William Hut 2016 73
LEKEN HUT: William Hut gir i dag ut sitt åttende album, Hafnir Games. 11 november blir det releasekonsert på Garage, før turneen tar ham rundt til de største byene i Norge. William skal dessuten spille i Reykjavik og drar fra hund og kone. Det var nytt for Lucy.

HUTS HAFNIR LEIKUR

Del artikkelen i Sosial medier

– Det er ikke alltid jeg har vært så fornøyd med et album som jeg er nå, sier William Hut, som slipper nytt album i morgen. Nå skal han på turné i Norge – og Island. Lucy blir hjemme.

William Hut og produsent Ole Gunnar Gundersen dro til Island og Gisli Kristjansson for å spille inn platen som utgis i morgen.

– Gisli har bodd i Bergen, men flyttet tilbake til Island og bor på Hafnir, som ligger i ingenmannsland. Stedet og landskapet gjorde et sterkt inntrykk på oss. Island kom mer og mer frem i produksjonen og har inspirert meg veldig, forteller Hut. Så har han også kalt platen Hafnir Games.

– Jeg har turnert alt for lite. Nå skal vi gjøre Norge.

– Jeg skal tilbake til Island i begynnelsen av november. Den andre singelen, Memorial, er inne på Topp 20, så jeg må jo dra bort igjen og spille konsert for dem. Det er veldig kjekt, smiler William.

Foruten Reykjavik-konserten, skal han spille klubbkonserter i Oslo, Stavanger, Trondheim og selvsagt i Bergen.
– Og så blir det mer over nyttår. Jeg har turnert alt for lite. Nå skal vi gjøre Norge, sier artisten. Nesten litt kamplysten; man merker at han verker etter å få ut albumet.

Han ble først kjent som låtskriver og frontfigur i Poor Rich Ones som ble dannet i 1989, og ga ut fire album hvor av et, From the Makers of Ozium, ble kronet med Spellemannpris. I 2002 var det slutt for bergensbandet, og Hut fortsatte som soloartist.

– Stemmen er signaturen min, så det blir jo William Hut uansett i hvilken retning jeg går.

Han største kommersielle suksess var albumet Nightfall med singelen Take It Easy. Albumet solgte i over 25.000 eksemplarer, som i 2007 var et høyt tall. Take It Easy lå 29 uker på VG-listens Topp 20, blant annet som nummer én, og har solgt til trippel platina.

– Visste du at Take It Easy ville gå hjem hos folk?
– Jeg visste lenge at den låten hadde noe; det er en av få låter som har lagt og ventet litt. Men slik kan man jo også tenke om andre sanger, som ikke ble en hit, men hvilke vil jeg jo ikke si til deg; det er lettere å snakke om suksessen, smiler William.

HAFNIR GAMES

– Er du redd for at du skal gå tom for låter, eller er det en utømmelig kilde?
– Jeg håper på det siste. Men man vet jo aldri. Det er perioder hvor man ikke skriver så mye, men jeg har lært meg å ikke stresse med det.

– Hvordan jobber du?
– Jeg skriver tekst og musikk helt adskilt. Det var mer komplisert tidligere, men nå har jeg tekster liggende til en hver tid og jeg har alltid en ide om hvordan de kan brukes. Teksten er ikke nødvendigvis helt ferdig, den blir gjerne ferdigskrevet når melodien er på plass; det skal settes inn i et system og fungere sammen, men tekst og melodi finner hverandre fort.

– Det er vanskelig å sette deg i bås, du har vært innom rock, pop, country og singer-songwriter-sjangeren –  hva tenker du selv?
– Jeg er glad for at du spør; jeg har tatt meg den friheten å veksle mellom forskjellige sjangre og jeg har gått i ulike retninger. Men samtidig er stemmen signaturen min, så det blir jo William Hut uansett i hvilken retning jeg går.

– Hva kan du si om Hafnir Games-retningen?
– Den forrige platen var roots-inspirert, og denne har ingenting av det i seg. Nå ga jeg blaffen og ville se hvilken retning arbeidet tok. Samtidig kommer Ole Gunnar fra en Depeche Mode-verden, og jeg  visste jo hvem jeg jobbet med. Vi har samme referanser når det gjelder hva vi liker, så det var lett for oss å samarbeide. Det er veldig  mye gitar  på platen og det er mye mye programmering. Ikke så mye synth.

THE ALARM

– Hva vokste du opp med?
– Jeg vokste opp med mye indierock. Det var spesielt et band som jeg var opptatt av, som het The Alarm. De er helt glemt nå, men de betydde mye for meg. Jeg hørte også på The Clash, The Cure, U2, REM, disse store og alternative rockebandene.

– Hvorfor ble det musikk?
– Jeg bestemte meg før jeg kunne spille. The Alarm tok meg så sterkt at da jeg hørte den musikken så tenkte jeg at det er jo dette her jeg skal gjøre. Da var jeg i 10-12-årsalderen. Jeg begynte der, og så måtte jeg lære meg å spille etterpå, så da ble det gitar. Og i den alderen er du veldig standhaftig, så da jeg først hadde bestemt meg for hva jeg skulle bli så gikk det fort. Alt handlet om det. Det kom masse andre band i kjølvannet av The Alarm, men det var med den gjengen fra Wales det begynte. Min aller først konsert var med The Alarm i Grieghallen i 1986.

– Plateselskapet kjøpte en van til oss, det var en ekstra lang Chevrolet og den hadde vi i to år.

– De var store?
– De var ekstremt store, men så kom Live Aid, og da ble U2 verdens største band. Alarm rotet seg bort musikalsk. De ble for eksempel mer et popband på en av platene. Jeg tror ikke det egentlig var meningen heller, det bare skjedde.

– Du har turnert med vokalisten, Mike Peters, hvordan var det?
– Det var stort det. Jeg hentet ham jo på flyplassen og tenkte: «Nå blir jeg starstruck». Men det gikk greit. Samtalen gikk helt fint, han snakker mye, så det gikk litt av seg selv.

– Det hadde kanskje vært verre å hente Bono?
– Bono? Det går ikke an å sette seg inn i. Du kan ikke hente Bono på flyplassen. Men tenk om jeg skulle hente Michael Stipe…

– REM-inspirasjonen er tydelig i det meste av det du gjør, helt tilbake til Poor Rich Ones?
– Det er nok det bandet som har betydd mest for meg. Tekstene betydde også mye for meg en periode.

– Vi forsto jo ikke hva Stipe sang om?
– Nei, det var ikke alltid så lett, og det tok jo mange år før de trykket tekstene i coveret.

POOR RICH ONES

– Så da er inspirasjonen fra Amerika konstatert, og USA-turneen i 2001 var også høydepunktet for Poor Rich Ones?
– Ja, høydepunktet var hele 2001, da vi hadde hovedfokus på USA. Vi var der i totalt to måneder med en pause imellom. Da reiste vi på kryss og tvers og opplevde ufattelig mye. Hele det året er et stort og godt minne. Plateselskapet kjøpte en van til oss, det var en ekstra lang Chevrolet og den hadde vi i to år.

– Hva skjedde?
– På dette tidspunktet, I 2001, lagde jeg min første soloplate. Det var et overskuddsprosjekt, og så spilte jeg den inn, jeg samarbeidet med Even «Magnet» Johansen, og ga den ut midt mellom to USA-turneer. Da vi dro tilbake til USA, tenkte jeg ikke mer over det. Da 2002 kom og vi så at her var det småproblemer, så hadde jeg allerede startet.

– Nå skal vi bli et rockeband igjen.

– Små konflikter er det jo hele tiden i et band, og det retter man opp i og justerer underveis, men nå kom de så mange ting samtidig, og vi var midt imellom et fantastisk år og en tid hvor vi skulle finne litt nye veier. Samtidig var slitne, vi hadde jobbet hardt i et par år med USA-markedet og vært lite hjemme. Det var ikke en lett avgjørelse for meg å si at nå kjører jeg en solovariant. Siden det var jeg som skrev låtene, så tok jeg liksom med meg ideene mine videre der i soloprosjektet. Hvis vi skulle gjort mer med Poor Rich Ones, så måtte vi begynt på nytt, og det lot vente på seg. Sånn ble det.

– Men nå  er to av dem med deg på scenen på turneen?
– Ja, gitaristen og bassisten, Eivind Kvamme og Tor Sørensen. Jørgen Landhaug på trommer. Nå skal vi bli et rockeband igjen.

William Hut spiller på Garage fredag 11. november, og på Ole Bull 26. desember med Poor Rich Ones, som deler scenen med Pompel & the Pilts og Pogo Pops.

william_hut_2016_98
TOPPKARAKTER TIL HUT: William Hut virker mer inspirert og sulten enn noen gang.

Plateanmeldelse

Island i magen

williamhut-hafnirgames
William Hut – Hafnir Games

Hvis en reise til øyen i Nord-Atlanteren er det som skal til for å bringe William Hut hjem, er det bare å sende ham tilbake.

William Hut er mannen bak Poor Rich Ones, som i 1997 fikk Spellemannprisen for albumet For the Makers of Ozium. I 2007 klatret han til topps på VG-­listen som soloartist med albumet Nightfall, og singelen Take It Easy ble et kommer­sielt gjennombrudd.

Hut har siden vært nysgjerrig på ulike sjangre, og når du trodde du hadde plassert ham i en bås, snek han seg unna og undersøkte nye landskap. Nå har ber­genseren kommet hjem. På Island. Nærmere bestemt Hafnir, et lite sted på tuppen av Island som nesten ingen vet om.

På denne forblåste plassen i ingenmannsland fant han sitt Joshua Tree (U2), her fant han sitt Declaration (The Alarm) og sitt Disintegration (The Cure).

William Hut har kanskje aldri vært mer melodiøs, uten noen gang å bli kjedelig.

Når du allerede har REM i blodet og en slik særpreget stemme, kan resultat bli uende­lig vakkert. Hut går aldri i fellen og kopierer sine forbilder; til det er hans uttrykk for sterkt, signaturen for tydelig og identiteten for markant.

Derfor er det ikke så farlig at man hører arven etter Peter Buck både i i åpningssporet Two Different Ways og Bliss. Og når vi påstår at Robert Smith hadde rappet både Memorial og The Racetrack om han fikk høre dem, er det selvsagt et kompliment; de hadde funnet sin tilhørighet på hvilken som helst av The Cure­-albumene.

Hut har rendyrket pop­uttrykket på denne platen, og vi tror det er i dette terrenget han hører hjemme. Han har kanskje aldri vært mer melodiøs, uten noen gang å bli kjedelig. Albumet vokser for hver gjennomlytting, og mens Memorial var det soleklare høydepunktet ved første lytt, stiger Youngsters opp som en gigant når platen snurrer for femte gang.

Bare så vidt over 40 til tross; vi snakker om en av vete­ranene i Bergens musikkmiljø. Men selv om han har gitt ut et tosifret antall plater (alene og sammen med Poor Rich Ones), virker Hut mer inspirert og sulten enn noen gang.

Og med fotball­-EM friskt i minnet, sender vi taktfaste klappsalver tilbake til Island. For hvis en reise til øyen i Nord-Atlanteren er det som skal til for å bringe William Hut hjem, er det bare å sende ham tilbake.

Del artikkelen i Sosial medier

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this