– Sykdommen har på en måte tvunget meg til å ha det bra uten å gjøre så mye, sier danseren Kristine Nilsen Oma. Hennes nye forestilling, som handler om hvordan det er å leve med ME, settes opp kun to ganger i helgen. Det kan bli lenge til neste gang.
De siste 15 årene har Oma satt opp mange ulike danseproduksjoner i Bergen og utlandet, både for tradisjonell scene, kirkerom og utendørs, blant annet «Far, far away», der hun tar utgangspunkt i sin egen oppvekst med en narkoman far. Ved siden av dette har hun slitt med sykdommen ME, også kjent som kronisk utmattelsessyndrom.
– Jeg har omfavnet det faktum at hvile er jobben min, og jobben er hobbyen.
At hun i det hele tatt setter opp forestillingen er noe av en kraftanstrengelse. Etter premieren på fredag trenger hun hele lørdagen på å hente seg inn igjen – før en siste forestilling på søndag.
– Det blir ikke flere forestillinger i denne omgang, så får jeg se om jeg klarer å sette den opp på nytt senere. Jeg må kjenne hvordan kroppen reagerer.
Begynte som halsbetennelse
– ME er et usynlig handikap, og en balansekunst i seg selv, sier hun.
– Jeg tenker at alt i livet er noe du skal prøves på og lære av. Med ME blir jeg tvunget til å jobbe med meg selv. For fem år siden var jeg en aktiv dansekunstner som kjente min egen kropp ut og inn.
Sykdommen debuterte som en halsinfeksjon hun ikke ble kvitt.
– Jeg hadde feber hele tiden, forteller hun.
– Det får jeg fortsatt, dersom jeg anstrenger meg for mye. For min del betyr dette at jeg har omfavnet det faktum at hvile er jobben min, og jobben er hobbyen. Alt jeg gjør blir så spisset.
Hun oversetter dette til en danseforestilling ved å være brutalt ærlig. Deler av forestillingen består av lydklipp der hun forteller om hvordan hun hadde det før hun ble syk, og hvordan livet arter seg nå.
Mørk humor
– Synger du også?
– Minimalt, men det er med som et av uttrykkene.
– Har du musikere med?
– Nei, det er kun meg og min ME. Og innspilt tekst.
– Bruker du humor?
– Jeg tror at det kommer naturlig. Det er ingenting gøy med å være ME-syk, så humoren kommer fra et ganske mørkt sted.
– Klarer du å le av sykdommen?
– Delvis. Jeg har aldri vært mer glad enn i dag. Sykdommen får meg til å kjenne på det å eksistere, og jeg blir glad for det jeg får til. Og så er det det (hun ser bort på mannen, som sitter med under intervjuet), at jeg møtte den store kjærligheten. Sykdommen satte meg i stand til å ha det møtet. Så det går litt begge veier; uten det ene hadde jeg ikke hatt det andre.
Møtte kjærligheten
– Tror du på skjebnen?
– Nei. Jeg tror vi skaper vår egen skjebne, og at vi velger å skape mening ut fra det som skjer. Men jeg tror på årsak og virkning.
Hun stopper seg selv.
– Men det er en kjempeutfordring å tro på det i denne sammenhengen.
– Klarer du å glemme sykdommen når du danser?
– Før klarte jeg det, men ikke det siste året. Jeg har et dypt savn etter å utfolde meg slik jeg kunne gjøre før.
Danseforestillingen Please Body Follow settes opp i Galleri 3,14 (Vågsalmenningen 12) 10. og 12. juni kl. 18.00.