Hva gjør Marit Voldsæter når hun ikke orker nok en TV-invitasjon eller flere sjampanjefrokoster? Hun blir vikarlærer, og publikum er hennes elever.
– Kor vanskelig kan det være å være lærer? Null stress i bobledress, sier en selvsikker og optimistisk Voldsæter når skoleklokken ringer og første time begynner.
Jeg sitter igjen med et ønske om at dette skal bli en TV-serie som følger den kaosforfulgte, selvdiggende vikarlæreren gjennom skoleåret.
Gjennom et høyst egenkomponert pensum i fag som evolusjon, matte og skolekjøkken, deler Voldsæter sine tvilsomme kunnskaper, treffende frekke poeng og litt for mye privatliv med sin nye klasse.
På skolekjøkkenet er det fokus på næring, hvor Voldseter nøysommelig lærer elevene den korrekte måten å åpne en pose pølser og legge dem i vann. For evolusjonen har brakt oss dithen, at evnen til å bruke bruke en saks og en induksjonstopp er den ultimate overlevelseskunnskap for vår art. Det blir kanskje unødvendig å si at elevene fikk gå sultne ut til friminutt.
Skolebjellen ringer inn, og det er tid for matte. I matte er det spørsmål om brøk. «Pytarogas» er vel og bra, men egentlig uvesentlig, synes Voldsæter. Det viktigste matematiske spørsmålet for en gjeng hormonelle skoleelever er jo selvfølgelig: hvor mye koster et barn?
En sekser henger høyt, og avhenger for meg av om den som står på scenen har fått meg til å le høyt. Dette gjorde Voldsæter for meg gang på gang, og jeg sitter igjen med et ønske om at dette skal bli en TV-serie som følger den kaosforfulgte, selvdiggende vikarlæreren gjennom skoleåret.
Om Voldsæter i sine skoledager fortjente null i biologi, velger jeg etter kveldens innsiktsfulle forestilling om menneskets natur å anse som tvilsomt. Terningkast 6 for kveldens undervisning er i hvert fall vel fortjent.
