Et lite oppsamlingsheat her, med plateanmeldelser som har stått på trykk i de tre siste papirutgavene av Bergensmagasinet.
Her får du våre anmelderes dom over helt nye og nesten helt nye album/EPer fra deLillos, Claudia Scott, Moddi, Festplassen, Jenny Hval, Kim Myhr, Marte Wulff, Maroder, Soul Party, Dobbeltgjenger og Pymlico – og en etterlengtet nyutgivelse av Radka Toneffs eneste konsertplate.
Tårer i glasset
Mitt forhold til Claudia Scotts mange plateutgivelser kan lett kalles overfladisk. Jeg husker at hun en gang i tiden var en bejublet artist i musikkmagasinet Beat, og minnes svakt samarbeidet med Casino Steel og Ottar «Big Hand» Johansen.
Den gangen var jeg ingen stor fan av countrymusikk (eller «hestejazz», som vi kalte det). Siden har jeg blitt eldre, og lært meg å like country som nærmer seg blues; der tårene som gråtes ned i ølglasset er mer medfølende enn sentimentale.
Eva Cassidy rørte meg dypt, men hun er vel neppe country, mer en sjangerkryssende vokalist som kunne ta hvilken som helst sang og gjøre den til sin egen.
De Rick Rubin-produserte Johnny Cash-platene fant meg også hjemme (for en sorti, for en aggresjon fra en døende mann, ja, jeg tenker på hans tolkning av Trent Reznors Hurt).
Claudias nye album er dedikert til hennes far, countrymusikeren Clive Scott, som døde i fjor, og hun har med både en egenkomponert hyllest til ham, A Picture of My Dad and I (nydelig gitardominert låt, med stor lyd), der hun deler noen gode minner om ham, og Clive Scott selv i et sjeldent liveopptak fra 1968, der han fremfører klassikeren Lovesick Blues.
«And I’m lo-o-o-nesome / I’ve got the lovesick blues» jodler han, og lar gitaren punktere klagesangen med noen optimistiske og twangy gitartoner helt til slutt. Låten er skrevet av Hank Williams, som nesten oppfant rock’n roll, før han utåndet, sterkt alkoholisert, i baksetet på en Cadillac, kun 29 år gammel.
Mens jeg skriver dette, fylles ørene mine med Cool Water, den tredje låten på albumet, etter to helt gjenomsnittlige åpningslåter. «Cool water, coming down from the hills» synger Claudia, mollstemt og skjebnetungt, med sjarmerende ruhet i stemmen. Det lyder som om Daniel Lanois skulle produsert en Amy Winehouse låt, og fått med Ry Cooder på gitar.
Let the Ribbons Fly er nesten allsangvennlig, med to korte soloer halvveis inn (først gitar, så surkleorgel), If the Stars Were to Fall er en innsmigrende trøsteballade, sunget slik avventende, nesten Man in the Long Black Coat-aktig (ala Dylan), komplett med munnspill og fiolin. Absolutt godkjent.
Home er chugga-chugga-køntri, og fort glemt når det som må være albumets sterkeste kort legges på bordet. Satan’s Paradise er helt gjennomført bra, fra den tunge beaten, veggen av gitarer, lekre små detaljer i lydbildet, og et midtparti der hun synger nesten helt alene, kun akkompagnert av en enkel rytme og litt gitar. Jeg regner med at denne låten kan strekkes mye lengre ut live; tre minutter er altfor kort tid å være i et slikt selskap.
Magne Fonn Hafskor
Tett på Radka
Denne konsertplaten kom første gang ut 12 år etter at opptakene ble gjort på en tysk jazzklubb, og 11 år etter Radka Toneffs død. Nå foreligger den endelig på feinschmeckerformatet vinyl, og da i en 180 grams 2LP-utgave med gatefold-omslag.
Albumet er satt sammen av opptak fra den tyske radiostasjonen NDR, som sendte direkte fra konserten.
Lyden er dermed ikke i samme spitzengefühl-klasse som hennes evige klassiker, Fairytales, uten at det betyr noe fra eller til, siden dette er det eneste offisielt tilgjengelige konsertopptaket med hennes magiske sangkunst (når får vi høre gjennombruddskonserten fra Molde i 1976? Eller opptak fra legendariske Club 7?)
Musikerne er Steve Dobrogosz (piano), hennes daværende kjæreste Arild Andersen (bass) og Alex Riel (trommer). Siden dette er en konsert, er det rikelig anledning til å slippe seg helt løs, noe de tre gjør i et lengre parti allerede på andre låt; Radkas intense tolkning av Stephen Bishops Never Letting Go.
Innertieren kommer hakk i hæl; hennes tolkning av Ornette Colemans Lonely Woman. Hør denne etter My Funny Valentine (fra Fairytales), og du er tett på essensen av hennes kunst. Årets nobelprisvinner i litteratur er også med i en flott tolkning; når Radka synger Just Like a Woman, er det som om sangen er skrevet til henne (med hennes egne personlige omskrivninger): «I take just like a woman / I make love just like a woman / And I ache just like a woman / but I break up just like a little girl».
Hun synger også en tradisjonell sang fra Bulgaria (faren hennes var den bulgarske folkesangeren Toni Toneff), der åpningen nok låt fremmedartet den gangen. I dag, noen tiår etter at Trio Bulgarika og resten av det bulgarske radiokoret nådde ører utenfor hjemlandet, blir det mer som et gjenhør med en kjær venn. Dessuten hopper den fort over i intense Fire (skrevet av Arild Andersen og Nikki Giovanni), der stemmen hennes blir som et instrument i seg selv.
Patti Austins Havana Candy blir da noe helt annet; dette er et humoristisk skråblikk på Cuba, sunget med fake aksent og en heftig latinamerikansk rytme. Til sist får vi Jeffery Osbornes og bandet L.T.D.s Let’s All Live and Give Together (her under tittelen We’ll Be Together). Dette er en låt som handler om hvordan verden kan bli et bedre sted dersom vi fjerner hatet fra hjertene våre. Passende nok rekker vi akkurat å høre en publikummer rope «we love you!» før applausen tones raskt og nådeløst ut.
Magne Fonn Hafskor
Musikk i stedet for medisin
Denne EPen er siste ledd i behandlingen «samfunns-musikkterapi» for John Francis McAuley (sang, gitar) og Preben Samuelsen (trommer). Målet er «å styrke sosialt nettverk gjennom kulturell deltakelse i samfunnet».
De to musikerne hadde aldri spilt sammen før de møtte hverandre på Bjørgvin DPS, der de sammen med musikkterapeut Øystein Lydvo (bass) har tatt seks egenkomponerte låter med til Duper Studio og produsenttrollmannen Yngve Sætre.
Debutplaten blir uansett det siste vi får høre fra denne trioen, bort sett fra konserter de skal spille under denne ukens Inne, ute og eigedrive-festival (se under).
Musikalsk er dette en bra blanding av indiegitar (mye flotte detaljer, og rålekker solo i platens beste låt, No More Sad Times That’s Why), funk og soul – og med en vokalist som har hørt mye på Damon Albarn.
Magne Fonn Hafskor
Lyden av Festplassen
Bergenske sangstemmer kler litt melankoli.
Liker du britisk new wave fra 80-tallet? Jeg tenker på band/artister som XTC, Magazine, Elvis Costello og John Hiatt. Legg til sterk inspirasjon fra de bergenske skrangleska-heltene The Aller Værste!, og du har et noenlunde bilde av hvordan Festplassen høres ut.
Bandet består av en regelrett «who’s who» av bergens-musikere: Viggo Krüger (Pogo Pops), Martin Smith-Sivertsen (Alzheimer Silverspurs, Byrådet; det siste riktig nok ikke et band), Halldis Madsen (My Misspent Youth), Roar Ruus Finsås (Radiofantomene) og Tor Harald Rødseth (Alzheimer Silverspurs, Butterfly Garden, Decemberface, Jem-Jem Due).
Dette i seg selv borger ikke for kvalitet, og det må nok innrømmes at ikke alle låtene overlever mer enn én gjennomspilling for undertegnede. Det virker nesten som om de er lagt opp kronologisk etter når de ble spilt inn, for her er en jevn stigning utover albumet.
Den første jeg biter meg fast i er in-yer-face-låten Kommunikasjonssvikt; jeg skulle gjerne sett den ordføreren som valgte å åpne til debatt i Bergen bystyre med denne. «Er det meg eller deg som ikke kan lytte» spørres det, mens bandet koker opp en ugjennomtrengelig lydmur – som til slutt sprekker med en liten dubekko-effekt.
Dødssynd minner om one-hit-wonderboy Plastic Bertrands Ça Plane Pour Moi, komplett med wobbly synther, gitarloop i refrenget og deadpan vokal fra Halldis Madsen – som etter hvert stiger mot kravstore høyder. Tøft er ordet.
Annet er også bra. Dette er en litt sår ballade, litt i slekt med Siouxsie & the Banshees’ Lunar Camel. Jepp, det er en sang om uoppfylt kjærlighet («du kom meg fint i møte / men du kom ikkje helt frem / det var en ting du skjulte / som ikkje ville ut»). Nydelig, blått og melankolsk, før hun mot slutten roper ut budskapet: «Jeg vil se ditt ansikt».
Midtvintersdrøm tar det litt opp igjen, med fyrrig bassrytme, mye gitar og stilig spikerpiano. Lyden av musikk ligger helt til slutt, fire minutter med en blanding av behagelig hawaii-gitar (tenk High Llamas) og groovy krautrock ala Amon Düül II – og igjen denne litt såre vokalen. Bergenske sangstemmer kler litt melankoli, spesielt som her, når hun drar den opp i en høylytt klage på refrenget – før det hele tones helt ned – og ut.
Magne Fonn Hafskor
Peiling på pop
Er det tilfeldig at platecoveret på årets deLillos-album har et motiv med bandmedlemmene, som lekefigurer, i en seilbåt?
Likhetene med klassikeren fra 80-tallet stopper ikke der. Ikke bare inneholder nevnte debutalbum en låt som heter Siste sommerferiedag, men lytt til gitarintroen på Første ettersommerdag fra denne høstens album, og se om den ikke også minner deg om Min beibi dro avsted.
Debutplaten viste dem som den nye originale stemmen i norsk rock (Suser avgårde, 1986), mens maktdemonstrasjonen med tredjeplaten plasserte dem i norsk rockehistorie en gang for alle (Hjernen er alene, 1989).
Legg til den undervurderte platen med gjesteopptreden av Joachim Nielsen (Varme mennesker, 1991), monsterhitene Neste sommer og Kokken Tor (Neste sommer, 1993), livealbumet som befestet deres posisjon (Mere, 1994), via plater som bare unntaksvis lever opp til forventningene (Kast alle papirene, 1999, og Midt i begynnelsen, 2002), trio-tiden, der Øystein Paasche på trommer ble byttet ut med Rune Lindstrøm (Suser videre, 2006, Huskeglemme, 2009), tilbake til originalgjengen med Lars Lillo-Stenberg i godt gammel slag på låten Tapetser meg i gangen før du går (Vi er på vei vi kanke snu, 2012), og frem til skuffelsen for to år siden (Rett og slett livet, 2014).
Det er nok av dem som har avskrevet dem. Det er kanskje ikke så rart; kvaliteten på utgivelsene har uten tvil vært bedre på de første 15 årene enn de siste 15. For denne høsten er det altså 30 år siden debuten med platecoveret hvor Lars Lillo-Stenberg, som liten gutt, sitter i en seilbåt som suser avgårde.
Er det tilfeldig at platecoveret på årets albumet har et motiv med bandmedlemmene, som lekefigurer, i en seilbåt? Likhetene med klassikeren fra 80-tallet stopper ikke der. Ikke bare inneholder nevnte debutalbum en låt som heter Siste sommerferiedag, men lytt til gitarintroen på Første ettersommerdag fra denne høstens album og se om den ikke også minner deg om Min beibi dro avsted.
Men det begynner med Jesusmannen, hvor Lars Beckstrøm er i nesten like god form som på Nittenåttifire (Varme mennesker 1991), og han lurer på hvor det er blitt av bygdeoriginalene. Det fortsetter med Peiling på seiling, som handler om den vellykkede mannen som har alt, karriere, venner som liker ham, kolleger som respekterer ham, men han har ikke oppfylt drømmen om å seile rundt jorden; det er en ny Lillo-klassiker som vokser frem her, og som musikalsk finner sin naturlige plass i Kokken Tor-landskapet.
Graham Nash er en hyllest fra Lars Lillo-Stenberg, slik han også har hyllet Neil Young med en sang. Vakkert og stemningsfullt. Som din egen mann er en sang om mannen som er blitt far, og som ser frem til den dagen han kan gå på byen igjen, uten å måtte ordne med barnevakt. Den lystige poplåten om drømmer og forventninger endrer seg i siste vers, men melodien er fremdeles lystig i det teksten ebber ut med at «snart er du 60 og ønsker bare ferie, to sesonger på rappen av en tv-serie, mens barna er på byen natta lang».
Det kalde vannet er en grusom og vakker Lars Lillo-Stenberg-komposisjon som ingen gjør ham etter i Norge, og Aldri epleslang er en vemodig vise om barna som bare vil sitte inne og spille spill eller se en film. Hele bandet korer: Da-ta-da-ta-da-ta. Nærmere en ny deLillos-klassiker kommer du ikke.
Ove Landro
En reise til en utenomjordisk verden
Proggen er tydeligvis tilbake for fullt i Bergen.
Sist anmeldte vi det virtuose seksmanns-orkesteret Seven Impale nye album, og fredag i forrige uke platedebuterte Dobbeltgjenger med konsept-EPen When I’ve Gone to Space.
Kjennere av sjangeren (og av science fiction generelt) vet at referanser til det ytre rom like gjerne peker på protagonistens indre sjeleliv, og slik er det også her.
Mannen bak dette tekstlige universet heter Vegard Wikne, og har gjort noe såpass konseptuelt som å erstatte coverets sangtekster med beskrivelser av hva låtene handler om.
Det i seg selv tyder på at dette er noe han virkelig mener og har tro på.
«He is no longer sure if his home, this planet, his love or himself are real. He’s only sure that the reality he is experiencing right now will never end. Whether he experiences it or not» skriver han til eksempel om låten In Abyss.
Jeg vet ikke; dette gir meg litt følelsen av foreldet tankegods fra 70-tallet, en tid der slikt pretensiøst babbel ble ansett for å være høyverdig lyrikk. Mye av den tidens progrock var likevel interessant å lytte til, men da takket være det musikalske. Jeg aner fortsatt ikke hva tekstene på mesterverker som In the Court of the Crimson King og Close to the Edge handler om, uten at det på noen måte forringer dem.
Heldigvis er det musikalske av høy kvalitet. Musikken er svært riffbasert, med bra driv og mange lekre detaljer i lydbildet. Jeg liker også lyden, som både er røff og fyldig, med mye luft og rom. Dette blir ekstra tydelig på de to siste låtene. Let Me Fall Through er best, både fordi den har et fengende bluesriff, er spennende arrangert (med gyngende fiolin, et spenstig start/stopp-parti, og en sylskarp gitarsolo) og fordi Wikne synger med stor overbevisning.
Tittelsporet, som kommer helt til slutt, er også bra, med et arrangement der låten bygges opp fra et enkelt bassriff til en tung og innstendig heavyballade – og med noen tøffe overganger som fortjener å høres. Teksten handler visstnok om hvordan astronauten endelig finner sin skjebne – som er «to hold the power of his thoughts and emotions in his mind with total control to manipulate his own reality, completely». Slik kan det gå.
Magne Fonn Hafskor
Annenrangs pønkere
Enda mer progg, denne gangen fra Oslo (men utgitt på bergenske Apollon Records), og befriende fritt for pretensiøse tekster om reiser i det ytre og indre univers.
Pymlico er noe så sjeldent som et band som ledes fra trommekrakken.
Nå er ikke Arild Brøter en Christian Vander (Magma), som finner opp både en helt ny sjanger (zeuhl) og et helt nytt språk for å sette de musikalske ideene ut i livet.
Neida, dette er lyttervennlig og hyggelig musikk pakket in i et lett gjenkjennelig lydbilde, inspirert av Pink Floyd, Porcupine Tree, Joe Satriani, Toto og Snarky Puppy. Deres nye album er det fjerde i rekken, og ble sluppet forrige fredag.
Åpningslåten, Crab Key, høres ut som Jethro Tull med Steve Hackett på gitar, Second Rate Punk (bra tittel; det var jo akkurat det 70-tallsproggerne var) har en gitar som gråter ala David Gilmour, og låter ellers som et outtake fra The Lamb Lies Down on Broadway, Iris fyller lydbildet med fjerne stemmer, myke glassknuselyder og enda mer Pink Floyd-inspirert gitar, mens NOL861613060 (tittelen er låtens ISCR-kode) og Erised er helt over i fusion-land, med lekre saksofonsoloer fra Marie Færevaag, henholdsvis dominert av tunge gitarriff og luftige keyboard- og trommesprell.
Det er likevel First Light som er albumets hjerte og hjerne. Dette er en vakker klaverballade (minner faktisk bittelitt om Anita Skorgans Til Ludvik, men da uten dens innsmigrende tilstedeværelse i rommet hver gang den spilles. Dette er et mer tankefullt og tilbaketrukket pinnsvin) som mot slutten stiger opp mot toppen av Mount Genesis – og dør.
Magne Fonn Hafskor
Menstruasjon og vampyrer
Et førstevalg dersom du vil vite hva som rører seg helt i ytterkanten blant Norges fremste eksportartister.
Sist vi møtte Jenny Hvals karakteristiske stemme, var på det mangefasetterte albumet In The End His Voice Will Be The Sound Of Paper, der hun samarbeidet med gitaristen Kim Myhr.
Her frigjorde hun seg fullstendig fra det vante vers/refreng/vers-konseptet, og lot stemmen bygge bro over til et helt særegent lydlandskap. Spill den på lange bilturer, og legg merke til hvordan veien forsvinner.
Jeg har lyst å si at det nye albumet fortsetter i samme sporet. Det er bare delvis sant.
For dette er samtidig noe helt annet; en mørkere, mer dronende musikk. Det handler om blod, og siden hun er den hun er, trekker hun inn både menstruasjon og vampyrer. Albumet er et førstevalg dersom du vil vite hva som rører seg helt i ytterkanten blant Norges fremste eksportartister.
Magne Fonn Hafskor
Nøkkens gitarlek
Jenny Hvals tidligere «partner in crime», Kim Myhr, er også ute med nytt album, preget av mye strengelek og dype elektroniske klanger.
Bloom er lyden av en mann alene i studio, mens han knotter og spiller frem en musikk, lag på lag, som ikke trenger å ta hensyn til kritiske sideblikk fra medmusikere og andre tunge meningsbærere.
Ikke misforstå, dette er ikke fullstendig fremmedgjort musikk, selv om enkelte partier kan være en prøvelse for utrente ører.
Milk Run Sky riffer tunglett over naturlyder, på Peel Me trykker han ekkopedalen helt inn, mens det gjentagende langeleiktemaet på Swales Fell er nesten folkemusikk.
Uttrykket er i det hele tatt svært tiltalende, og lyder omtrent ut som det Nøkken egentlig ville sittet og spilt under fossefallet, i all sin evige ensomhet.
Magne Fonn Hafskor
Magisk i skogen
Dersom du liker noen av Maroders forbilder, og er klar for et sjangerdykk i norsk språkdrakt, er dette en bra plate å møte høsten med.
Oslo-bandet Maroder er ute med sin tredje langspiller. De spiller en langsom og vindskeiv rock inspirert av Tindersticks, Nick Cave, Tom Waits og Bob Hund – og med en vokalist som (faktisk) minner litt om Lars DeLillo.
Aslag Guttormsgaard og Maroder får nok likevel aldri samme masseappellen som DeLillos, til det er dette for mørkt, og for lite allsangvennlig.
Her er ingen Neste sommer eller Tøff i pyjamas. Men dersom du liker noen av forbildene deres, og er klar for et sjangerdykk i norsk språkdrakt, er dette en bra plate å møte høsten med.
Begynn med Ingenting imellom, som handler om det magiske i å bli truffet av en solstråle når du vandrer i den tjukkeste og mørkeste skogen, og la deg så løfte opp av sjarmerende Fager dag, som låter som et heldig møte mellom The Doors og Love.
Magne Fonn Hafskor
Maroder spiller på Garage fredag 18. november
Martes nullstilling
Marte Wulff markerer sitt 10-årsjubileum som artist med å gi ut et selvtitulert album, noe som gjerne oppfattes som en nullstilling.
Singlene Si det sånn, Herje Fritt og Gå Mæ Vill har allerede pekt ut retningen. Jeg liker best sistnevnte, en svingende og livsglad låt der hun virkelig tar bladet fra munnen.
«Jeg måtte spørre meg selv hva det er som ligger til grunn for at jeg så gjerne vil fortsette med å skape musikk» sier hun selv, og forteller at hun kom frem til at hun vil bruke den som en arena for å formidle, berøre og dele.
Hun har produsert platen selv, og har i tillegg fått med seg et veritabelt kremlag av musikere.
Frank Hammersland er på bass, Fay Wildhagen på gitar, Einar Stenseng spiller gitar/orgel og Sjur Miljeteig blåser trompet; for å nevne noen.
Best av alt er Løse lufta, der Marte Wulff, i et nedstrippet akustisk arrangement, fremfører en sterk og personlig tekst så gripende og, beklager klisjeen, hudløst at du kan kjenne all aggresjonen og følelsene som ligger bak.
Magne Fonn Hafskor
Moddi og de forbudte sangene
Til sin fjerde plate har Moddi samlet sanger som er, eller har vært, forbudt å framføre i sitt opprinnelsesland.
Det er en brokete bukett som spriker vidt både i tid og geografi, men felles for dem alle er at de fremføres på engelsk. Moddis utfordring har vært å få sangene til å fremstå som søsken; som sanger som sammen danner et helhetlig album.
Det har han klart på en ypperlig måte. Han har Moddi-fisert dem til et vestlig uttrykk med melodier og oversettelse, uten å miste sprengkraften i tekstene. Hasse Rosbach har skrevet noen fantastisk flotte orkesterarrangementer, og med Trondheimsolistene i ryggen har sangene fått det musikalske løftet de fortjener.
Unsongs er slik blitt noe mer enn en bunke protestsanger; platen er en stor lytteropplevelse i seg selv. Låtvalget er veldig forskjellig. Her er sanger som har vært forbudte på et tidspunkt, slik som Kate Bush’ Army Dreamers, Victor Jaras Our Worker og Strange Fruit, som er udødeliggjort av Billie Holiday. Men her er også sanger som sender deg rett i fengsel om de blir fremført i opprinnelseslandet.
Diktet June Fourth 1989 av den kinesiske nobelprisvinneren Liu Xiaobu er fremdeles en torn i øyet på styresmaktene. Massakren av studenter på Den Himmelske Freds Plass skal fremdeles ikke omtales.
Unsongs er slik blitt noe mer enn en bunke protestsanger; platen er en stor lytteropplevelse i seg selv.
Sprengstoff har også Pussy Riots Punk Prayer, som fordømmer KGB, Putin og hykleriet til den ortodokse biskopen Gundayev. I 2012 fikk hele gruppen flere års fengselsstraff, men et massivt press fra resten av verden klarte å redusere straffen.
Høydepunktene for undertegnede er israelske A Matter of Habit, vietnamesiske Where is My Vietnam? og den nyskrevne duetten med Mari Boine til det samiske diktet The Shaman and the Thief fra 1830. Den gangen var den norske staten en undertrykker av hele urbefolkningens kultur, noe som har medført at mye av den muntlige overleveringen har gått tapt. Denne teksten dukket opp i et tysk arkiv.
Dag Arne Nilssen
