– Det er en jobb jeg har tatt på meg med stor ydmykhet, sier Gunilla Süssmann, som i fjor tiltrådte stillingen som ny programprodusent for KORK – fem år etter at hun måtte gi opp en lysende karriere som konsertpianist.
Tittelen over har jeg hentet fra en kort hilsen i tekstheftet til platen Gunilla Süssmann spilte inn sammen med sin cello-partner og sjelevenn Tanja Tetzlaff i 2017.
Denne platen består av Einojuhani Rautavaaras (1928-2016) verker for cello og klaver; krevende stykker som veksler mellom hamring på de øverste tangentene, eksplosive utbrudd der det høres ut som pianisten spiller med knyttet neve eller hele armen til mer stille partier av dypt syngende og sorgtung melankoli der de to instrumentene strekker seg trøstende i møte med hverandre.
«Ingen steder å gjemme seg. En direkte måte å be om mest mulig av deg på en følelsesmessig og fysisk måte uten de fine filtrene som noen ganger beskytter deg mot å bli gal. På noen måter smeltet musikken hans sammen med energiene våre som et underbevisst tegn på det som skulle komme» skriver Süssmann/Tetzlaff om denne musikken, med henvisning til at Gunilla kort tid etter innspillingen ble diagnostisert med fokal dystoni i høyre hånd.
Dette er en nevrologisk tilstand som blant annet kan forårsake kramper og lammet motorikk. For Gunilla betød det at hun ble nødt til å gi opp karrieren som pianist.
«Verden gikk i stykker, og jeg brukte lang tid på å finne tilbake til identiteten og livet mitt» fortalte hun i intervju med Senter for talentutvikling i 2020.
UTSIKT TIL HELE LANDET
Nesten tre år senere treffer jeg Gunilla Süssmann på fjorårets utgave av Hardanger musikkfest (2.-6. november), der hun har vært kunstnerisk leder (sammen med Therese Birkelund Ulvo) siden 2021. Ved siden av dette ble hun i mai 2022 tilsatt som ny programprodusent for Kringkastingsorkesteret (KORK).
– KORK har et fantastisk miljø og er jo hele landets orkester, så jeg får sitte på en utrolig sentral plass med utsikt til hele landet og musikkmiljøene utenfor.
– Det er en jobb jeg har tatt på meg med stor ydmykhet, sier hun.
– KORK har et fantastisk miljø og er jo hele landets orkester, så jeg får sitte på en utrolig sentral plass med utsikt til hele landet og musikkmiljøene utenfor – men også internt på NRK, der det skjer utrolig mye spennende.
I følge stillingens utlysningstekst har hun tatt på seg «et vesentlig ansvar for å utvikle KORKs overordnede programprofil, i samarbeid med programkomité, dirigenter, sjefdirigent, andre redaksjoner i NRK og eksterne samarbeidspartnere. Programprodusenten rapporterer til orkestersjef som innehar det øverste kunstneriske ansvaret. Det forventes en aktiv rolle i arbeidet med å forme orkestrets fremtid som hele landets orkester, og verdensklassemål som medieorkester.»
– Det er et stort ansvar?
– Ja, det er klart – det ligger jo på en måte i forpliktelsen om at det skal være hele landets orkester. Vi kan ikke begrense oss til én sjanger, så jeg vil påstå at KORK er landets absolutt mest fleksible orkester – med alt fra parkkonserter med CC Cowboys til Schumanns symfonier i Store Studio. Vi støtter også opp om mye av det som skjer i utdanningssektoren for å løfte frem de unge.
Orkesteret har blant annet tett samarbeid med Norges Musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Oslo, Dirigentløftet, Skapia (Skapende musikkaktiviteter for barn og ungdom) og Den norske filmskolen på Lillehammer.
– Det er viktig å kunne være en sentral aktør for alle disse, men samtidig er det jo også en rekke eksterne artister som ønsker å spille inn plate med KORK.
NY MUSIKK OG KVINNELIGE KOMPONISTER
– Hvor mange konserter spiller dere i løpet av et år?
– Jeg er fristet til å si 60-70, men jeg tror det er enda flere. I tillegg til KORKs egen konsertkalender i Store Studio og alt vi spiller internt på NRK, så er vi også rundt i hele landet. Vi reiser dit vi blir invitert, og har ikke noen geografisk begrensning. Det flotte med våre produksjoner er at alt blir sendt enten på tv eller radio. Så det største publikummet vårt er ikke i Store Studio, men rundt omkring i hele landet.
– Har dere eget kammerensemble?
– Vi har det som heter KORK Kammer, som er musikernes egen kammerserie. De har fire årlige konserter som de programmerer selv.
– Vi ønsker jo å komme dit at det ikke lenger skal være et tema – hvor man ikke skal behøve å snakke om kvinnelige komponister.
– Hvordan stiller orkesteret seg til å få fremført ny norsk musikk?
– Der vil jeg si – og det sier jeg virkelig med hånden på hjertet – at vi stiller ekstremt sterkt. Hvert år har vi 12-15 urfremførelser, mange av dem på vår bestilling. Dette gjelder ikke minst verker av kvinnelige komponister – noe som ikke bare er en forpliktelse, men også veldig spennende.
– Hvor stor prosentandel av KORKs repertoar er fra kvinnelige komponister?
– Jeg har ikke tall på det, men det er nok lavere enn det vi skulle ønske. I inneværende sesong har vi bestilt tre urfremførelser fra kvinnelige komponister. Dette er noe vi jobber med hele tiden, og det gjelder ikke bare komponister. Det gjelder dirigenter, det gjelder arrangører – det gjelder liksom i hele spekteret. Men vi ønsker jo å komme dit at det ikke lenger skal være et tema – hvor man ikke skal behøve å snakke om kvinnelige komponister. Vi er nå en gang inndelt i to kjønn og kanskje enda flere etter hvert, men de er jo først og fremst komponister.
– Men i en periode så må man kanskje kvotere kvinnelige komponister for å gi dem mer oppmerksomhet?
– Ja, men jeg tror vi nærmer oss et punkt der vi ikke behøver det. Kvaliteten er nå så høy både på komponister, verker og musikere – uavhengig av kjønn.
ET MUSIKALSK PAR
Gunilla Süssmann har selv bak seg en rik karriere som utøvende musiker. Ti år gammel vant hun den nasjonale musikkonkurransen Ungdommens pianomesterskap (nå Ungdommens musikkmesterskap), en bragd hun gjentok som 18-åring. Året etter (1996) var hun finalist i EBU-konkurransen (Eurovisjonens konkurranse for unge musikere) i Lisboa.
– Det er jo dét med musikken, sant, at du du deler et språk som på en måte kanskje går innenfor ordene. Deler følelser på en helt annen måte. Så det ble sterke ting, ja.
Hun har holdt solofremførelser i Bergen, Oslo, Tromsø, Stockholm, Salzburg, Darmstadt, Berlin og Beograd, og vært solist med en rekke av verdens fremste symfoniorkestre. I perioden 2002-2018 medvirket hun på totalt 13 cd-utgivelser, med musikk av blant andre Tveitt, Grieg, Sibelius, Rautavaara, Skrjabin, Rakhmaninov, Backer Grøndahl, (Clara) Schumann, (Felix) Mendelssohn, Beethoven, Brahms, Debussy og Boulanger.
– Hvilke av platene dine er du mest glad i?
– Det er vanskelig å si. Jeg er veldig glad i den siste soloplaten min, som heter «Variations Sérieuses» (2016), men så er jeg også fryktelig glad i den med Brahms’ cello-sonater, som jeg laget sammen med Tanja Tetzlaff. Men det er vanskelig; plater er postkort fra et frosset øyeblikk. Alle duo-innspillingene med Tanja står også høyt i kurs for meg. Vi to var jo et musikalsk par i 21 år, så det preger en jo selvfølgelig.
– Det blir vel som et ekteskap, det?
– Om ikke det, så i hvert fall søsken. Det blir jo veldig nært. Det er jo dét med musikken, sant, at du du deler et språk som på en måte kanskje går innenfor ordene. Deler følelser på en helt annen måte. Så det ble sterke ting, ja.
HØYREHÅNDEN VILLE IKKE MER
– I november 2016 spilte du Stravinskijs «Konsert for piano og blåsere» sammen med Kringkastingsorkesteret. Var dette siste gangen du fremførte noe offentlig?
– Nei, men det var veldig close. Siste gang jeg spilte offentlig var på Vinterfestspillene på Røros. Men det var utrolig gøy å bli spurt om å spille Stravinskij med KORK. Jeg elsker verket, men det havnet midt oppi en helt intens tid med veldig mange nye verker å lære. Jeg hadde planlagt å lære det utenat, men fikk rett og slett ikke tid, så jeg var nødt til å ha bladvender på konserten, forteller hun.
– Som alltid var det en glede å spille med KORK, og særlig i en annerledes besetning som denne med kun blåsere og bass. Jeg husker både [dirigent] Peter Szilvay og jeg hadde influensa den uken, og samme kveld ble Donald Trump valgt til president i USA.
FILM: «The Golden Shoes of Rachmaninoff», regissert av Delmar Mavignier (2015). Musikk: «Sonata in G minor for Cello and Piano» (Sergej Rakhmaninov) fremført av Gunilla Süssmann og Tanja Tetzlaff. Mer informasjon: Tanja Tetzlaffs hjemmeside.
Endestasjonen for Süssmanns pianistkarriere ble altså Vinterfestspillene på Røros 16.-19. mars 2017, der hun var satt opp med hele seks konserter/fremførelser – både solo og sammen med Florian Donderer (fiolin) og Tanja Tetzlaff (cello). Underveis ble det klart for henne at spillingen nå gikk kun på vilje. Høyrehånden ville ikke mer.
«Ingenting føles så langsomt som når du vet at du er i ferd med å falle. Det var en katastrofe. Samtidig var det umulig å forholde seg rasjonelt til at jeg ikke kunne spille. Akkurat som i en drøm hvor man skal løpe fort, men ikke kommer av flekken – og i stedet prøver å svømme gjennom luften» fortalte hun til Bergens Tidende i 2018.
– Jeg la opp i 2017, og det var jo ikke frivillig, sant? Jeg hadde pådratt meg en nevrologisk lidelse i høyrearmen som følge av overbelastning i veldig, veldig mange år.
– Jeg la opp i 2017, og det var jo ikke frivillig, sant? Jeg hadde pådratt meg en nevrologisk lidelse i høyrearmen som følge av overbelastning i veldig, veldig mange år. Så det gjorde at jeg bare måtte bestemme meg for – eller det var noe annet som bestemte det for meg, da – at jeg ikke kunne ikke spille lenger.
– Den kanadiske pianisten Glenn Gould hadde vel noe lignende?
– Det er ulike teorier om hvorfor han sluttet å spille, men det er jo noen som er uheldige, og det er nok mørketall der ute på skader blant musikere som er større enn de man hører om. Det er som med sportseliteutøvere – det er en enorm belastning på fysikken.
– Da jeg måtte slutte, hadde jeg ikke noe å falle tilbake på. Jeg hadde jo ikke gjort noe annet hele livet enn å spille.
– Har du noen råd til unge musikere for å unngå slike skader?
– Jeg vokste jo opp i en generasjon der det var lite snakk om å ta vare på fysikken og veldig mye fokus på prestasjoner. Det er en større bevissthet rundt dette nå, blant annet om hvor viktig det er å ha en variert plattform fra begynnelsen av, slår hun fast.
– I mitt tilfelle så var det den ene tingen jeg gikk for, ikke sant? Jeg ble solist, og det kostet selvfølgelig. Men det gjorde jo også at jeg valgte vekk veldig mange ting, så da jeg måtte slutte, hadde jeg ikke noe å falle tilbake på. Jeg hadde jo ikke gjort noe annet hele livet enn å spille. Jeg hadde masse plateinnspillinger, et fantastisk nettverk og et bibliotek av opplevelser bak meg. Når den veien går ned, så har du på en måte ingenting annet. Så det ble nok den største krisen.
– EN VOLDSOM SORG
– Hva gjorde du i årene etter at du la opp som pianist?
– Det er en brokete historie, og jeg vet ikke hvor mye du vil vite. Jeg brukte lang tid på å forsone meg med at livet som utøvende musiker var over. Det var ikke gjort i en håndvending, for å si det sånn.
– Jeg fikk jobb hos taxfree-butikken Fashion Nord Heinemann på Gardermoen, der jeg solgte solbriller og designvesker. Man må jo bare nullstille, sant?
– Så det første året brukte jeg rett og slett bare på å finne ut om jeg i det hele tatt klarte å møte verden. Ja, det må jeg kanskje kunne si, for det er noe med at en identitet ikke er noe du bestemmer deg for å få – det er jo noe som blir til mens man lever, sant, og min identitet var så enormt knyttet til det å spille. Når det ikke var der lenger, hvem var jeg da?
– Det var en voldsom sorg og en kjempevanskelig prosess som jeg bare måtte gjennom. Og så var det jo alt det konkrete med å være en frilanser som plutselig ikke hadde jobb lenger. Hvordan skulle jeg overleve?
– Dette kom i tillegg til den emosjonelle sorgen med det som var tapt. Så vi flyttet. På den tiden bodde jeg i Tyskland med familien min, og i 2018 flyttet vi til Eidsvoll – og der begynte jeg å jobbe i blomsterbutikk. Jeg pakket julestjerner til tårene rant.
– Var det noen som visste hvem du var?
– Ikke av mine vanlige kunder. Men så avanserte jeg og fikk jobb hos taxfree-butikken Fashion Nord Heinemann på Gardermoen, der jeg solgte solbriller og designvesker. Man må jo bare nullstille, sant?
– Du må på en måte akseptere at nå – jeg lever fortsatt. Jeg er ikke syk – og derifra og ut så kan du egentlig ikke ønske deg så mye mer. Så det var snakk om å forsøke å etablere en type liv på nytt.
VEIEN TILBAKE TIL MUSIKKEN
– Alt det verktøyet som jeg har brukt livet på å bygge opp får jeg nå bruke på andre måter.
– Du måtte finne opp deg selv på nytt?
– Jeg måtte finne opp meg selv, så jeg gikk nå rundt der i den blå uniformen min og møtte mine gamle musikerkolleger når de kom innom for å kjøpe solbriller på vei til et eller annet. Så det var jo en artig opplevelse.
– Parallelt så søkte jeg selvfølgelig på jobber i kulturlivet, og var så heldig at jeg fikk jobb som konsertprodusent på Den Norske Opera og Ballett. Det ble et vendepunkt. Jeg begynte i 2019, og var ansvarlig for konsertene på operaen frem til jeg begynte i KORK i mai 2022. Det ble min vei inn igjen i musikken, bare med litt andre fortegn. Jeg fikk stor frihet, med ansvar for å programmere hele konsertprogrammet ved siden av operaen og balletten, så det var en fantastisk tid.
– Det blir på en måte slik som et ekko er – at når du roper ut, så får du noe av deg selv tilbake, men du får også noe annet opp.
– Så du har fått identiteten din tilbake nå, men mer sånn i bakgrunnen?
– Det føles slik. Det blir på en måte slik som et ekko er – at når du roper ut, så får du noe av deg selv tilbake, men du får også noe annet opp. Jeg visste lite om at livet rommer så mye mer enn det jeg hadde gitt. Så jeg har fått så mye annet tilbake, og kan ikke si noe annet enn at jeg er dypt takknemlig for at jeg får lov til å være med på så mye spennende. Og så får jeg jo bruke kompetansen min på musikk. Alt det verktøyet som jeg egentlig har brukt livet på å bygge opp får jeg nå bruke på andre måter.
– Musikk handler jo både om å formidle og kommunisere.
– Det er akkurat det. Formidlingen, kommuniseringen og ikke minst programmeringen – altså en type intuisjon for hva som egner seg. Som musiker brukte jeg det språket på andre måter, så jeg tror at jeg har en annen type forståelse – kanskje for hva musikere trenger. Det merker jeg også i KORK. Det er jo først og fremst orkesterets musikere jeg er der for. Jeg ønsker å være deres stemme utenfor scenen. Det handler om å lytte, og det handler om å forstå, og så handler det om å kunne oversette ut ifra tid og sted.
VÃ¥ren 2022 fikk Gunilla diagnostisert en sjelden lymfekreft-variant som dessverre er kronisk.
– Prognosene er gode, så jeg er optimistisk – og takknemlig for god oppfølging fra helsevesenet. Jeg har hatt to effektive runder med behandling i sommer og høst som gjør at jeg nå er inne i en sykdomsfri periode, forteller hun.
– Men dessverre har jeg måttet trekke meg fra Hardanger Musikkfest, for å senke tempoet på noen arenaer.
– Å, det var synd. Kommer du til å være i publikum på årets utgave av Hardanger Musikkfest?
– Sannsynligvis ikke fysisk, men jeg kommer til å være der i sjelen.
