Bergenfest 2016 people 03 01

Nå kan sommeren begynne

Del artikkelen i Sosial medier

Sommeren kommer kanskje tidlig til Bergen. Men den begynner ikke ordentlig før Bergenfest. Bergensmagasinet fikk med seg det meste av det beste, og kan melde om nok en vel gjennomført festival fra Frank Nes & Co, som også i år må ha inngått en gullkantet avtale med værgudene. 

Vi begynner vår gjennomgang av konsertene med dagen da Bergenfest samlet tre store internasjonale kanoner på samme billett. I tillegg fikk vi et underlig møte med en noe fraværende svensk spøkelsespave (han hilste oss med «good evening» tre ganger i løpet av konserten) og et høyenergisk show fra London-kvartetten Wolf Alice, før vår lokale gitargudinne Marie Kristin Dale fikk avrunde det hele med sin mirakuløse medisin.

LES OGSÅ: Alt klart til Bergenfest

Været er alltid en viktig med- eller motspiller under Bergenfest-konsertene. De fastboende publikummerne lar seg ikke stoppe av noen dråper, men for mange tilreisende kan nok dette sette en demper på festivalopplevelsen.

På torsdagens konserter kom de første dråpene idet Jeff Tweedy og resten av Wilco inntok scenen presis klokken 17.15. Derfra og frem til halv ett på natten, da Marie Kristin Dale takket Magic Mirrors-publikummet for fremmøtet, var de få dråpene noe vi bare tenkte over hver gang det ble kommentert fra scenen.

Wilco_2016_030
Jeff Tweedy (Wilco)

Hårete countryrock

«This song is probably good for the weather» sier Jeff Tweedy, litt over halvveis ute i settet, og gir oss den melankolske morderballaden Via Chicago (fra Summerteeth). Hva den har med været å gjøre, er umiddelbart noe vanskelig å forstå. Så, midt i låten, bryter uværet løs, i form av et fyrverkeri av en trommesolo, helt løsrevet fra resten av musikken, som den fullstendig overdøver.

Vi aner at det ikke er noen høflighetsvisitt sangens protagonist planlegger.

Stor jubel, og et veldig spennende brudd. Jeff Tweedy fortsetter uanfektet i countrysporet, før han avbrytes enda en gang. «I’m coming home, I’m coming home, via Chicago» avslutter han, og vi aner at det ikke er noen høflighetsvisitt sangens protagonist planlegger.

Før dette har vi fått hele syv hårete og støyende countryrocklåter fra fjorårets album, Star Wars, to fra krautrockfesten A Ghost is Born (den nydelige klaverballaden Hummingbird lager nesten tente lys-stemning, mens Handshake Drugs, etter en intro på akustisk gitar, går over i en overstyrt feedbackfest), Neil Young-inspirerte I Am Trying to Break Your Heart fra Yankee Hotel Foxtrot (slutter helt i Youngs ånd, med lang feedback) og Art of Almost fra The Whole Love – som fader ut i en lang jam over en seig blanding av bass, trommer og elektroniske rytmer.

Etter de nevnte tordenskrallene fra trommekrakken, fortsetter de med «motorik»-beat og fuzza gitar i introen til Spiders (Kidsmoke), før de girer om til en fullblods rockelåt. Nå blåser det virkelig opp til storm, med syngende gitarer, perkusjon og elektronikk. Jeff Tweedy får alle til å klappe med, på beaten, noe han tørt kommenterer at hjemmepublikummet i USA «can’t do».

Konserten er nærmest en best of-samling av låter fra hele bandets historie; kun Wilco (the Album) fra 2009 glimrer med sitt fravær. Best representert er Yankee Hotel Foxtrot og A Ghost is Born, to plater som fortsatt står som påler.

Bandets gitarist, Nels Cline, fortjener litt ekstra heder. Han er en viktig del av bandets sound, og briljerer med flere flotte soloer. Tøft også når han henger på seg en tohalset gitar («doubleneck»), et «glemt» instrument fra progrockens glansdager, og som jeg aldri har hørt live før. Som forventet gir dette muligheter for å legge seg litt dypere enn vanlig, noe som faktisk kler denne musikken godt.

De avslutter med The Late Greats (2004), en tung rockelåt som gjør alle sulten på mer. BT-anmelder Einar Engelstad peker på klokken, som er 18.44. «Snakk om å avslutte presis» sier han. Slik er det på festival; alle spiller på tilmålt tid, og ingen kan hentes tilbake for ekstranumre. Litt kjipt, men samtidig åpner det selvsagt muligheten for å oppleve mye musikk på en og samme dag.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 5

Mercury_Rev_2016_050
Jonathan Donahue (Mercury Rev)

Rødvin og høystemt eufori

Neste band ut er Merury Rev, som jeg bare har fulgt sporadisk etter at de kom ut med mesterverket Deserter’s Songs (1998). Kvintetten begynner på en langsom gitarloop fra Sean Thomas «Grasshopper» Mackowiak, flankert av Jeff Mercel på tverrfløyte, Carlos Anthony Molina på bass og Jason Miranda på symbaler.

Så kommer vokalist Jonathan Donahue slentrende inn, med en rødvinsflaske i den ene hånden. Han tar en stor slurk, og så er alle i gang. De starter med The Queen of Swans, åpningslåten fra det siste albumet, og derfra og ut er dette en konsert preget av spilleglede og høystemt eufori.

Det er overstyrt, inderlig og melodiøst, med et band som like mye lever som spiller på scenen.

Donahue synger med intens innlevelse, og dirigerer bandet som en maestro med magiske hender. Lyden er til å drukne i, det er overstyrt, inderlig og melodiøst, med et band som like mye lever (trommisen hamrer løs med hele kroppen i bevegelse) som spiller på scenen.

Låtene går veldig i hverandre, men jeg rekker å få med at The Funny Bird (1999) følger etter åpningen, deretter Central Park East, før vi får flotte Holes (1999), Vermillion (2005), Snowflake in a Hot World (2008) og Lincoln’s Eyes (2001).

Etter kveldens konsert er jeg enig med meg selv om én ting: Dette er et band jeg er klar for å gjenoppdage.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 6

Ghost_2016_114
Papa Emeritus III (Ghost)

Sabeltann for voksne

Svenske Ghost er kveldens tredje store attraksjon, et band jeg gjerne bekjenner mine fordommer til. Inn på en røyklagt scene kommer først fire svartkledde musikere med sølvfargede djevlemasker.

Trommene er tunge, og riffene metalliske. Så kommer Papa Emeritus III, med pavehatt og dødninghodesminke, som nylig overtok «stafettpinnen» som bandleder (men som ifølge rykter er samme person som de to foregående «pavene»).

Musikken er enkel og riffbasert, og jeg får litt følelsen av at det er Sabeltann for voksne. Sønnen til en venn av meg digger det stort, og blir litt skuffet når jeg ikke tenner like mye på dette. «Kiss var bedre», sier jeg. «De hadde i hvert fall to låter; en hurtig og en langsom». Da er det rett før jeg får meg en knyttneve.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 2

Wolf_Alice_2016_042
Ellie Rowsell (Wolf Alice)

Ut fra støpeskjeen

Bergensmagasinet går videre til Wolf Alice, en ung og energisk kvartett fra London. De virker foreløpig litt uferdige, men skal ha kreditt for at de er svært samspilte, har en gitarist (Joff Oddie) som tør å gå litt utenfor fuzzboksen, og henter inn lyder du ikke trodde var mulig å frembringe på det ikoniske rockeinstrumentet.

Bandets frontfigur er Ellie Rowsell, som synger (og gauler) som om det gjelder livet. Bassisten overrasker med melodisk spill innimellom, mens trommeslageren er hardtslående som få. Beste låt så langt er Moaning Lisa Smile (se den på Youtube!).

Debutalbumet, My Love is Cool, kom i fjor. Gi dem to år til og like mange album, og dette kan bli veldig bra.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 4

Sigur Ros
Jón Þór «Jónsi» Birgissons (Sigur Rós)

En god begynnelse

Klokken nærmer seg nå magiske 22.45, som er øyeblikket jeg har ventet på helt siden jeg fikk høre at Sigur Rós skulle spille på Bergenfest. Klokken passerer 22.45, og alt vi hører er radiostøy og skrapelyder.

Så siver det tørris-røyk ut fra en gitterlignende backdrop, og bak der igjen skimter vi trioen. Lydene vi hører er fra den helt nye låten, Óveður, som hadde verdenspremiere 4. juni på Primavera Sound i Barcelona.

Jón Þór «Jónsi» Birgisson synger lyst og klagende over rivenedvegger-bass. Så skyter det elektriske lyn over scenen, bassen går om mulig enda dypere, og musikken går over i et lett gjenkjennelig tema som Coldplay kunne bygget en popkarriere på. Låten heter Starálfur («stirrende alv), og er en av de vakreste fra albumet Ágætis Byrjun (1999). Virkelig en god begynnelse.

En slags gudenes musikk, lyden som fyller Olympen når Zevs heller ambrosia i begeret.

De spiller låter fra hele karrieren, inkludert én fra debutplaten Von (1997) og to fra Ágætis Byrjun. Videre får vi tre låter fra ( ), to fra Takk og to fra Kveikur. Sigur Rós handler ellers ikke så mye om låter. «Det er mer landskaper enn melodier», kommenterer bergensartisten Tron Jensen, som kommer bort til presseteltet for å si hei. Det er jeg enig i. Musikken bygges langsomt opp, med Jónsis gitar (hovedsakelig spilt med fiolinbue) og falsettsang, Georg Hólms fyldige bass og Ágúst Ævar Gunnarssons veksliong mellom tangenter og (innimellom) eksplosive trommer.

Dersom du er ukjent med musikken deres, kan det likevel hende du fikk et kort glimt av dem i sesong 4 av tvserien Game of Thrones – da de spilte i Joffreys bryllup (til hans grenseløse irritasjon). Kanskje det er den verdenen de egentlig hører hjemme i, et sted som på en måte både er underlig kjent og samtidig fullstendig fremmed.

For musikken deres er umåtelig vakker, men også svært annerledes enn det aller meste. Det føles litt som om de er strålt ned fra en annen dimensjon, kun som levende bilder, mens de egentlig spiller for et helt annet publikum, i en helt annen sfære, der levende vesener ikke har fast form; en slags gudenes musikk, lyden som fyller Olympen når Zevs heller ambrosia i begeret.

Nå drømmer jeg meg helt vekk, slik jeg også gjorde på konserten. I likhet med hele publikum, vil jeg si. Det hersket i det hele tatt en andektig stemning under hele konserten, der folk enten satt/lå på bakken, henført i blikket, eller stod hypnotisert og tettpakket på Plenen.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 6

MK's_Marvellous_Medicine_2016_001
Marie Kristine Dale (MK’s Marvellous Medicine)

Høyenergisk bluesrock

Så fort konserten var over, skyndet jeg meg for å rekke siste halvdel av konserten med vårt store lokale gitartalent, Marie Kristine Dale og hennes trio, MK’s Marvellous Medicine.

Overrasket over et trangt (og svett) Magic Mirrors klarer jeg å komme meg frem mot scenen, der hennes bassist Stian Brungot er midt i en solo, komplett med tøysegrimaser og funky slapping – før Felix N Rudi får slippe til med en aksellererende trommesolo.

Det er høy energi, og Dale selv hopper opp og ned mens hun spiller gitar. Hennes litt hese stemme står godt til den spretne bluesrocken deres, og kommer virkelig til sin rett på nydelige Into the Sunset, som avslutter settet. «Ride into the sunset», synger hun, halv ett om natten, til en litt calypso-aktig beat.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 4

LES OGSÅ: Supertalentet fra Sandviken

Jake_Bugg_2016_12
Jake Bugg

På gigantenes skuldre

Fredagens Bergenfest startet tidlig. Ezra Furman gikk på scenen allerede kl. 15.00, og litt over en time senere var det klart for Norges beste basstemme, Sivert Høyem. Bergensmagasinet satt fortsatt med korrekturen til vår neste utgave, men kan melde at de dypeste tonene hans runget godt oppe i Helgesensgate 17. Vi rakk heller ikke ned til Yelawolf, men da Jake Bugg inntok Plenen, var vi på plass.

LES OGSÅ: Kommer alltid tilbake

Den snart albumaktuelle briten viser både låtskrivertalent og ferdigheter på gitar. En sjarmklump er han ikke, og ingen av de andre musikerne gjør noe forsøk på å skape fredagsstemningen på Plenen heller.

Men både gamle og kjente og helt nye låter fra Buggs rykende ferske plate holder høyt nivå og vitner om et stort talent, selv om han neppe er klar til å bære hele Storbritannias musikkfremtid på sine skuldre ennå.

Med soleklar inspirasjon fra 60- og 70-tallsrocken bygger Bugg en bro over til nåtiden, og kanskje det er hans likhet med Liam Gallagher både når det gjelder utseende, fremtoning og attitude som gjør at musikkpressen i England blir så yr.
Ove Landro // Terningkast 4

Party på Bastionen

John Newman overbeviste på smekkfulle Bastionen fredag kveld. Den energiske og humørfylte artisten sto ikke stille et sekund, og det gjorde ikke publikum heller.

Det er umulig å se Newman uten å tenke på Elvis, mens han vrikker seg rundt på scenen og publikum hyler.

Det er umulig å se Newman uten å tenke på Elvis, mens han vrikker seg rundt på scenen og publikum hyler. Der andre artister bruker tid på å feste grepet, tok John Newman øyeblikkelig tak og slapp det aldri; det var party på Bastionen. Så har han også en del hitlåter å ta av etterhvert.

Der Jake Bugg ikke smilte til publikum en eneste gang, fremsto Newman som en lykkepille og ga et show ingen kunne overgå resten av kvelden. Heller ikke vår egen Lars Vaular.
Ove Landro // Terningkast 6

Ibibio_Sound_Machine_2016_030
Eno Williams (Ibibio Sound Machine)

Tett og svett i teltet

I mellomtiden spilte Ibibio Sound Machine et forrykende show i Magic Mirrors-teltet.

Ledet av karismatiske Eno Williams er dette ekte afrikansk highlife, tilsatt moderne elektronikk, jazzblåsere – og ska. Hele åtte personer er på scenen: Britisk/nigerianske Eno Williams (vokal), trommeslager, perkusjonist, bassist, gitarist – og tre musikere som veksler mellom blåserinstrumenter og elektronikk (noen ganger samtidig).

Bandets gitarist fortjener å nevnes spesielt. Dette er ingen ringere enn en aldrende Alfred «Kari» Bannerman fra Ghana, kjent blant annet fra afrofunk-bandet Osibisa – og nå medlem av Konkoma. Han står som en klippe, mens de ringende gitarlydene triller uanstrengt ut og blander seg lekent inn i det spretne lydbildet.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 5

Lars_Vaular_2016_01
Lars Vaular

Evig kjærlighet

Lars Vaular har en stor fanskare i hjembyen, og ble møtt av en fullsatt Plenen da han gikk på fredag kl. 23.00. Assistert av Kjetil Møster, Frode Flatland, Store P og Girson Dias holdt han bergenserne i ånde med hele perleraden av hits.

En bassynth flerrer himmelen, og en kjent nøtteknekkerbeat får hele Plenen til å hoppe rett opp og ned.

Møsters klagende saksofon står som hånd i hanske til Det ordner seg for pappa, Stripar (intenst levert) åpner flott med en spanskklingende gitarloop, mens selvbevisste/selvironiske Koking rappes til en enkel keyboardmelodi fra Møsters hånd.

En bassynth flerrer himmelen, og en kjent nøtteknekkerbeat får hele Plenen til å hoppe rett opp og ned. Publikum er ekstatisk i det Vaular overraskende forsvinner bak scenen, 10 minutter før den tilmålte tiden. Så, like plutselig som han forsvant, er han tilbake – sammen med vennen John Olav Nilsen. De synger selvfølgelig duetten Som i en siste dans, og får alle til å håpe på mer musikk fra Loddefjords store sønn.

Vaular fortsetter med Deja Vu (fra 666 Mening), deretter Gary Speed. Alle hender veiver nå i takt, og alle halser stemmer med på refrenget: «Å, Gary, Gary, Gary, Gary, Gary, Gary Speed». «Tusen tusen takk for at eg fikk lov å komme her og spille for dåkker ikveld» sier Lars, og gir oss, fem minutter på overtid, en aller siste låt.

Dette er Champagneting (fra 666 Gir), en låt der han blant annet rapper om hvordan det hele begynte: «Eg og Olav og Fjorden, var over hele kloden / Eg kan ta deg tilbake, til Leo og Laget / Tilbake til stripen, der alle ting startet». Møsters saksofon henger seg med på melodien, slik at det hele minner litt om Guru Josh’ Infinity, mens Vaular går frem til scenekanten og deler ut 12 røde roser til publikum. «Evig kjærlighet» betyr det – på blomsterspråket.
Magne Fonn Hafskor // Terningkast 5

Highasakite_2016_082
Ingrid Helene Håvik (Highasakite)

Profesjonelt og sjarmløst

Highasakite avsluttet Bergenfest 2016, og det var trangt om plassen på Plenen sent lørdag kveld. Vokalist Ingrid Helene Håvik, kledd i militærjakke, gjør få forsøk på å fri til publikum, og stemningen er også noe avventende mens bandet åpner med låter fra deres rykende ferske plate, «Camp Echo». 

Bandet består av dyktige musikere, men få av dem fremstår som sjarmtroll. Håvik prøver så godt hun kan, men det blir aldri veldig varmt i selskap med Highasakite.

Det er profesjonelt, godt gjennomført og veldig kalkulert. Her er ingenting å ta dem på; Highasakite gjør jobben. Men blir det ikke litt for glatt? Kunne de ikke med fordel våget å kommunisere med publikum, som jubler bare Håvik sier «hei, går det bra?»

Stemningen tar seg litt opp etterhvert, men først helt på slutten med «Since Last Wednesday» fra forrige plate tar det fyr i en konsert som oppleves som en litt kjølig kveld fra et band det må være lov å stille større krav til.
Ove Landro // Terningkast: 4

Pompel_&_The_Pilts_2016_024
Per Arne «Piddi» Fjeldstad (Pompel & the Pilts)

Piddi på offensiven

Til slutt noen ord om Pompel & the Pilts, som fylte Magic Mirror på lørdag.

LES OGSÅ: Slet med å nå ut av Bergen

Utenfor var det kø. «Kom dere på plenen», ropte noen av de ivrigste i salen, og selv om Plenen hadde vært i overkant for Pompel, er det ingen tvil om at Piddi Fjeldstad, Frode Unneland og Frank Hammersland (Pogo Pops) kunne fylt Bastionen denne lørdagskvelden. Sistnevnte synes forøvrig å ha blitt fast medlem av bandet.

Piddi var opplagt og på offensiven, mens Unneland og Hammersland jobbet tett og godt. Publikum fikk det de ville ha, og mot slutten ble det så hett i teltet at Frodis måtte kaste skjorten. Høydepunktet: Blå dager, hvor publikum tar over og synger hvert ord sammen med Piddi. Hva med Bastionen neste gang, Frank Nes?
Ove Landro // Terningkast: 5

Flere Bergenfest-bilder

Israel_Nash_2016_218
Israel Nash (onsdag)
Vintage_Trouble_2016_129
Vintage Trouble (onsdag)
Michael_Kiwanuka_2016_069
Michael Kiwanuka (onsdag)
Patty_Griffin_2016_45
Patty Griffin (onsdag)
Band_of_Horses_2016_370
Band of Horses (onsdag)
Yeasayer_2016_01
Yeasayer (onsdag)
Biffy_Clyro_2016_111
Biffy Clyro (onsdag)
Banditos_2016_005
Banditos (torsdag)
Sivert_Hoyem_2016_01
Sivert Høyem (fredag)
Yelawolf_2016_162
Yelawolf (fredag)
Half_Moon_Run_2016_27
Half Moon Run (fredag)
Rudimental_2016_760
Rudimental (fredag)
Laapsley_2016_009
Låpsley (lørdag)
Action_Bronson_2016_14
Action Bronson (lørdag)
Astrid_S_2016_134
Astrid S (lørdag)
Years_and_Years_2016_158
Years & Years (lørdag)

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this