PÅ TAMPEN: Student Sander Eilertsen føler seg fremmedgjort på landets bokstavelig talt høyeste handelshøyskole (den er ni etasjer høy). Miljøet på Norges Handelshøyskole (NHH) er for tøft, for ekskluderende, for elitistisk – leser vi i skolens avis K7 Bulletin og i BT. Folk er rett og slett ikke så snille der ute i den aller ytterste Sandviken.
Av Thorstein Selvik
Studentene slåss om oppmerksomhet, om verv og taburetter, om medlemskap i diverse klubber og foreninger. De mest forjettede og myteomspundne er Capitalistisk Folkeparti (anno 1963 – NHHs svar på Yale-universitets legendariske Skull and Bones Society) og det mannlige studentkoret Svæveru’ (anno 1950).
Ikke alle trives i et slikt univers hvor mye av melodien er «se meg», «se på meg», «hør på meg». I en slik sosial jungel er det alltid behov for å behandle folk bedre, vise mer respekt, utøve klok dannelse.
Og hovedstyret («kjernestyret») har høy prestisje, og selvfølgelig Ukestyret. Og Næringslivssymposiets styre (symposiet alternerer med Uken annethvert år).
Aktiviteten i NHHs studentforening (NHHS) har alltid vært imponerende, ja, nærmest frenetisk. Studentene løper omkring som gale, og er jo egentlig høyskolens viktigste ressurs. Lærekreftene er selvsagt også imponerende.
NHH er en nasjonal institusjon med internasjonalt fokus og ditto konkurranseflate. Konkurrentene er Handelshøgskolen i Stockholm, Copenhagen Business School, Handelshøgskolen i Helsinki – og BI, Oslo. Og i tillegg tusen krevende konkurrenter i Europa og USA, med Harvard og Stanford helt på topp.
Det koster å drive en handelshøyskole på dette nivået, aldri hvilende, aldri tilbakelent, alltid i konkurranse med flinke forskere på institusjoner over hele verden. NHHs krevende omstendigheter fordrer profesjonelle og dyktige mennesker. Et tøft og givende liv. Forskning finner sted på høyt nivå. Man følger stringente systemer, og publiserer i anerkjente internasjonale publikasjoner. Imponerende alt sammen.
[PostBlock id=66]
Mennesket oppi dette kan være utsatt. NHH speiler naturligvis samfunnet, hvor individet er utsatt. Studenter i den sensitive alder mellom 19 og 26 prøver å finne seg selv, i tillegg til å skaffe seg en flott utdanning. Hvem er jeg, hva er meningen med det hele, hvorfor er jeg her, hva er mine talenter, hvordan skal jeg hevde meg?
Situasjonen kan være både forvirrende og vanskelig. Man kommer gjerne med et knippe seksere fra videregående, og har vært lokal helt der. Så skal man på NHH, og bryne seg mot hundrevis av andre som også har glitrende karakterer fra gym. Det er lett å føle seg oversett. Kule kiser fra Oslo vest har snakketøy og sosial erfaring til de grader i orden.
Trøndere og nordlendinger kompenserer ved å danne ubrytelige gjenger med voldsomme ritualer. Oppi det hele bergensere, stavangerfolk og studenter fra allehånde steder som prøver så godt de kan å henge med – faglig og sosialt. Klart noen faller utenfor på denne poserende studentscenen, hvor implisitte karakterer gis langt inn i nachspielene på Hatleberg Studenthjem.
For å forstå NHH og NHHS, gjerne kalt NHH-miljøet, må det sosiale beskrives litt til. Nettopp kombinasjonen av ambisiøse talenter og sosial søken og posisjoneringstrang skaper gnistrende energi, men også gnisninger og sterk konkurranse.
Ikke alle trives i et slikt univers hvor mye av melodien er «se meg», «se på meg», «hør på meg». I en slik sosial jungel er det alltid behov for å behandle folk bedre, vise mer respekt, utøve klok dannelse. Det gjelder på Harvard, på Oxford, på Yale – og på NHH.
Men intet er nytt under den gamle solen. Debatten om studentmiljøet på NHH har vært oppe hvert eneste tiår siden 1960-tallet. Knut Kloster jr. samlet 500 studenter til debatt om sosiale friksjoner på høyskolen i 1979, og undertegnede hadde diverse utspill i samme emne på begynnelsen av 80-tallet.
Uken ble etablert i 1980, ikke minst ut fra et inkluderingsønske hvor flest mulig skulle med (idag over 1000 frivillige). Og debatten om liv og lære og sosial temperatur har beveget seg som en sinuskurve frem til i dag. Miljøer hvor mange tenker på seg selv som de beste, er krevende, men også energigivende, imponerende og inspirerende.
[PostBlock id=65]
Vi har gått på skole med flere sjefer i Statoil, i McKinsey, ledere i politikk og offentlig forvaltning og folk som har fått toppstillinger i diverse store selskaper. Strålende nettverk, interessante venner, lærerikt og givende. Men verden er ikke et enkelt sted. Konkurranse er krevende, og kan være «ugly» (som det heter på NHHsk).
Medaljer har en bakside, og jeg har hele tiden, like siden jeg kom til Høyskolen i 1978, også sett baksiden. En del faller utenfor, det blir for tøft å skulle være så «vellykket». Jeg skrev artikler i K7 Bulletin på 80-tallet om studenters ensomhet og psykologiske utfordringer. Noen hang melkekartongen i en snor ut vinduet på hybelen på Hatleberg Studenthjem for å slippe å møte folk på felleskjøkkenet.
«The more things change, the more they remain the same» sier engelskmennene. Så også her. Dagens debatt er like gammel som menneskeheten. Ikke alle trives i elitistiske og litt strebete miljøer. Men verden bringes frem av kompetanse og kunnskap. Det nytter ikke å senke de faglige kravene i en særs krevende og skiftende verden. Man må ikke bare henge med, man bør helst ligge i forkant.
Det sosiale livet preges av dette faktum; folk blir ambisiøse også sosialt. Men det går an å senke de sosiale skuldrene litt. Det handler om kultur og dannelse, NHHS bør rekke en vennlig hånd ut i enda større grad enn de gjør. Jeg er optimist. Vi har sett hvordan sosiale normer i samfunnet er blitt endret i nylige år.
NHHS består av dyktige mennesker, og bestemmer de seg for å bli flinkere til å se alle, ja, så klarer de det. Helt sikkert. NHH er i det store og hele et veldig bra sted, selvsagt ikke feilfritt, rævhåll finnes absolutt her også; bortskjemte drittunger og sylkvasse albuer. Slik har det vært siden høyskolen ble etablert i 1936.
Men miljøet kan alltid forbedres, og med NHHs gjennomføringskraft får man det til. Det store flertall på høyskolen er positive og fornuftige mennesker. Det kommer til å bli bra fordi humankapitalen – de menneskelige ressursene – er så sterke. Nettopp derfor.
[PostBlock id=67]
