Hvem skulle tro at Beth Gibbons (fra triphop-bandet Portishead) ville gi seg i kast med et av vår tids mest ikoniske mesterverker innenfor klassisk musikk?
Helt uventet var det ikke; Henryk Góreckis (1933-2010) tredje symfoni har vært som et høytsvevende referansepunkt for triphopsjangeren like siden 1992, da London Sinfoniettas innspilling, dirigert av David Zinman og sunget av sopranen Dawn Upshaw, nærmest gjorde den til allemannseie.
Et annet triphop-band, Lamb, kom med sin egen uforbeholdne hyllest via singelen Górecki (1997): «All I’ve known / All I’ve done / All I’ve felt was leading to this». Siden har denne «symfoni av sorgfulle sanger», som er dens undertittel, kommet i en rekke tolkninger, med innspillingen fra det polske radio-symfoniorkesteret, sunget av Zofia Kilanowicz, som en av de ypperste.
Jeg er også svak for saksofonisten Colin Stetsons tolkning fra 2016, der han arrangerte symfonien for et 12-mannsband med blåsere, strykere og elektronikk – og søsteren Megan Stetsons sopranstemme.
«Jeg har lyttet til dette verket talløse ganger, alltid med et ønske om å ta det fullstendig inn. Dette ledet etter hvert mot et behov for å fremføre det selv» forklarte Colin Stetson.
Jeg antar at Beth Gibbons må ha hatt det på samme måte. Hun er ikke klassisk skolert, og alt-stemmen hennes sliter med å komme opp på de høyeste tonene. Samtidig er dette noe av det sjarmerende med hennes tolkning – og den noe såre klangen hennes står svært godt til de gripende tekstene.
Førstesatsen går rett inn i påskens budskap, bygget rundt et middelalderdikt der Jesu mor snakker til den døende sønnen på korset, andresatsen (som er den mest populære) henter ordene fra et gripende dikt fra 1944; risset inn på veggen i en gestapocelle av en 18 år gammel jente, mens den siste satsen er bygget på en gammel folkesang der en mor synger til sin avdøde soldatsønn.
Frys på ryggen, hårene rett opp på armene. Stemmen hennes, det er vanskelig å beskrive det, den er på en måte sterk og fast og svak og ydmyk på samme tid. Og ja, helt praktfull.
Vel. Mens jeg skriver dette, stiger og synker tonene fra førstesatsen inn i ørene mine. Så kommer noen enkle dramatiske harpeanslag, og Beth Gibbons overtar melodien. Frys på ryggen, hårene rett opp på armene. Stemmen hennes, det er vanskelig å beskrive det, den er på en måte sterk og fast og svak og ydmyk på samme tid. Og ja, helt praktfull. Jeg savner ingen krystallknusende høye c-er – her er rikelig spennvidde – og en innlevelse av en annen verden. Dette er et stykke musikk du trenger tid for å komme tilbake fra.
Og med tid, da mener jeg 21 og et halvt minutt, som er lengden på organisten Christopher Bowers-Broadbent tolkning av Góreckis O Domina Nostra («vår frue») – utgitt av ECM Records i 1993. Dette stykket ble svært effektfullt brukt i Kristin Lavransdatter-filmen, og er et verk som står som hånd i hanske til tredjesymfonien – med en lang og dronende intro før sopranen Sarah Leonard smyger seg inn.
Ni minutter inn i innspillingen stiger hun så rett til værs, som lyn fra klar himmel, og vi vet nøyaktig hva det handler om: Den himmelropende urettferdigheten i tapet av en høyt elsket sønn, datter, kjæreste eller annen nærstående. Ingen ord når dit sorgen bor.
