Aslak Danbolt fikk senebetennelse i armene og kunne ikke skrive. Det er direkte Ã¥rsak til at mannen fra Fana ble regissør for Petter Uteligger. Hovedpersonen, Petter Nyquist, var skeptisk.Â
Danbolt vokste opp på Grimstadneset i Fana. Lenge visste han ikke hva han ville bli.
– Jeg begynte å studere film på måfå, men jeg ble raskt bitt av basillen. Første gang jeg lagde film var det som om brikkene falt på plass. Det er ti år siden nå.
PRIS FOR EKSAMENSFILM
– Jeg har alltid likt å skrive, men jeg fant aldri et medium å gjøre det i. Film virket som en uoppnåelig greie, det var noe utenfor min lille verden. I dag er jeg veldig glad jeg tok sjansen og satset på film.
– Det klaffet med en gang. Det var tilfeldigheter, og det var flaks, og det er utrolig gøy. Dette er et drømmeprosjekt.
– For meg var det et stort steg. Nå har jo alle kamera på telefonen, men for 10-15 år siden var det ikke slik, sier Danbolt.
Han gikk ut av London Film School med en master i 2014. Før det hadde han studert dokumentar- og filmregi på Lillehammer i tre år. Eksamensfilmen, Spøkelset Martin, ble vist på NRK. Også eksamensfilmen fra London har hatt suksess. «Last Base» er blitt vist på over 100 festivaler og den har mottatt 18 priser.
FIKSJON OG VIRKELIGHET
Bergenseren forteller at han liker å gjøre både dokumentar og fiksjon, men at spillefilm er målet. Han ble operert for senebetennelsen i desember, og kunne begynne å skrive igjen i høst. Danbolt har flere prosjekter på gang, både fiksjon og dokumentar, som alle er på forskjellige stadier i utviklingen, og regissøren selv vet ikke hva han gjør ferdig først.
– En av historiene jeg jobber med har jeg tenkt på lenge, men den ble gjenfødt etter at jeg begynte å jobbe med Petter Uteligger og fikk en påminnelse om hvordan julen er en spesiell tid for mange rusavhengige. De blir ofte stilt overfor et valg: Ruse seg eller møte familien.
– Bruker du skuespillere eller er det vanlige mennesker?
– Både skuespillere og vanlige mennesker. Jeg synes det er interessant når fiksjon og virkelighet glir over i hverandre.
PETTER VAR SKEPTISK
– Hvordan ble du regissør for Petter Uteligger?
– Jeg hadde senebetennelse og kunne ikke skrive. Men jeg måtte ha en jobb, så jeg ringte rundt til forskjellige produksjonsselskap, blant andre Teddy TV. I film- og dokumentarbransjen er det slik at det er mye å gjøre rett etter sommeren og rett etter jul. Jeg ringte i oktober, og ble bedt om å ta kontakt igjen i januar. Så gikk det to dager før jeg ble oppringt, og de sa at jeg kunne få jobben med regi på noe som het Petter Uteligger.
– Det var tilfeldigheter, og det var flaks, og det er utrolig gøy. Dette er et drømmeprosjekt.
– Det ballen først begynte å rulle, skjedde det utrolig fort. Teddy TV hadde ikke laget dokumentar før, og da Petter fikk høre at regijobben hadde gått til «en som stakk innom», var han skeptisk. Jeg fikk to ukers prøvetid. Det klaffet med en gang. Jeg hadde jobbet litt med et lignende prosjekt i London og kjente til miljøet, så det passet helt perfekt. Det var tilfeldigheter, og det var flaks, og det er utrolig gøy. Dette er et drømmeprosjekt.
Resten er historie. Den første episoden ble sett av 475.000 nordmenn, og siden steg tallet for hver episode inntil det toppet seg i nestsiste episode med 700.000 seere. Petter Uteligger fikk Gullruten for beste dokumentarserie og dessuten publikumsprisen.
MANGE HISTORIER Ã… FORTELLE
– Hva var ideen?
– Vi ville vise en side av Oslo som folk ser hver dag og har mange forutinntatte meninger om, men ikke kjenner. Et parallellsamfunn som lever i de samme gatene som oss, men i en helt annen virkelighet. Vi ønsket å bryte ned mange av fordommene mot rusavhengige, og vise en annen side av deres verden enn den man stort sett blir servert i media.
– Hva er hemmeligheten bak suksessen?
– Petter er x-faktoren. Han kommer nær folk og taklet utfordringene på strak arm og med et smil.
– Petter er x-faktoren. Han kommer nær folk og taklet utfordringene på strak arm og med et smil. Dette kunne jo fort blitt bare trist, men på grunn av Petter, som går inn med sin nysgjerrighet og sitt gode humør, så blir det også underholdende. Det var trist, for all del, men det var samtidig hyggelig å være der, sier Danbolt.
– Petter er ikke en typisk tenker, han er en «doer». Han ville sette seg inn i deres situasjon og føle det på kroppen. Han er en ekspedisjonsfarer og utforsker også seg selv. Ingen hadde forestilt seg at han skulle få et så stort personlig engasjement for dem på gaten.
– Jeg tror folk vil se virkeligheten. De er lei av å se altfor konstruerte TV-konsepter, og vil se ekte mennesker i ekte situasjoner. Også er det et miljø som mange er nysgjerrig på, som de gjerne ser hver dag, men ikke egentlig vet noe om.
Snart er Petter Uteligger tilbake på skjermen med Aslak Danbolt i registolen.
– De to dokumentarene er annerledes i formen enn serien, siden Petter ikke har en personlig historie her, men formidler historien til de han treffer. Samtidig er det gjenkjennbart; det er den samme dynamikken og det samme uttrykket, sier Danbolt.
Fortsettelsen med Petter Uteligger er todelt. Først kommer det to dokumentarer i februar, før suksessen er tilbake i vanlig serie-format senere på vinteren.
FORELDRENES SKYLD?
Dokumentarene handler om pårørende til rusavhengige og hvor sterkt de påvirkes av den som ruser seg.
– Mange foreldre gjør nesten hva som helst for å prøve å hjelpe barnet ut av rusen. Men de blir ofte sittende fast i et mønster der alt handler om å skulle redde barnet, uten at de kanskje kommer noen vei dersom den rusavhengige ikke selv er motivert eller hjelpeapparatet legger til rette for det. Det blir ofte en altoppslukende tilværelse som kan få store konsekvenser for resten av familien.
Danbolt opplever at mange tenker at det er foreldrene sin skyld dersom barnet blir rusavhengig, noe han ikke er enig i.
– Rusavhengighet kan ramme hvem som helst, uavhengig av oppvekst og bakgrunn.
– Mange foreldre klandrer seg selv hvis barnet får rusproblemer, og det er lett for andre å tenke at de kanskje er skyld i det også – at de liksom ikke passet godt nok på barna sine. Det tror jeg i det fleste tilfeller er feil; rusavhengighet kan ramme hvem som helst, uavhengig av oppvekst og bakgrunn.
– Men fordi det fortsatt oppleves som veldig tabubelagt å ha «oppfostret en narkoman», var det veldig vanskelig å få noen til faktisk å stille opp, selv om vi fikk veldig mange henvendelser. Derfor står det veldig stor respekt av de to familiene som valgte å blottlegge en stor sorg i livene sine for å belyse et problem og kanskje hjelpe andre., sier regissøren.
– Kjenner du på et forventningspress nå etter suksessen?
– Ja, men det er bare positivt siden det pusher deg til å gå den ekstra milen som alltid må til for at det skal bli bedre.
– Hva har arbeidet med Petter Uteligger betydd for deg som regissør og menneske?
– Jeg føler jeg har lært veldig mye og blitt en bedre regissør, uten at jeg greier å sette ord på akkurat hva jeg har lært. Men prosjektene har gitt meg god innsikt i en ofte skjult verden med mange sterke skjebner og ufortalte historier som jeg ønsker å ta tak i på sikt. Og så er det selvfølgelig en stor fordel å ha laget noe folk har hørt om når man prøver å få i gang nye prosjekter.
– Som menneske er det alltid bra å bli minnet på hvor skjørt livet kan være, og hvor lite kontroll vi av og til har over våre egne liv, sier Aslak.
– LITT SENT UTE
Nå som han kan skrive igjen, er drømmen å lage en spillefilm.
– Alle mine historier stammer fra virkeligheten. Med ekte mennesker. Ekte situasjoner.
– Jeg har flere ideer til spillefilmprosjekter, så vi får se hva det blir til. Samtidig er jeg glad i dokumentarfilm med ekte mennesker i den virkelige verden. Alle mine historier stammer fra virkeligheten. Med ekte mennesker. Ekte situasjoner. Det er der mine ideer blir til før de utvikles og blir til fiksjon. Jeg er ikke fan av Game of Thrones og drager og sånt, smiler han.
– Du brukte litt tid på å finne ut hva du skulle bli?
– Ja, jeg føler jeg er litt sent ute. Det tok 27 år å finne ut hva jeg ville drive med. Men nå er jeg på rett plass.
– Hvilke filmer har inspirert deg?
– Det er vanskelig å svare på, jeg har sett mye som er bra. Men jeg husker at den franske La Haine fra 1995 gjorde sterkt inntrykk. Den er regissert av Mathieu Kassovitz. I Norge ble jeg imponert over Oslo 31. august, regissert av Joachim Trier, og skrevet av ham og Eskil Vogt. Jeg mener det er tidenes norske film.
Petter Uteligger er tilbake på skjermen 19. februar, med Aslak Danbolt som regissør.
