TILBAKE ETTER 15 ÅR: – Vi så nok for oss en pause, men ikke et så langt avbrekk, sier Jannicke Larsen Berglund. Fra venstre: Christine Sandtorv, Jannicke Larsen Berglund og Ingerlise Størksen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Vi ble litt gravid

For 15 år siden står bergenstrioen Ephemera foran det store internasjonale gjennombruddet. Danmark og Japan har for lengst oppdaget dem, de har utgitt samleplate i USA, og nå står Tyskland for døren. Så blir det stille. – Vi ble litt gravid, sier Christine Sandtorv, som treffer oss sammen med de to andre bandmedlemmene kort tid før de slipper gjenkomst-albumet «Seasons».

Ephemera ble dannet i 1994, består av Jannicke Larsen Berglund, Ingerlise Størksen og Christine Sandtorv, og ble allemanns- og allekvinnseie i 2003 etter at de kom med singelen Girls Keep Secrets in the Strangest Ways. Hele fem album rakk trioen å gi ut i løpet av ti intense år, fulgt av en 15 år lang pause fra popverdenen.

SOLOPROSJEKTER OG GJENFORENING

– Det er det fineste egentlig, når folk griner på konsertene. Ikke fordi det er trist, men fordi et eller annet treffer de. Det er veldig stort, da. Vi håper jo at det er gode tårer.

Nå har det ikke vært helt taust fra de tre kvinnene. I 2006 sang trioen inn den gamle Lee Hazlewood/Nancy Sinatra-klassikeren Some Velvet Morning sammen med Emmerhoff & the Melancholy Babies, samt at de tolket Prince-låten Manic Monday på Christer Falcks fem-cders hyllestprosjekt «Shockadelica: 50th Anniversary Tribute To The Artist Known As Prince».

Samme år solodebuterte Christine Sandtorv med albumet «First Last Dance». Dette fulgte hun opp med «I mellom skyer» (2017), og hun har også gitt ut fire barneplater i sin egen Stjerneteller-serie.

Ingerlise Størksen på sin side har gitt ut soloplaten «All the Good Things» (2015) samt lånt ut stemmen til singler fra Julian Berntzen og Knut Aafløy – og til forestillingen «En grønnmalt benk – i Bergen» (2013), der journalisten Atle Nielsen hyllet faren (Otto Nielsen).

Ephemera – Too Good to Be («live» i Bergensmagasinet)

Det har likevel vært mange som har håpet på en gjenforening, ikke minst etter at Ephemera spilte to utsolgte konserter sammen med Pogo Pops i 2015 (Ole Bull Scene) og 2016 (Parkteateret i Oslo).

Første smakebit på at noe var i emne kom i fjor sommer med singelen Magic. Siden har det kommet to singler til (Hopeful og den aldeles nydelige brutt kjærlighet-balladen Too Good to Be), og til helgen slipper de det nye albumet «Seasons».

HAR SUNGET SAMMEN SIDEN UNGDOMSSKOLEN

EMO-EPHEMERA: Et av de første bandbildene, tatt av en venn i 1994. (Foto: Privat)

– Vi er først og fremst gode venner som begynte å spille musikk sammen da vi var i begynnelsen av tenårene, sier Ingerlise Størksen når vi treffer de tre til en prat både om den nye platen og livet etter braksuksessen.

– Gikk dere i samme klasse?

– Christine og Jannicke gikk i samme klasse. Jeg er ett år yngre, så jeg hooket opp med de da jeg begynte på Håstein ungdomsskole, forteller hun.

Før dette hadde de møttes på tensing, der de sang i samme kor. I 1994 begynte de å spille sammen med noen gutter – som bare ville spille Metallica og den typen musikk.

– Det var kjempegøy et par ganger, men så fant vi ut at vi hadde litt andre planer og lyster, så til en av øvingene dukket vi opp en halvtime før avtalt tid, slukket lyset og låste døren. Det var egentlig ganske kjipt gjort av oss. Guttene stod utenfor og banket på og skjønte ingenting. Til slutt ga de opp, så da kunne vi sitte der inne og skamme oss – og lage nydelig musikk.

– Så det var begynnelsen?

– Det var egentlig det.

– Hadde dere andre navn før dere kom på å kalle dere for Ephemera?

– Vi het Rancid Ragdoll i én dag, sier Jannicke Larsen Berglund.

– Jeg tror ikke vi het noe mer enn det. Ephemera-navnet kom ganske tidlig. Det var en vits som gikk «nei takk, ikke i aften, sa døgnfluen» («ephemera» betyr døgnflue, journ. komm.), så vi syntes det var morsomt. Og så lød det litt feminint med «phem».

– Det er et litt modig navn på et popband?

– Ja, og det lå nok litt «safing» i det også. Da hadde det ikke vært så farlig om vi varte kort. Men ingen kunne uttale det, så det var jo vågalt i seg selv.

BRØT PLATEKONTRAKTEN

– Det er mitt neste spørsmål. Hvordan skal man egentlig uttale navnet? Skal det være med østlandsk tonefall, som i «en femmer a’» eller er det med trykk på tredje stavelse slik mange her på Vestlandet vil uttale det?

– Du kan få velge, tror jeg. Min mann er nordlending, så han sier det på sin måte – med trykk på den andre stavelsen. Utgangspunktet er vel engelsk uttale (ih-fem-uh-ree, ifølge dictionary.com, journ. komm.). Vi har hørt mange variasjoner, men så lenge folk vet hvem vi er så er det dét som er viktig.

ØVING PÅ JANNICKES JENTEROM: I begynnelsen møttes Ephemera gjerne hjemme hos hverandre for å øve. Her er de samlet på Jannicke Larsen Berglunds jenterom en gang i 1994. (Foto: Privat)

Trioen har skrevet egne låter siden dag én, i begynnelsen ofte med egne melodier til tekster de «lånte» fra band som Crowded House og Stealers Wheel. Musikalsk er de i stor grad selvlærte – men både Jannicke og Christine fikk pianoundervisning da de gikk på barneskolen.

Det eneste de har av musikkutdanning er at alle tre gikk på Rønningen folkehøgskole i Oslo etter at de hadde fullført videregående. Da hadde de allerede fått platekontrakt med BMG.

– Det ble bare én plate på BMG?

– Det ble det. Kontrakten tilsa i utgangspunktet noe annet, men det var veldig udramatisk. Jeg tror bare at vi ikke skjønte hverandre helt. Vi var veldig bestemt på hvor vi ville med musikken.

– Det var faktisk vi som brøt platekontrakten med BMG og startet vårt eget plateselskap, legger Christine Sandtorv til.

– Vi er heldige som har en felles musikalitet og en felles smak.

– Vi ville videre. Det var kanskje litt av den utålmodigheten man har når man er 19-20 år gammel, og ikke nødvendigvis det at samarbeidet ikke var greit nok.

ARTIST OG MUSIKKANMELDER

– Vi er heldige som har en felles musikalitet og en felles smak, sier Jannicke.

– Du er bandets pianist?

– Vi spiller litt piano alle tre, og alle spiller gitar. Vi bytter litt på det. På et tidspunkt hadde vi tre gitarer på rad og rekke. Da gikk jeg over på tangenter for å fordele oss lite grann.

TOK HELT AV: – Dette var kanskje første gang vi skjønte at dette kunne bli noe stort, sier Ingerlise Størksen om slippekonserten for albumet «Sun» (2000). – Det var stappfull brakke, og folk hadde klatret opp og holdt seg fast i stålkantene på vinduene utenfor. (Foto: Privat)

– Skriver dere i fellesskap, eller fordeler dere oppgavene; at en tar seg av tekstene, en melodiene og en arrangementene?

– Nei, vi skriver hver for oss, og så arrangerer vi sammen. Det har vi gjort hele tiden, sier Størksen.

Alle tre har tatt utdanning og funnet yrker i helt andre retninger enn musikk. Sandtorv har utdannelse i grafisk design, Berglund har femårig arkitektutdannelse, og leder nå en arealplanlegger-gruppe hos TAG arkitekter Bergen, mens Størksen har studert ved Institutt for journalistikk og jobber nå som kommunikasjonsrådgiver hos konsulentselskapet PWC Bergen. Før dette jobbet hun som journalist i Bergens Tidende, der hun tok sluttpakke i 2015.

– Du var også plateanmelder i Bergens Tidende. Hvordan var det når du er artist selv?

– Nei, det er jo litt… det er jo veldig gøy, og så vet jeg jo hvor enormt mye jobb som ligger bak – noe man ofte kan savne når man leser musikkanmeldelser fra folk som ikke er musikere selv. Men jeg husker at jeg møtte en som jeg hadde gitt en litt lav karakter i et privat arrangement – og da kjente jeg at det var litt ubehagelig, konfliktsky som jeg er.

SATTE BANDET PÅ «HOLD» I 15 ÅR

– Selv fikk dere gjennomgående gode kritikker, og i 2004 lå det an til at dere skulle «breake» utlandet – blant annet i Tyskland. Så ble det stille fra dere. Hva skjedde egentlig?

– Vi så nok for oss en pause – men ikke et så langt avbrekk.

– Vi var i Tyskland, men det var den siste turneen vi var på før vi la inn årene. Det som skjedde, var rett og slett at vi trengte å gjøre litt andre ting.

– I tillegg så var vi vel litt gravid, kommenterer Sandtorv, og ser på de to andre.

– Jeg ble gravid tre måneder senere, bekrefter Berglund.

– Det handlet også litt om å fullføre utdannelser og gjøre ting litt hver for oss i en periode. Kanskje ikke i 15 år; det var ikke meningen. Vi så nok for oss en pause – men ikke et så langt avbrekk.

ÅRETS BESTE POPGRUPPE GANGER TO: Ephemera ble tildelt Spellemannpris i kategorien «Årets beste popgruppe» både i 2002 og 2003. (Foto: Privat)

– Men dere har vel spilt sammen i løpet av disse 15 årene?

–  Vi har spilt på noen arrangementer, men konserten på Ole Bull i 2015 var den første vi gjorde etter at vi tok pause.

– Synger folk med når dere spiller de gamle sangene?

– Ja, eller griner. Det er det fineste egentlig, når folk griner på konsertene. Ikke fordi det er trist, men fordi et eller annet treffer de. Det er veldig stort, da. Vi håper jo at det er gode tårer.

SLIPPER NY PLATE PÅ FREDAG

BIG IN JAPAN: Promohefte for den japanske utgaven av albumet «Sun» (2000). Alle tekster inne i heftet var på japansk.

– Hvordan er dynamikken når dere synger flerstemt? En av dere er vel da hovedsolist?

– Ja, og da er det veldig ofte den som har skrevet låten som synger førstestemmen. Så er de to andre med og korer. I ganske stor grad, for det er veldig ofte mye vokal, sier Størksen.

– Gjør dere noe rent acapella?

– Veldig sjeldent, men vi jobber mye med vokal og koringer i studio – og da gjør vi mye rart. Da jeg hørte gjennom den nye platen, la jeg merke til noen rare vokallyder langt bak i miksen. «Herlighet», tenkte jeg, «det der brukte vi sikkert fem timer på, og så er det kanskje bare vi som hører det».

– Den nye platen «Seasons» slippes på fredag. Dere har jobbet lenge med den?

– Ja, i 15 år, sier hun og ler.
– Det er faktisk ikke så langt unna sannheten, sier Berglund.

– En av låtene – som ikke er med på platen, men vi kommer til å bruke den som et bonusspor på et tidspunkt – ble skrevet på den tiden da bandet tok pause. Så ja, det har tatt tid, og innspillingen har tatt tid. Vi har holdt på med denne platen i nesten to år nå. Det har blitt mange timer.

– Mye er spilt inn live i studio, så egentlig har det gått ganske kjapt også, legger Sandtorv til.

– Men det har vært i strekk – over en helg, og så to måneder til neste gag. Det er mer dét enn at vi har brukt så mye tid i studio.

SANGER SOM FORTELLER HISTORIER

– Hvordan er det å holde tråden i det når dere er lenge borte fra det?

– Både og synes jeg. Vi har gjerne hatt noen veldig effektive dager, og så har vi lagt på ting etterpå. Kassegitarene, pianoet og vokalen er spilt inn live, og så har vi lagt til bass og trommer i ettertid – og kanskje litt ekstra koringer, forklarer hun.

– Noe av det fantastiske med å sitte nede i Duper studio er at vi kan gjøre mange «takes» før vi er fornøyd. Yngve Sæthre (bandets faste produsent siden album nr. 2, journ. komm.) har gitt oss spillerom til å finne ut av det.

EPHEMERA I DAG: – Musikken på den nye platen er Ephemera i kjent stil, men kanskje litt eldre og klokere, sier Ingerlise Størksen. Fra venstre: Christine Sandtorv, Jannicke Larsen Berglund og Ingerlise Størksen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Hva får publikum på den nye platen?

– Det er ti gode låter, hvis det er lov å si. Dette er en viktig plate for oss fordi vi har fått til å samle oss igjen og jobbe med dette. Musikken på den nye platen er Ephemera i kjent stil, men kanskje litt eldre og klokere, sier Størksen.

– Vi er veldig opptatt av at det er historier vi forteller gjennom sangene våre. Der er Yngve Sæthre veldig flink – han kan si at «det var fantastisk bra sunget, Ingerlise, men herregud så kjedelig».

TÅRER I STUDIO

26 ÅR MED MUSIKK: Ephemera ble startet i 1994, og har (inkludert det kommende albumet) gitt ut seks plater. Øverst fra venstre: Glue (1996), Sun (2000), Balloons and Champagne (2001), Air (2003), Monolove (2004) og Seasons (2020).

Så tar han henne gjerne ut av vokalboksen og ber henne fortelle historien.

En slik seanse ender gjerne i tårer, siden det ofte er en historie som betyr noe. «OK, gå tilbake og syng den inn med en gang» sier Sæthre da.

– Når jeg da gjør det, blir det en helt annen nerve i det, siden jeg synger med gråten i halsen. Slik jobber vi. Jeg liker mye bedre å ta det i den retningen enn at alt skal være så polert.

– Vi vil være oss selv, sier Sandtorv.

– Det er ekte, det er ærlighet og det er nærhet. Når jeg ser tilbake, så føler jeg at flere av sangene våre er ganske tidløse – kanskje fordi mange av de er skrevet fra hjertet og handler om medmenneskelige tema.

– Skriver dere mest for voksne mennesker, eller er det også for 20-åringer?

– Begge deler. Jeg tror det kan være musikk som både kan nytes og behøves, sier hun.

– Du kan kjøre bil eller gå tur til den, ligge i badekaret og slappe av til den, grine til den og feste til den. Vi har både upbeat-låter og noen som er veldig rolige. Jeg tenker at det går mer på mennesketypen enn alderen når det kommer til hvem som liker det.

BACKSTAGE: – Vi er først og fremst gode venner som begynte å spille musikk sammen da vi var i begynnelsen av tenårene, sier Ingerlise Størksen, her «backstage» sammen med Christine Sandtorv etter en konsert i år 2000. (Foto: Privat)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this