PÅ ØRET: Nye plater fra Kraftwerk, Roger Waters, Lumikide og Motorpsycho.
Lumikides nye EP har et drømmende uttrykk hadde passet perfekt i Twin Peaks, Motorpsycho har laget teatermusikk som klinger både som som senromantiske mesterverker og barnetv-musikk fra 70-tallet, mens Roger Waters nye album låter som et Pink Floyd blottet for de store låtene, de oppfinnsomme arrangementene og musikk som kan få flere generasjoner til å lytte.
Ukens største lytteropplevelse kom fra et mer uventet hold, nemlig de tyske elektronikapionerene i Kraftwerk. Deres nyeste album er en cd-boks (eventuelt vinyl- og blu-ray-boks) med konsertversjoner av åtte plater, inkludert de fem mesterverkene deres fra perioden 1974-1981, oppdatert nok til at de føles både duggfriske og moderne.
Empfangen die Töne die niemand kennt
Kraftwerk er tilsynelatende inne i en endeløs loop der de hele tiden resirkulerer seg selv. Da snakker vi hovedsakelig om mesterverkene de fire opprinnelige medlemmene laget i perioden 1974-1981, fem album som alle fortsatt har klassikerstatus: Autobahn, Radio-Activity, Trans Europe Express, The Man-Machine og Computer World.
Platene de ga ut før disse fem er verdt en egen historie, men ingen av dem er i nærheten av den samme oppfinnsomheten, eller som de sier det selv (i den spretne Antenna): «Empfangen die Töne die niemand kennt».
De har inspirert flere generasjoner med elektronisk musikk, og påvirkningen kan høres i alt fra 80-tallets synthpop og hiphop-pionerer fra Bronx til dagens house og elektronika.
Er du fan, lurer du kanskje på om det er nødvendig å anskaffe den nye boksen. Sannsynligvis la du ut en tusenlapp i 2009, da de kom med en CD-boks der alle de nevnte fem var med, samt de senere Electric Café (1986), The Mix (remixer, 1991) og Tour de France Soundtracks (2003). Alle i remastret utgave, nydelig innpakket, med billedhefter i LP-format.
Den nye utgaven minner sterkt om den nevnte, bort sett fra at dette er konsertinnspillinger (blant annet fra Den norske opera i Oslo) av alle de åtte platene, gjort på ulike steder rundt i verden. Det høres likevel ut som studioopptak. Lyden er glassklar og spenstig, og versjonene ligger både tett nok på originalene til å glede gamle fans og oppdatert nok til at de føles både duggfriske og moderne.
Det siste er både underlig og ganske imponerende, i og med at kun Ralf Hütter er tilbake fra den opprinnelige kvartetten. Nå har de riktignok alltid vært et ansiktsløst band, som gjerne har latt robotlignende dukker ta de fire musikernes plass på scenen.
En fin inngang til å oppdage deres egenartede klangverden, som ikke ligner på så mye annet, og samtidig klinger som et ekko av vår tids elektroniske plateartister.
Spørsmålet er om du trenger alt dette. Er du superfan, er svaret ja. Da har du nok allerede anskaffet deg den dyre deluxe-utgaven, bestående av en 228-siders fotobok og fire 3D-blu-ray-plater. Det billigste alternativet skulle likevel holde for de fleste. Dette er en 3D-blu-ray (+ dvd) med 17 høydepunkter fra de åtte konsertene, alt sammen med Dolby Atmos 5.1-lyd, dersom du har muligheter til å nyttiggjøre deg den.
Musikken er uansett verdt en slik presentasjon. For Kraftwerk er på en måte et tidløst band, som stadig oppdages av nye generasjoner lyttere. Da kan dette være en fin inngang til å oppdage deres egenartede klangverden, som ikke ligner på så mye annet, og samtidig klinger som et ekko av vår tids elektroniske plateartister.
Den nye samlingen begynner med den platesidelange Autobahn, som har en rytme du ikke helt forstår før du har hørt de regelmessige dunkene fra skjøtekantene på sementblokkene som den tyske motorveien er bygget opp av. Jeg husker første gang jeg kjørte der, i en rød Ford Fiesta som jeg så vidt klarte å presse opp i 140 km/t, liggende i krabbefeltet sammen med de sjarmerende trabantene.
«Sviii-isj, sviii-isj, sviii-isj», sa motorveien utenfor, dopplerlyden av biler som nærmet seg og forsvant i svimlende hastigheter. «Sviii-isj» gjentok Kraftwerk fra bilstereoen, mens motorveien brettet seg ut som «ein graues Band / weisse Streifen, grüner Rand». Omtrent som fremtiden.
Jazz fra «The White Lodge»
I dag kommer Bergen/Trondheims-bandet Lumikide med ny EP, som jeg passende nok lytter til dagen etter at jeg har sett sjette episode av den nye sesongen av Twin Peaks.
Passende nok fordi Lumikide hadde passet svært bra inn i Bang Bang Bar, der hver episode avrundes med en opptreden fra et nytt indieband (i går var det Sharon van Etten, som spilte den nydelige blå balladen Tarifa), men også fordi vokalist Birgitta Alida Hole har et drømmende uttrykk i stemmen som minner litt om Julee Cruises opptredener i den opprinnelige tv-serien. Hør Rainbow Hologram, og du forstår kanskje hva jeg mener (kan noen ringe David Lynch?)
Det samme kan jeg si om fjorårets singel Golden, som åpner den nye EPen, en assosiasjon som også slo meg da jeg så bandet live i fjor høst. Plateversjonen har med både strykere (muligens syntetiske), en barberbladskarp gitarsolo og gyngende baklengskor som minner litt om Team Me.
Tittellåten er mer rockabilly møter Blondie, If You Want To er i slekt med klassisk Cocteau Twins, spilt av et vennlig jazzband fra The White Lodge, mens Explorers and Destroyers er en gladlåt fra den mørke siden. Til slutt får vi Abuelo, som begynner som en enkel gitarballade, før den toner ut i et luftig «I Talk to the Wind»-proglandskap.
Accentuate the negative
Den geniale bassisten og låtskriveren fra Pink Floyd fortsetter sin alenegang med nok et album i fortsettelsen av The Final Cut.
Det betyr nok en plate med dystopisk og selvrettferdig harme; pakket inn i store, innimellom orkestrale, arrangementer og lydeffekter, denne gangen produsert av Nigel Godrich (Radiohead, Beck), og illustrert med et The Wall-inspirert cover som ser ut som et hemmelig dokument som er sensurert så kraftig at kun ordene som danner tittelen står tilbake.
Åpningen låter nettopp som et outtake fra The Final Cut; det er så du forventer at Roger Waters skal bryte ut i en tekst om «when the tigers broke free»; for øvrig et mørkt bilde på hvordan faren hans ble drept i en skyttergrav under Den andre verdenskrig.
Det er derfor overraskende å høre ham synge om det som bekymrer den nå 73 år gamle musikeren mest: Hvordan alkoholen har satt sitt preg på ansiktet hans.
Humor, altså, det var uventet. Det varer likevel ikke lenge; allerede i det andre verset synger han ut hva han mener om moderne krigføring: «If I were a drone (…) / I would be afraid to find someone home / Maybe a woman at the stove».
På The Last Refugee viser han sympati med båtflyktningene i Middelhavet, og på Picture This ber han oss like godt forestille oss en rekke scenarier fra de mørkeste hjørner av dagens politiske virkelighet, fra «your kid with his hand on the trigger» til «a leader with no fucking brains». Roger Waters er helt klart ikke en mann som går «gentle into that good night», for å sitere Dylan Thomas.
Det blir for dystert, for håpløst, en slags «accentuate the positive» med motsatt fortegn.
Slik fortsetter det, låt etter låt, og ære være ham for det. Samtidig er han ingen Pete Seeger; dette er sanger uten håp. Nei, Waters preker for menigheten, en mørk profet som bare har ett råd å gi (siden vi ikke kan snu skru klokken tilbake): «We can say fuck you / we will not listen to / Your bullshit and lies».
Det eneste lyse øyeblikket kommer helt mot slutten av albumet, i en kort sang der han (som i et bilde på verden) minnes en tapt kjærlighet (eller selveste kjærligheten, i bestemt form). «She was always here in my heart / Always the love of my life / We were strangers, oceans apart / But when I laid eyes on her a part of me died».
Det varer ikke lenge; i stedet går han rett over i albumets siste låt – som egentlig er en fortsettelse, gjennom at vi får en lang og dyster beskrivelse av hvilken del av ham som døde hver gang han så på «henne». «It would be better by far to die in her arms / Than to linger / In a lifetime of regret» avslutter han, ord som på en måte blir hengende litt i luften.
Det er egentlig også problemet her. Det blir for dystert, for håpløst, en slags «accentuate the positive» med motsatt fortegn. Musikalsk er det selvfølgelig veldig bra, med Jonathan Wilson som en veldig bra erstatter for David Gilmour (hør soloen på Smell the Roses!)
Ja, det låter til tider veldig som Pink Floyd. Men da et Pink Floyd blottet for de store låtene, de oppfinnsomme arrangementene og musikk som kan få flere generasjoner til å lytte. Nei, Roger, dette er «not the life we really want». Ei heller platen.
Når solen går ned
Motorpsychos nyeste har en tiltalende retro-innpakning (albumet er pakket som en innbundet bok med gamle «steinkaker», slike plater som måtte spilles med hastighet 78 rpm) som peker i retning av hva dette er: En manns tilbakeblikk på et langt liv.
Ikke Bent Sæther og/eller Hans Magnus «Snah» Ryans egne liv, men i et teaterstykke skrevet av Carl Frode Tiller, og fremført på Trøndelag teater i fjor (den medfølgende dvd-en inneholder en filmet versjon av forestillingen).
Musikalsk er dette et langt stykke fra rockebandet Motorpsycho. Gitarveggen er erstattet med pumpeorgel, gamle synther, strykere, akustisk gitar og vibrafon (med unntak for låten Satan, som klart fortjener litt langsomt skurrende elgitar).
Noe av det minner om barnetv-musikk fra 70-tallet (tenk alt vi ble utsatt for, vi som var heldige nok til å vokse opp i en slik kreativ og utforskende tid), andre steder klinger det som senromantiske mesterverker slik vi kjenner de fra, tja, de senromantiske mesterne.
Den eneste «sangen» i normal forstand kommer helt til slutt; 35 sekunder med nynning og et akustisk gitarriff på utlån fra XTCs Dear God.
Om jeg liker det? Åja. Det er en både mørk og dvelende og samtidig melodiøs musikk som passer fint på sene kvelder sammen med gode venner. Men begynn med fjorårets mye lysere (og klart mer musikalske, i betydningen samspill og virtuositet) Here Be Monsters. Så kan du fortsette med Begynnelser idet solen synker i havet.
