Michael Rother 200914

– Repetisjon forandrer alt

Del artikkelen i Sosial medier

Du er advart: Dette blir en LANG sak. Det er umulig å fatte seg i korthet når selveste Michael Rother (Kraftwerk, Neu!, Harmonia, Cluster) besøker Phonofestivalen i Bergen.

Republisert – opprinnelig publisert i nettmagasinet Hissig.no 23/9-2014

Litt før klokken 13.00 på lørdag møter jeg fotograf Roy Bjørge utenfor Det akademiske kvarter i Nygårdsgaten. Så viser det seg at det avtalte intervjuet vårt med den tyske krautrocklegenden må utsettes. Michael Rother er fortsatt på Flesland flyplass, etter at de tre gitarene hans er sendt til hvert sitt land. «To av de dukket opp igjen, mens den tredje skal visst være sporet i Spania» blir vi fortalt.

De hyggelige Phonofestival-folka tar likevel godt vare på oss, og setter frem både en stor kaffekanne og et brett med brødmat og pålegg – og etterhvert én kaffekanne til. Tiden går, den ene timen etter den andre.

– Alt materialet er oppdatert til mine nåværende ideer. Musikken vi laget på 70-tallet var bra, så de grunnleggende ideene er de samme.

Etter tre timer kommer så endelig Michael Rother inn i backstage-rommet Speilsalen, sammen med musikerne Hans Lampe (trommer) og Franz Bargmann (gitar). Hans Lampe har forøvrig fartstid både med Neu! og Klaus Dingers band La Düsseldorf, og er slik sett en viktig del av denne historien.

Lampe virker noe sliten, og sovner snart i en lenestol. Bargmann er yngre, og studerer interessert de gamle vinylplatene jeg har med for å få Michael Rothers signatur på (ja, jeg er fan. En gammel Neu!-fan).

Michael Rother på sin side er vennligheten selv, men virker noe trøtt og ufokusert. Dette er han høflig nok til å beklage, og svarer, noe overraskende, med perfekt engelsk på det meste jeg spør om (selv om noen av svarene høres ut som de kommer på autopilot).

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Hans Lampe
Hans Lampe

Hans Lampe
Hans Lampe

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

– Jeg kommer til å spille låter fra både Neu!, Harmonia og soloplatene mine, åpner han, samtidig som han lover at det ikke dermed sagt blir noe nostalgi-show.

– Alt materialet er oppdatert til mine nåværende ideer. Musikken vi laget på 70-tallet var bra, så de grunnleggende ideene er de samme.

Han viser her til musikken han skapte sammen med Neu!-partneren Klaus Dinger, som døde i 2008, og med Hans-Joachim Roedelius og Dieter Moebius i Harmonia.

– Det blir som grenene på et tre, sier han.
– I dag kan jeg fokusere på ganske annerledes aspekter ved den samme musikken.

Låten Hallogallo (fra det første Neu!-albumet) var muligens første gangen duoens såkalte motorik-beat kom frem.

– Den er ganske unik, med en perfekt kombinasjon av rytme og melodi. Dette var en lyd vi allerede hadde i hodene, så Hallogallo ble til der og da, i studio.

– Jeg og Klaus Dinger var alltid forelsket. Aller mest i hverandre.

Klaus Dinger stod for den sterkt repeterende og monotone motorik-beaten. Det er også han som synger den svært spesielle Lieber Honig, som avslutter bandets første album.

– Han ønsket å prøve ut flere ting, og måten han synger på var oppriktig ment; til tross for at mange tror det var ment som en spøk.

– Jeg har lest at foreldrene til Dingers kjæreste nektet å godta ham, og at de flyttet til Norge med henne for å komme unna ham. Er «Lieber Honig» skrevet til henne?

– Jeg vet ikke. Jeg og Klaus Dinger var alltid forelsket. Aller mest i hverandre.
Han ler.

– Det virker som om dere var svært ulike personer?

– Vi var forskjellige på noen områder, men vi delte mye av den samme følelsen for musikk. Som person var han en type jeg ikke ville være for mye sammen med, og vi var aldri venner. Men vi var et bra team.

– Mange tror at vi kranglet hele tiden når vi var i studio. Det er langt fra riktig. Vi kranglet mye på 80-tallet, men på 70-tallet lå alle problemene vi hadde utenfor studio. Det var en slags stilltiende overenskomst mellom oss når vi laget musikk. Begge visste at den andre hadde spesielle kvaliteter.

[PostBlock id=305]

På midten av 80-tallet mistet plateselskapet interessen for å gi ut flere Neu!-plater.
– Metronome fjernet alle albumene våre fra markedet. Det var som å bli fjernet fra jordens overflate, husker han.

– Men legenden levde videre?

– Legenden gikk under jorden. Ingen ønsket å høre oss spille. Det var da problemene mine med Klaus begynte. Han isolerte seg, og tok mye stoff; pleide å skryte av at han hadde tatt tusen LSD-tripper. Det var som om han forlot oss for å bo på sin egen planet.

På 90-tallet sørget Klaus Dinger endatil for å utgi uferdige innspillinger med Neu! illegalt, noe Michael Rother fortsatt synes er vanskelig. Redningen kom fra uventet hold. Den populære tyske protestsangeren Herbert Grönemeyer hørte tilfeldigvis Hallogallo under en foto-shoot i London. Dette var i 1999. Han likte den umiddelbart, og bestemte seg for å nyutgi de gamle Neu!-platene.

– Var ikke du en etablert soloartist på denne tiden?

– Nei, egentlig ikke. Det var en mørk periode.

– Herbert Grönemeyer brukte halvannet år på å få oss til å snakke med hverandre. Han ville ha oss til å gjøre innspillinger igjen, men det ble for vanskelig. Jeg klarte ikke lenger å stole på Klaus.

I 1996 gav Rother ut albumet Esperanza på sitt eget selskap, Random Records, uten at det solgte noe særlig. Samtidig var forholdet til Klaus Dinger mer vanskelig enn noensinne.

– Herbert Grönemeyer brukte halvannet år på å få oss til å snakke med hverandre. Han ville ha oss til å gjøre innspillinger igjen, men det ble for vanskelig. Jeg klarte ikke lenger å stole på Klaus.

– Ble dere noen gang forsont, før han døde?

– Nei. Han sa unnskyld en gang, men det føltes bare som noe han gjorde av taktiske årsaker. Men det er litt vanskelig for meg å snakke om dette, siden Klaus ikke er blant oss lenger. Han ville nok gitt deg en helt annen tolkning av hva som skjedde.

Jeg lar emnet ligge, og spør heller om hans forhold til David Bowie.

– David Bowie ville at jeg skulle spille på ‘Heroes’-albumet (fra 1977, journ. anm.). Han var fan av musikken vår, og lånte fra Neu!-låten Hero.

Dessverre satte Bowies plateselskap en stopper for videre samarbeid.
– Jeg ble oppringt av en representant fra plateselskapet, som sa at Bowie hadde ombestemt seg. Etter hva jeg har hørt, sa de til Bowie at det var jeg som hadde ombestemt meg.

Samtidig gjorde Harmonia noen innspillinger sammen med Brian Eno.
– Vi kom godt overens. Han brakte med seg uinnspilte bånd, som vi fylte med musikk.

Disse opptakene ble lenge liggende uutgitt, før de kom ut på Herbert Grönemeyers selskap Grönland Records i 2009 – under tittelen Tracks and Traces.

Michael Rother hørte ikke mer fra Eno, og ble etterhvert mer opptatt av den uventede suksessen da han året etter ga ut sitt første soloalbum, Flammende Herzen (1977).

– Det hele kom ut av det blå. Albumet tok av som en rakett, husker han.

Veien frem til utgivelse var likevel ikke enkel. Alle plateselskaper han snakket med likte det de hørte, men ingen var villig til å utgi det. Det vil si, helt til han møtte nylig avdøde Günter Körber, som den gangen nettopp hadde startet Sky Records etter å ha forlatt Metronome.

Flammende Herzen gjorde rett og slett det samme for Sky som Keith Jarretts Köln Concert gjorde for ECM, og har solgt jevnt like siden utgivelsen.

– Jaki Liebezeit fra Can spiller trommer på Flammende Herzen og de to etterfølgende soloplatene dine. Hvordan ble han med?

– Jeg kjente Jaki fra tiden jeg spilte med Kraftwerk. Vi spilte flere konserter samme steder, og det er faktisk ikke så lenge siden jeg spilte Cans Yoo Doo Right som DJ. Han er en imponerende musiker. Så jeg spilte noen råskisser av ideene mine for ham, booket studio og spilte inn materialet, med meg på tangenter og gitar.

– Platene du gjorde med Jaki høres svært spartanske og lufttige ut. Gjorde dere pålegg, eller er de spilt inn direkte?

– Til mindre du har med, til enklere er det å nå frem til lytteren. For meg er dette alltid en kamp. Jeg ønsker ikke å redusere slik, men jeg vet at det gjør musikken bedre.

– Vi hadde begrenset med studiotid, selv om produsent Conny Plank var generøs. Så det var nødvendig å jobbe hurtig. Samtidig gjorde dette at vi ble nødt til å fokusere, til å være konsentrerte. Dessuten liker jeg å redusere mengden av elementer i musikken.

– Less is more?

– Ja, det er noe der. Til mindre du har med, til enklere er det å nå frem til lytteren. For meg er dette alltid en kamp. Jeg ønsker ikke å redusere slik, men jeg vet at det gjør musikken bedre.

– Jeg liker de korte ettords-låttitlene. Feuerland; er det et sted?

– Jeg har aldri vært så flink med å sette navn på låter. Når det gjelder Feuerland, tror jeg det var en venn som foreslo det. For meg er musikk kun musikk.

Han tenker seg om, ser et øyeblikk mot taket.
– Men Feuerland er faktisk et sted; helt syd i Argentina.

– Det stemmer! I Norge kaller vi det for Ildlandet. Er det ikke der det kommer ild opp fra jorden?

– Hehe. Jeg har hørt det samme, men jeg vet ikke om det er sant. Men det gir helt klart en bra assosiasjon til musikken, som noe som skaper et annet sted. (Den prosaiske forklaringen på navnet «Ildlandet» er at den opprinnelige urbefolkningen pleide å tenne bål langs strendene, journ. anm.).

[PostBlock id=307]

– Er du inspirert av de amerikanske minimalistene?

– Ikke direkte. Jeg så en konsert med Terry Riley i Paris en gang, uten at jeg ble særlig imponert.

– Men du bruker mye repetisjon?

– Ja, men det er vanlig i all musikk. Jeg har alltid vært fascinert av repetisjon. Den er transe-fremkallende; alt forandrer kvalitet når det blir repetert; det får musikken til å bevege seg bort fra å være kjedelig.

– Jeg har alltid vært fascinert av repetisjon. Den er transe-fremkallende; alt forandrer kvalitet når det blir repetert; det får musikken til å bevege seg bort fra å være kjedelig.

Nok en gang vender han tilbake til å snakke om Hallogallo, låten som tydeligvis sendte Michael Rother ut på en livslang reise.

Hallogallo og lignende låter skaper på en måte en ide om uendelighet. Den får blikket ditt til å feste seg på horisonten, mens du bare flyter avgårde, som om du blir båret av en stor bølge.

– Jeg forstår hva du snakker om. Det føles litt som om den bare kan fortsette og fortsette. Har du opplevd slike øyeblikk med et publikum, der du nesten spiller av deg selv på den stemningen eller energien du får tilbake fra salen?

– Egentlig prøver jeg å ikke bli for avhengig av publikummet. Jeg elsker det jeg gjør, og elsker det dersom publikum liker det de får høre. Da jeg nylig spilte i Katowice i Polen, ble jeg møtt med stor entusiasme. Slike øyeblikk gjør meg lykkelig som musiker. Kanskje den tiden er over, da folk reagerte negativt på musikk. Min erfaring er ihvertfall at folk flest responderer positivt på musikken min.

Han erkjenner likevel at holdningen kan variere alt etter hvilket land han spiller i.

– I Italia kan du oppleve at publikum prater høylytt hele konserten igjennom, mens i Japan er det omvendt. Da jeg spilte der i 2011, klappet de entusiastisk i fem sekunder etter hver låt, så ble det helt stille. Du kunne høre en nål falle. «Vær så snill, noen, si noe!» tenkte jeg.

Tross dette synes han at det er best med et publikum som viser respekt for det som foregår på scenen.

– Om folk vil danse, så er det fint. Jeg er ikke ute etter å få frem aggresjon hos publikum, men jeg har muligheten til å endre uttrykket til å bli mer aggressivt – og slik gå inn i en kamp med publikum via musikken.

– Neu! har noen aggressive låter. Både Hero og After Eight låter som forløpere for pønk?

– Det var Klaus Dingers bidrag. Jeg liker de godt. Frustrasjonen hans var ganske intens og samtidig svært ekte. Hero er et svært uttrykksfullt stykke kunst.

Michael Rother begynner nå å bli utålmodig. Han er sliten, og sier at han trenger å avslutte intervjuet.
– Jeg kjenner at vi kunne sittet her til i morgen tidlig, beklager han, men sier ja til et siste spørsmål.

– Du samarbeidet en del med Conny Plank, før han døde i 1987. Jeg har alltid følt at han hadde en genuin interesse for musikken han produserte. Ble han en del av den kreative prosessen i Neu! og Harmonia?

– Conny Plank var like entusiastisk som oss når det kom til å skape ny musikk. Han skrev ikke musikk selv, men hadde en egen evne til å plukke opp ideene våre. Dessuten var han svært talentfull på miksepulten. Han var en stor musikalsk tenker, og hadde alltid et sterkt ønske om å skape noe spesielt.

Michael Rother tar høflig farvel, og forlater rommet sammen med de to musikerne. Seansen er over.

Michael Rother
Michael Rother

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Hans Lampe
Hans Lampe

publikum
publikum

publikum
publikum

Michael Rother, Franz Bargmann og Hans Lampe
Michael Rother, Franz Bargmann og Hans Lampe

Hans Lampe
Hans Lampe

Hans Lampe
Hans Lampe

Hans Lampe
Hans Lampe

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Michael Rother og Franz Bargmann
Michael Rother og Franz Bargmann

Michael Rother
Michael Rother

Hans Lampe
Hans Lampe

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Hans Lampe
Hans Lampe

Hans Lampe
Hans Lampe

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Franz Bargmann
Franz Bargmann

Hans Lampe
Hans Lampe

Michael Rother
Michael Rother

Michael Rother
Michael Rother

Jeg skrur klokken noen timer frem til midnatt. Kl. 00.15 kommer Michael Rother og de to medmusikerne Franz Bargmann og Hans Lampe inn på scenen i Teglverket – til stor jubel fra et dessverre noe slunkent publikum (rundt 150. Calexico spilte nylig samme sted for fullsatt sal).

Det kan tenkes at det er en noe uheldig booking å sette opp en konsert med Michael Rother samtidig som Den elleville festen foregår annetsteds i byen.

Det hele begynner med ren støy, akkompagnert av en storskjerm som viser store tv-pixler. Så går de rett på. Trommene er knallharde, synthlydene dukker opp fra et endeløst dyp, mens gitarene synger og freser om hverandre. Det er et mektig lydbilde, der beaten lener seg fremover; melodien bakover. Akkurat som jeg husker det, og likevel helt nytt.

Det er hardt, rått, brutalt. Og vakkert. Og veldig høyt.

Åpningslåten er Neuschnee, hentet fra album nr. 2 (1973). Det svinger. Det er hardt, rått, brutalt. Og vakkert. Og veldig høyt.

Applausen etterpå er øredøvende, det lille fremmøtet til tross. «Hei!» sier Rother, på klingende norsk. «Thank you for this warm welcome».

Han lover at han ikke kommer til å si så mye underveis, og går så rett videre med Karussell – fra suksessplaten Flammende Herzen. Dette er en vakker og rett ut syngende melodi pakket inn i et bass- og trommetungt foredrag. Bassen runger i lokalet, og jeg kjenner den i hele kroppen. Og ørene. Trommene hamres som potetpanner. En ung jente lukker øynene. Slik står hun lenge, fortapt i musikken.

Veteranissimo (en lengre konsertversjon av Harmonias Veterano) begynner med en løpsk rytmeboks – før den går over i en ren elektrobeat. Trommer henger seg på. Gitar. Ja, det er oppdatert. Den kan minne litt om Neu!s signaturlåt Hallogallo, men i 2014-tapning. På tv-skjermen bak vises kjørescener; uskarpe bilder fra autobahn. Musikalsk er dette nesten bare rytme, tillagt noen phasingegffekter. Det går hurtig unna, så stopper den plutselig.

Publikum er helt med; roper og hyler når låten slutter. «Thank you, you are frightening» sier Rother. «You are much louder than we are».

Etterfølgende Sonnenrad (fra soloplaten Sterntaler) er mykere, men skarpes noe opp med barberbladgitar. Dette er musikk som har holdt seg forbausende bra. Folk danser fremst ved scenen, og publikum er helt med; roper og hyler når låten slutter. «Thank you, you are frightening» sier Rother. «You are much louder than we are».

Tittellåten fra Esperanza (1996), soloplaten ingen kjøpte, er kveldens første «ukjente» låt. Etter en kort synthintro overtar en slags dansende melodi, som igjen avløses av et kortere mellomparti med gitarer. Dette går over i en repeterende gitarboogieorgie.

Hans Lampe, kveldens mest hardtarbeidende, tørker svetten, og hamrer tungt introen til neste låt, Harmonias Deluxe (Immer Wieder) – før Rother introduserer nok et syngende gitartema. En mannlig publikummer tar seg en stillestående joggetur foran scenen, mens godt voksne menn danser med hendene i luften. Det er mye energi i denne musikken.

«I think I should move to Norway» sier Rother, og smiler til publikum. «I’m glad you enjoy it».

Dette spilte de:

  1. Neuschnee (Neu! – Neu! 2, 1973)
  2. Karussell (Michael Rother – Flammende Herzen, 1977)
  3. Veteranissimo (Harmonia – Live, 1974)
  4. Sonnenrad (Michael Rother – Sterntaler, 1978)
  5. Esperanza (Michael Rother – Esperanza, 1996)
  6. Deluxe (Immer Wieder) (Harmonia – Deluxe, 1975)
  7. Hallogallo / Für Immer (Neu! – Neu!, 1972 / Neu! 2, 1973)
  8. Negativland (Neu! – Neu!, 1972)
  9. Maultrommel (Michael Rother – nyere låt, ikke utgitt)
  10. Flammende Herzen (Michael Rother – Flammende Herzen, 1977)
  11. Dino (Harmonia – Musik von Harmonia, 1974)
  12. E-Musik (Neu! – Neu! 75, 1975)

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this