steinfeld1 scaled
DRAMATISK FAMILIEHISTORIE: – Jeg har samlet kilder i 25 år på dette, og det med god grunn – for mye har vært preget av taushet, sier Dag Steinfeld, som har skrevet bok om fire generasjoner av sin jødiske familie. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Jeg frykter fascismens fremvekst

Del artikkelen i Sosial medier

– Hovedmotivasjonen min for å skrive har vært å anskueliggjøre hva autoritær ideologi kan medføre, sier Dag Steinfeld, som denne høsten har hatt stor suksess med en bok der han forteller historien om den jødiske del av sin familie.

«Fedre og sønner. En familiehistorie fra tsarens Russland til den kalde krigen» er en dramatisk beretning om konflikter i fire generasjoner av Dag Steinfelds jødiske familie. Familiens eldste kunne fortelle om fedre og sønner som hadde foraktet hverandre i flere generasjoner, helt fra familien flyktet fra fattigdom og forfølgelse i Russland på slutten av 1800-tallet.

– Jeg har samlet kilder i 25 år på dette, og det med god grunn – for mye har vært preget av taushet.

15 år gammel opplever Dag Steinfeld at denne historien gjentar seg. Faren hadde vært motstandsmann under krigen, og blitt torturert til vanvidd av Gestapo. «Fra krigens slutt var han blant dem som betingelsesløst «elsket Amerika» som frihetens fedreland. Jeg derimot var i økende grad sjokkert over USAs fremferd i Vietnam» skriver Dag Steinfeld i bokens prolog.

Mange år senere, etter at han og faren hadde forsonet seg med hverandre, begynte han å grave dypere i den jødiske familiens historie. «Raskt dukket det opp hendelser som fikk konflikten mellom meg og min far til å blekne» skriver han.

steinfeld familiebilder

UTSTØTT AV FAMILIE OG TROSSAMFUNN

steinfeld5 slegge
FARFAREN MED SLEGGE: Dag Steinfelds besteforeldre Jacob og Elisabeth med eldstesønnen Daniel. Dette er det eneste fotografiet han har funnet av farfaren. (Foto: Privat)

– Jeg har samlet kilder i 25 år på dette, og det med god grunn – for mye har vært preget av taushet, forteller Dag Steinfeld over en formiddagskaffe på en av byens kafeer.

– Dette skyldes dels at mange er døde, dels på grunn av Holocaust – for min jødiske familie handler dette mye om det, og dels på grunn av taushetsplikt fra militæret, etterretningstjenesten og blant psykiatere.

Dag Steinfeld begynte å skrive på boken i 2018, og tok permisjon i 2019 for å få fullført den. Planen var å utgi den til 75-årsjubileet for slutten på krigen i 2020, men dette gikk ikke på grunn av pandemien.

– Så tenkte jeg at det var naturlig å gi den ut i år, både fordi det er 80 år siden Holocaust, der store deler av min familie ble myrdet – og fordi det er 160 år siden Ivan Turgenevs roman «Fedre og sønner» kom ut. Det er verdens mest kjente roman om generasjonsmotsetninger, sier han.

Steinfelds bok handler også mye om sterke generasjonsmotsetninger. Hans bestefar Jacob Steinfeld (1886-1946) giftet seg med en ikke-jødisk kvinne, noe som var i strid med ortodoks jødisk tradisjon. Det endte med at han ble utstøtt av både familien og trossamfunnet i Trondheim, som hans far var stifter av..

– Siden har det gått slag i slag frem til motsetningen mellom min far på den ene siden og meg og min bror Hans-Wilhelm på den andre. Da handlet det om politikk. Min far elsket Amerika, Nato og alt som hadde med vestlig allianse å gjøre, etter å ha vært gjennomtorturert av Gestapo under krigen og mistet store deler av familien sin i Auschwitz.

TORTURERT TIL VANVIDD

steinfeld8 far og soenn
FAR OG SØNN: Dag Steinfeld og Herman Steinfeld utenfor Dresshjørnets firmahytte på Geilo, julen 1969. (Foto: Privat)

Dag Steinfelds far Herman Steinfeld (1921-2006) var halvt jøde. Han ble pågrepet i Bergen 7. mars 1941 som leder for en operasjon som Gestapo kom til å kalle for «Steinfeld-saken» – sannsynligvis fordi han hadde jødisk navn og bakgrunn (se egen sak).

– Han ble torturert til vanvidd, slik at han ikke kunne fremstilles da de andre ble dømt i juni 1941. Min far var da sperret inne som sinnssyk på Neevengården (nå Sandviken sykehus, journ. komm.). En kommunistisk lege som het Salve Solheim (bror til Torolv Solheim, som var en sentral kommunistisk motstandsleder, journ. komm.) gav han der beskyttelse ved å opprettholde diagnosen lenge etter at han var frisk, og så kom han seg unna og tilbake i tjeneste ved en Milorg-operasjon i 1943.

– Han måtte leve i skjul da?

– Egentlig ikke, for de hadde i grunnen avskrevet ham. Det er en lang historie (se egen sak). Han gikk inn igjen i motstandsbevegelsen, og ble sentral der fra høsten 1943 og frem til freden.

Natt til 8. mai 1945 er han med når Hjemmefronten og Milorg overtar kontrollen i Bergen, og deltar de kommende uker og måneder i arbeidet med å oppspore, arrestere og avhøre angivere og tyske krigsforbrytere frem til Milorg ble demobilisert i slutten av juli 1945. Da ble Steinfeld overført til Distriktskommando Vestlandet (DKV) som mobiliseringspliktig løytnant og sikkerhetsoffiser. Her fortsatte han sitt arbeid knyttet til landssvikoppgjøret.

steinfeld7 familien scaled
DET GLADE 60-TALLET: Foreldrene kledd i galla, og klar for høstens garnisonsball på Bergenhus i begynnelsen av 1960-årene. Men først måtte det tas familiebilde med de tre barna Torill, Hans-Wilhelm og Dag. (Foto: Privat)

«NOE SKJER MED LÆGDEKONGEN»

– Deretter gikk han inn i Direktoratet for fiendtlig eiendom, som skulle ta seg av det som hadde vært tyskerne sin eiendom i Norge. Etterpå gikk han over i sivil tjeneste som salgssjef i den jødiske forretningen Dresshjørnet, hvor han også hadde vært ansatt en kort periode på 30-tallet.

Både Dresshjørnet og Dressmagasinet (begge i Strandgaten) ble arvet av Willy Retting (opprinnelig Wilhelm Reichwald) etter den barnløse Herschel Rabinowitz – som ble myrdet i Auschwitz.

«Da far hadde parkert bilen hjemme, ble han sittende. «Jeg har det så vondt inne i meg, Torill!» sa han. Så begynte han å gråte.»

Willys bror hadde vært gift med Rabinowitzs niese, før hun ble myrdet i Auschwitz sammen med sin mann og deres lille sønn på to år. «Dødens kronologi gjorde Willy til arving etter Herschel» skriver Dag Steinfeld i boken, der han også forteller om hvor stolt familien var over farens stilling som salgssjef – og om hvordan han etter hvert fikk tilnavnet «Lægdekongen».

«Vi barna ble aldri helt sikre på om kallenavnet var ironisk ment eller om det var en hedersbetegnelse fra alle dem han mobiliserte når han som formann i Lægdene vel nærmest kommanderte foreldre og barn ut på dugnad når det skulle bygges fotballbaner, slalåmløyper, lekeplasser eller badmintonbane i bydelen» skriver han, før han fortsetter med et av de vondeste kapitlene i boken. Det heter «Noe skjer med Lægdekongen». Her er et lite (forkortet) utdrag:

«En av de første dagene før nyttår kom min søster Torill innom Dresshjørnet for å kjøre hjem sammen med far. (…) Da far hadde parkert bilen hjemme, ble han sittende. «Jeg har det så vondt inne i meg, Torill!» sa han. Så begynte han å gråte. (…) Bare en dag eller to etter (…) våknet jeg en natt av at noen skrek. (…) «Jeg vet ingenting! Vær så snill! Jeg orker ikke mer!» Det var fars stemme. Hadde han mareritt? Jeg løp inn til ham. (…) Far så meg inn i øynene samtidig som tårene rant. Jeg kjente ham ikke lenger, det blikket kom fra et sted jeg ikke visste noe om.»

– Min far var en av de som ble voldsomst torturert. Først i Gestapohuset i ukesvis, og så videre på Ulven hvor han blir psykotisk etter en tortur.

– Han hadde fått posttraumatisk stresslidelse. Den gangen kalte vi det for krigspsykose. Han var mentalt tilbake i krigen, og gjenopplevde torturen. Min far var en av de som ble voldsomst torturert (se egen sak). Først i Gestapohuset i ukesvis, og så videre på Ulven hvor han blir psykotisk etter en tortur hvor blant annet Terboven er til stede sammen med SS-kommandør Gerhard Flesch – som lot det særlig gå ut over jøder.

steinfeld2 scaled
MINNEMARKERING PÅ MØHLENPRIS: Dag Steinfeld presenterte bokprosjektet på Raftohuset 26. november 2019 – etter fakkeltoget og utdelingen av Laksovprisen. I forrige utgave av Bergensmagasinet var det en større artikkel om familien Laksov/Scheer og om de årlige minnemarkeringene over jødene fra Møhlenpris, som ble deportert for nøyaktig 80 år siden. (Foto: Jan Hanchen Michelsen)

 

FASCISMEN ER TILBAKE

– Jødehatet og Holocaust er i dag uforståelig for de fleste av oss, men vi lever samtidig i en tid der vi ser noe av det komme tilbake, kommenterer jeg. 

– Ja, og det er den tredje grunnen til at jeg gir boken ut nå. Mye av det vi så på 30- og 40-tallet stikker hodene frem igjen nå i form av fascisme, antisemittisme og rasisme. Vi var nær ved å få et statskupp i USA 6. januar 2021, etter at en fascist prøvde å bli president igjen. Livsfarlig. Vi ser det også i Ungarn, Italia, Brasil, Kina og Russland. Putin er jo åpenbart Hitlers arvtager i Europa.

Steinfeld ser klare likheter mellom det som skjedde i Tyskland i mellomkrigstiden og det som skjer i dagens USA – der en utarmet middelklasse og arbeiderklasse blir fascister.

– Det ble de i Tyskland også. Altså, på samme måte som de sier at det er Putins krig. Det er ikke bare Putins krig i Russland heller – russerne står jo bak han, og store deler av Amerika står bak fascisten Trump. Så det er jo mye av det samme.

– Hva er medisinen mot slike krefter?

– Den andre verdenskrig skal aldri glemmes, men vi trenger også politikere som ikke bare sier det hver gang de får en blitzlampe på seg.

– Kunnskap, opplæring og ikke bare prate om «aldri mer 9. april». Den andre verdenskrig må aldri glemmes, men vi trenger også politikere som ikke bare sier det hver gang de får en blitzlampe på seg. De må snart også begynne å praktisere det med å gi de bevilgningene som må til for at nye generasjoner kan forstå hva den typen ideologier står for. Det gjør de ikke i dag, slår han fast.

– Man snakker om at det kom en høyrebølge i Norge på 80-tallet. Det gjorde det sikkert, men det kom først og fremst en narsissistisk bølge. Det betyr at folket først og fremst er opptatt av seg selv – og avisene våre følger opp.

– Bergens Tidende har jo vedtatt at de ikke lenger skal ha ledere, bortsett fra hvis de kan skrive ledere knyttet til nyhetsbildet. Og hva er nyhetsbildet i Norge? Jo, det er om influenseren Sophie Elise er narkoman og sånne ting. Samtidig nevnes det knapt at 150 ble drept, 300 skadet og flere tusen fengslet i Tsjad under opptøyene nå i oktober. Tsjad er ikke i nyhetsbildet, så da er det ikke verdt å skrive leder om det.

– Du ønsker å bevisstgjøre folk?

– Hovedmotivasjonen min for å skrive har vært å anskueliggjøre hva autoritær ideologi kan medføre, og det er jo nazismen, fascismen eller for den saks skyld ultraortodoks jødedom – som jeg hadde et ambivalent forhold til, fordi det var deres forbud mot blandingsekteskapene som på mange måter sikret en jødisk identitet i 2500 år da de ikke hadde et eget land.

steinfeld fakta1

MIDTØSTENS ENESTE DEMOKRATI

– Hvor viktig er den jødiske arven for deg personlig? 

– Viktigere nå enn da. Jeg skriver et sted i boken at min far kom ut som mer jøde etter krigen enn da han gikk inn i den, og jeg kan vel si det samme etter å ha skrevet boken i den tiden vi lever i nå – hvor antisemittismen, fascismen og nazismen stiger frem igjen.

– Det er også et spørsmål om hvem som kan definere seg om jøde – alle vet jo at det er en diskusjon. Er det mosaisk tro, etnisitet eller kulturell/statlig tilhørighet som er avgjørende? Eksisterer den sekulariserte eller konverterte jøde? Jeg er ikke troende og kun kvart jøde etnisk sett, men for meg handler det om å identifisere seg med verdenshistoriens største folkemord. Det gjør deg kanskje mer jødisk enn det du genetisk sett er.

– Hva tenker du om dagens konflikt i Israel? 

– Jeg setter pris på at Israel forsvarer statens rett til å eksistere, men det er dødsviktig at man står opp og markerer det når det går galt i Israel. Og det gjør det ganske ofte. Men husk at Israel tross alt er det eneste demokratiet i Midtøsten.

– Demokrati er en skjør ting. 

– Jeg setter pris på at Israel forsvarer statens rett til å eksistere, men det er dødsviktig at man står opp og markerer det når det går galt i Israel. Og det gjør det ganske ofte.

– Ja, og Netanyahu er korrupt. Om han kommer til regjeringsmakt igjen, så er det med støtte fra reinspikka fascister. Så det er jo veldig bekymringsverdig. Men det er fortsatt et demokrati, og det er det ikke noen andre steder i Midtøsten. Da Yassir Arafat døde, så vi jo hvilken formue enken hans hadde smuglet til Paris. Verken Fatah eller Hamas har demokratisk mandat, siden disse har gått ut på tid.

Fatah og Hamas har vært i konflikt siden valget i 2006 – som Hamas vant, men som ikke er akseptert av det internasjonale samfunnet. 14. oktober i år kunne NRK fortelle at representanter for de palestinske grupperingene Fatah (Vestbredden) og Hamas (Gaza) har undertegnet en forsoningsavtale som skal bane vei for valg neste år. Det er Algerie som har meglet frem avtalen, og den ble også signert der. Ifølge avtalen skal det holdes valg på president og palestinsk lovgivende forsamling innen oktober neste år.

– Tror du det er mulig å få til en enstatsløsning i Israel, uavhengig av rase og religion?

– Jeg tror at det må være to stater. Problemet er egentlig at vi ikke har klart å løse konflikten mellom Palestina og Israel. Mye på grunn av dette har vi fått en verden med mye større avstand mellom Vesten og land som Afghanistan, Irak, Iran og Syria. Alle disse har jo spunnet på Palestina-konflikten.

 

Herman Steinfelds krigshistorie1
SISTE MØNSTRING: Oberst Trygve Sandvik (sjef for landstyrkene på Vestlandet) og Bjørn West-sjef, kaptein Harald Risnes, inspiserer sine tropper utenfor Fridalen skole 25. juli 1945. Herman Steinfeld til høyre i bildet (med to kryss over).

Herman Steinfelds krigshistorie

Herman Steinfelds krigshistorie ble dramatisk. Etter forsøk på flukt til England ble reisefølget angitt og arrestert. På Gestapohuset i Bergen ble Herman så torturert på det verste, og endte til sist på Neevengården. Derfra ble han reddet ut av motstandsbevegelsen, og overlevde slik krigen mot alle odds.

Tekst: Dag Steinfeld

Sammen med blant andre Odd Mjelde startet Herman Steinfeld motstandskampen i Bergen sommeren og høsten 1940 i tiltro til at landet snart ville bli gjenvunnet ved en alliert invasjon fra vest. De samlet inn informasjon om tyske militære posisjoner som de fikk sendt videre til England og kom i gang med organiseringen av den første englandsfarten.

På slutten av 1940 og begynnelsen av 1941 fikk tyskerne mistanke både mot Steinfeld, Mjelde og andre. De måtte selv komme seg ut av landet. Planen var å reise over Nordsjøen med skøyten «Norge 1». Da avreisen nærmet seg var planene røpet for Gestapo av angiverne Alf Flesland og Alex Olsen.

Dagen da de opprinnelig hadde tenkt å dra vestover, 6. mars 1941, ble de første i gruppen arrestert. De ble plassert i Bergen kretsfengsel i påvente av avhør i Gestapos hovedkvarter i Veiten. Blant disse var Odd Mjelde, Johnny Jansen, Rolf Mjelde og Per Lygren.

«STEINFELD-SAKEN»

Natt til 7. mars om morgenen ble Herman Steinfeld pågrepet i Bergen sentrum i en aksjon ledet av den norske politimannen og nazisten Johan Hilmar Bjørgan – som i 1942 også skulle utløse katastrofen i Telavåg og lede aksjonen med arrestasjonen av norske jøder i Bergen. Bjørgan fikk ordre om umiddelbart å bringe Herman Steinfeld direkte til Gestapos hovedkvarter.

Da den siste delen av gruppen ble arrestert 8. mars var Gestapo allerede i full gang med torturen av Herman Steinfeld i Veiten under ledelse av sjefen selv, SS-Obersturmbannführer Gerhard Friedrich Ernst Flesch, SS-Sturmscharführer Josef Heinrich Seufert og Henry Bertram. Sistnevnte skulle året etter bli skutt under skuddvekslingen i Telavåg, da Gestapo etter tips fra Bjørgan kom for å arrestere to agenter fra Kompani Linge der.

steinfeld fakta2

Gestapo kom til å kalle hele saken for «Steinfeld-saken». Om dette var fordi Steinfeld hadde jødisk navn og avstamning eller på grunn av hans ledende rolle ved planleggingen av flukten, er uklart. Men uansett ble han i motsetning til de andre arresterte underlagt en voldsom tortur i Veiten.

Mens de øvrige ble tildelt celler i Bergen kretsfengsel og stort sett bare ble brakt til avhør i Veiten, ble Herman Steinfeld holdt på en celle i Veiten hvor han i flere uker ble torturert etter at de øvrige var overført til Ulven fangeleir, i visshet om at de aldri ville få se Steinfeld igjen etter at de hadde blitt forevist ham i torturert og bevisstløs tilstand før de selv ble avhørt i Veiten.

TORTURERT AV GESTAPO

I et politiavhør i juni 1945 i forbindelse med landssvikoppgjøret forklarte Steinfeld seg om den torturen han var utsatt for i det som ble kalt «Skrekkens hus» i Bergen sentrum. I det første avhøret måtte han legge seg på kne med hendene på bordet og hodet ned på en stol. Så ble han sparket og slått med en gedigen stållinjal over hode, hender og rygg. Etter tre timer ble han dradd etter beina tilbake til cellen. Dette var bare begynnelsen.

En piggkrans ble satt rundt halsen hans. Litt etter litt ble den strammet til før den til slutt satt fast i kjøttet.

Da han igjen ble slept inn til neste avhør, klarte han på en eller annen måte å registrere at det var blitt natt. Klokken var 03.00. Denne natten til 8. mars 1941 våknet han av at han «blev slått ned av brisken hvor jeg lå og sov». Deretter ble han kastet «som en sekk gjennom gangen fram til Forhørsrommet». Der mottok Flesch, Bertram og Seufert ham til forhør.

En piggkrans ble satt rundt halsen hans. Litt etter litt ble den strammet til før den til slutt satt fast i kjøttet. Fleschs innbitte antisemittisme, som han til fulle hadde praktisert ved invasjonen i Polen høsten 1939, gjorde sitt til at torturen ble så fryktelig brutal.

Samtidig ble Steinfeld sparket og slått til han mistet bevisstheten. Han husket ikke mer før han neste dag «blev brakt ned i kjelleren hvor jeg blev opphengt etter benene». Og så ble han bundet på hendene og sakte firt med hodet ned i vannet i en stor stamp:

«Mistet bevisstheten. Kom til meg selv ved at tre pister står og spenner i meg og kaster vannbøtter over meg. Da Neumann oppdaget at jeg var kommet til meg selv gav han ordre til å dra meg opp i forhørsrommet hans. Der blev jeg fremvist som skrekk og advarsel for en del av mine kamerater, som var stilt opp der til forhør. Slått bevisstløs.»

Også neste natt ble han tatt under «behandling». Etter torturen dagene i forveien hadde han ingen klær igjen på overkroppen da han ble bundet til en stol. Så satte de i gang. Det må ha gått en, to, tre dager eller netter. Kanskje mer. Han hadde på sett og vis lagt tiden bak seg. Den fikk passe seg selv, for «jeg klarte ikke å passe på den», som han sa senere. Han var på vei ut av tiden.

REDDET AV MEDFANGER

Etter at hans medfanger var forevist ham før de selv ble avhørt, ble disse overført til Ulven. Torturen og avhørene av en mer eller mindre bevisstløs Herman Steinfeld fortsatte ennå i et par-tre uker i Veiten. Til slutt ble også Steinfeld overført til Ulven, hvor han møtte sine kamerater igjen i det som ble kalt «Lenkegjengen» fordi de ble betraktet og behandlet av tyskerne som deres farligste motstandere.

Han var helt forkommen da de mottok ham, men verre skulle det bli. For der oppe fortsatte torturen av ham for åpen scene på appellplassen, blant annet i tilknytning til et besøk hvor Flesch og Terboven var til stede sammen med Seuffert. Han ble i tiden som kom fullstendig lemlestet og mistet kontroll over alle sine lemmer. Ute av stand til å ta til seg føde ble han matet med sildeolje av sine leirkamerater og måtte bæres på do. Til slutt mistet han forstanden.

Fangenes tillitsmann krevde at de måtte tilkalle en lege fra Gestapo og få ham ut av leiren, sinnssyk som han var. Leirledelsen plasserte Steinfeld i et «kaninbur» uten tilsyn en ukes tid før legen kom 25. april 1941. Han var ledsaget av politibetjent Oscar Berentsen, som var utnevnt som forbindelsesperson mellom norsk politi og Gestapo. Berentsen snakket flytende tysk, men var i virkeligheten hemmelig medlem av motstandsbevegelsen – i likhet med sin da arresterte forgjenger, Dankert Thuland, som også satt på Ulven.

Steinfeld ble erklært sinnssyk og sperret inne på Neevengården sykehus som Gestapos sikringsfange, hvor han ble værende i godt og vel to år under bevoktning. Etter hvert opphevet Gestapo sin fysiske bevoktning av Steinfeld. De kontrollerte imidlertid tilstanden ved uanmeldte besøk, telefonoppringninger og ved Oscar Berntsens vedvarende besøk og kontroll på vegne av Gestapo.

Etter hvert overvant Steinfeld sykdommen. Men i samarbeid mellom sykehusets psykiater og motstandsmann, Salve Solheim, og Oscar Berntsen ble diagnosen som uhelbredelig sinnssyk opprettholdt for å beskytte Steinfeld mot den sikre død.

Gestapo godtok diagnosen, hvilket paradoksalt nok medførte at han ikke ble tiltalt i krigsrettssaken mot de øvrige i «Steinfeld-saken» i juni 1941 – hvor han i detalj beskrives som den sinnssyke lederen av gruppen da det ble nedlagt påstand om dødsdom for samtlige. Kun en av dem fikk likevel en slik dom før de alle ble sendt til Tyskland.

Herman Steinfelds krigshistorie2 scaled
TORTURIST: Gerhard Flesch (nr. 2 fra venstre) på Ekeberg «æreskirkegård» for falne tyske soldater i september 1941, sammen med (fra venstre) Heinrich Fehlis (sjef for Sipo og SD i Norge), Reinhard Heydrich (den mest sentrale personen i planleggingen av Holocaust) og Heinrich Müller (sjefen for Gestapo). Flesch ble omtalt som Gestapos farligste mann i Norge. (Foto: NTB/Riksarkivet)

NÆR FAMILIE BLE MYRDET I AUSCHWITZ

Flesch og hans medtorturister hadde omtalt og behandlet Steinfeld som «der verdammte Jüde». Da jødene i januar 1942 ble innkalt for å få sine pass stemplet med en stor «J» som forberedelse på det massemordet som skulle komme, satt Steinfeld allerede innesperret på Neevengården, hvor han mottok brevet med krav om at han skulle innfinne seg med sitt pass på politikammeret. Som innesperret sikringsfange fikk han aldri gjort det, men Gestapo visste hvor de hadde ham.

Da arrestasjonene av jødene kom i oktober og november samme år, ble store deler av hans jødiske familie arrestert. Først hans far Jacob, hans onkel Israel og hans fire fettere, Carl, Benjamin, Harry og Leonard Scheer. Da kvinner og barn (gutter under 15 år) skulle arresteres 25. november, ble også de av Herman Steinfelds søsken som oppholdt seg i byen tatt og sperret inne før planlagt avsendelse samme kveld til Oslo med tog og videretransport mot Auschwitz med fangeskipet «Donau» neste dag.

Ut på ettermiddagen 25. november viste det seg at det bare var i Bergen tyskerne hadde arrestert halvjødene med dette formål. Sent på kvelden kom det kontraordre fra Eichmanns stedfortreder i Berlin, Rolf Günther, om at halvjødene ennå ikke skulle arresteres og sendes. De fikk vente, og ble løslatt i likhet med Herman Steinfelds søsken.

Hans tante Lea i Ålesund, som var gift med Israel Steinfeld, klarte også – ved hjelp av «falske» diagnoser – å forpurre arrestasjonene av henne og hennes to barn, Reidun og Morten. Men til slutt ble også de tatt og sendt til Auschwitz på nyåret 1943. Der ble både hun, barna og Israel myrdet i likhet med Herman Steinfelds fire fettere i familien Scheer (se eget essay skrevet av museumsdirektør Per Kristian Sebak, publisert  i Bergensmagasinet nr. 6, 2022).

Steinfelds far, Jacob, ble etter mange års opphold og mishandling på Berg konsentrasjonsleir utlevert til Sverige i likhet med sin søster Eva og sin mor Dora. Årsaken var at de alle var statsløse med svensk tilknytning, og Jacob var i tillegg gift med en norsk, arisk kvinne.

FORTSATTE KAMPEN

Etter mer enn to års fangenskap unnslapp Hermann Steinfeld i en vel planlagt operasjon fra motstandsbevegelsen. Med Salve Solheim og politibetjent Oscar Berntsen i spissen ble det søkt om å plassere den påstått uhelbredelige og sinnssyke sikringsfangen i privat fostring hos hans søster på Solheim i Masfjorden. Det ville være billigere for staten. Søknaden gikk helt til Berlin, og til slutt ble den innvilget med forbud om at Steinfeld forlot Solheim uten okkupasjonsmaktens skriftlige samtykke.

Den 21. mai 1943 ble det notert i journalen på Neevengården at pasienten «utskrives i dag til forpleining hos sin søster og svoger i Solheim, Masfjorden». De som hadde satt planen i verk, hadde valgt å ikke holde Steinfeld informert, slik at han ved uttransporteringen fremstod nettopp som det de påstod han var, fullstendig forvirret.

I løpet av sensommeren forsvinner Herman Steinfeld likevel fra Masfjorden. Han ligger i dekning noen måneder hos slektninger i Nordfjord, før han senhøstes 1943 returnerer til Bergen og gjenopptar innsatsen i Milorg.

Den 8. mai 1945 er han med når Hjemmefronten og Milorg overtar kontrollen i Bergen, og deltar de kommende uker og måneder i arbeidet med å oppspore, arrestere og avhøre angivere og tyske krigsforbrytere frem til Milorg ble demobilisert i slutten av juli 1945. Da ble Steinfeld overført til Distriktskommando Vestlandet (DKV) som mobiliseringspliktig løytnant og sikkerhetsoffiser. Her fortsetter han sitt arbeid knyttet til landssvikoppgjøret.

En lengre versjon av denne teksten er tidligere publisert på Digitalt Museum.

Kilder:

  • Herman Steinfelds politiforklaring av 25. juni 1945 til landssvikavdelingen i Rikspolitiet.
  • Herman Steinfelds politiforklaring fra 7. juni 1945 i tilknytning til landssvikoppgjøret.
  • Politibetjent Oscar Berntsens skriftlige redegjørelse til Fordelingsstyret for fangeerstatningen, datert 6. februar 1961. Redegjørelsen var viktig fordi Steinfeld bare var registrert med et par dagers opphold i Bergen Kretsfengsel. Hans opphold i Gestapos hovedkvarter i Veiten, Ulven og Neevengården sinnsykeasyl og sikringsamstalt var ikke registrert noe sted.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this