på.
SPILLER I METALBAND
– Hva er forskjellen på manns- og kvinneklær?
– Jeg synes litt synd på dagens menn, som ikke får gå i regnbuesko. Kvinneklær er mye mer fargerike og lekne. Før, på 1700- og 1800-tallet, var det vanlig at også menn kunne pynte seg.
– Har hiphop-kulturen vært viktig?
– Ja, kanskje. Det er mer rom for bling i hiphop.
– Du spiller selv i metalband. Er ikke metal en svært mannsdominert verden?
– Ja, men det er også en verden full av paradokser, av ting som ikke burde gå sammen. Her finnes en del homofobiske holdninger, men det er også mye homoerotisk påkledning, med trange skinnklær. Miljøet består av veldig snille folk, gjerne familiefedre som liker å gå bananas på scenen. Dersom noe mangler her, så er det flere kvinner som spiller bass og trommer. Men Fairy er veldig gode.
– Dersom metalmiljøet mangler noe, så er det flere kvinner som spiller bass og trommer. Men Fairy er veldig gode.
– Growler du?
– Ja. Alle tre synger, men jeg har hovedvokalen.
– Hva synger du om?
– Teorien bak bandnavnet vårt er at mennesket er planetens største skadedyr, så det er mye om miljøkrisen, mutasjoner og apokalyptiske fremtidsscenarier.
TEARS IN RAIN
– Har du sett filmen Blade Runner?
– Absolutt, den er bra, spesielt designet i den. En av låtene begynner med et sitat fra takscenen derfra, det med «tears in rain». Vi har også en låt som er basert på Battle Royal, og en som er inspirert av den japanske anime-filmen Akira.
– Det er kanskje fordomsfullt av meg å si det, men jeg synes at kvinner generelt har færre fordommer enn menn.
Dette passer bra med hvordan han fremstår. Med svart kjole, fargerike fletter i håret, sminke, hundehalsbånd med pigger og et tungt anheng rundt halsen minner han like mye om en besøkende fra en fremmed planet som en kvinne.
Han kunne også passert som en aristokrat fra renessansen, eller for så vidt, en tidsreisende fra en fjern fremtid. Hvem vet? Virkeligheten er nok mer prosaisk, men det er noe svært befriende ved å treffe en person med store mengder både av tilstedeværelse i eget liv og forsonende selvironi.
– Baksnakker du?
– Haha, kanskje like mye som gutter. Jeg tror lite på tradisjonelle kjønnsroller, men jeg er flinkere på kjøkkenet når jeg går i kjedelige klær.
– Hvilke tilbakemeldinger får du fra kvinner?
– De synes at jeg ser flott ut. Kvinner er gjerne mer åpen til slike ting. Mange tror at jeg er homofil, og det er helt greit, og mange sier at jeg har flotte bein. Det er kanskje fordomsfullt av meg å si det, men jeg synes at kvinner generelt har færre fordommer enn menn.
Han ser opp i luften et kort øyeblikk.
– Jeg var på en dubstepkveld på Kvarteret, og danset med en fyr der. Etterpå kom han bort til baren for å få mobilnummeret mitt, forteller han.
– «Det kan du gjerne få», svarte jeg, med guttestemme. Da trakk han seg.
