festspillavslutn
AVSLUTNINGSKONSERT MED BERGENS NASJONALSKATT: Publikum viste sin begeistring for orkesteret, dirigenten og musikkverkene både ved å gi kraftig applaus mellom enkeltsatsene og stående etter fremførelsene av de tre musikkverkene. (Foto: Johanne Karlsrud)

Bergen på sitt aller beste

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: Været er aldri bedre og bergenserne aldri blidere enn under de årlige Festspillene og Nattjazz. Det eneste som drypper ned på oss i denne perioden er en nærmest endeløs rekke av konsertopplevelser du ikke bør gå glipp av.

VIGNETT Paa oeret MFH
Send epost

De som kjenner meg, vet at jeg knapt er tilsnakkende så lenge Festspillene og Nattjazz varer. På forhånd har jeg gått grundig gjennom programmene, og forberedt meg på femten dager med noen av vår tids aller største og beste artister.

Forventningene foran årets utgave av de to musikkfestivalene var om mulig større enn noensinne, etter to år med sterke begrensninger på publikums muligheter til å oppleve levende musikk.

Kanskje det blir nå som på 20-tallet; at pandemien følges av en kulturell oppblomstring der begrepet «de glade 20-årene» kan få ny valør?

Den 70. utgaven av Festspillene i Bergen kulminerte ihvertfall med en aldeles praktfull avslutningskonsert. Griegsalen var fylt til øverste stolrad av stort sett festkledde mennesker, som viste sin begeistring for orkesteret, dirigenten og musikkverkene ved å gi kraftig applaus både mellom enkeltsatsene og stående etter fremførelsene av de tre musikkverkene.

Caroline Shaw Foto Johanne Karlsrud 9629 2
VERDENSPREMIERE: Caroline Shaw (her i samtale med Edward Gardner etter fremførelsen) presenterte oss for et nyskapende verk der hennes eget vokalensemble fungerte som en del av orkesterets klangfarger. (Foto: Johanne Karlsrud)

VERDENSPREMIERE PÅ FARGERIKT ORKESTERVERK

Nattjazz Festspill 22
Bergensmagasinets anmeldelser fra årets utgaver av Nattjazz og Festspillene i Bergen

Først ut var verdenspremieren på den amerikanske komponisten Carolie Shaws (best kjent for å ha samarbeidet med Kanye West) «Microfictions, vol. 3» – som består av fire korte «minifiksjoner» inspirert både av Joan Mirós bilder og J.R. Darlings Twitter-kontoer med miniatyr-science fiction-noveller (@QuietPineTrees og @ForestOfWhales).

Bergens nasjonalskatt Harmonien var her forsterket med Shaws egen vokaloktett Roomful of Teeth (der David Hansford fra Edvard Grieg Vokalensemble steppet inn for Cameron Beauchamp grunnet sykdom) – og presenterte oss for et nyskapende verk der vokalensemblet fungerte som en del av orkesterets klangfarger.

Musikalsk gav det meg assosiasjoner til minimalistiske 80-tallsutgivelser på plateselskapet Cold Blue (spesielt EPen «After Images» av Daniel Lentz) – der et repeterende tema la ut på nysgjerrig vandring mellom orkesterets ulike stemmer (horn/fløyter, messingblåsere, strykere og trommer/perkusjon). Det låt veldig dynamisk, stilsikkert og organisk – med enkle melodier som etter et utall repetisjoner klistret seg fast i hjernebarken.

GRIEGS «UNGDOMSSYND»

Etter en kort pause var det så tid for Festspillenes signaturverk – Edvard Griegs alltid like praktfulle A-mollkonsert, ofte omtalt som «et Norge i miniatyr».

Årets solist var britiske Paul Lewis, som blant annet er kjent for svært kritikerroste innspillinger av alle Beethovens 32 klaversonater og fem klaverkonserter. «Intelligent, stylish and very musical playing» konkluderte John Quinn (MusicWeb International) i sin anmeldelse av sistnevnte.

Et praktfullt orkester som kan denne musikken til fingerspissene – og likevel gir oss opplevelsen av å høre den for første gang.

Lewis har tidligere spilt A-mollkonserten sammen med New York-filharmonikerne, og gav oss en tolkning som ikke stod noe tilbake fra tidligere fremførelser på Festspillene. Legg til et praktfullt orkester som kan denne musikken til fingerspissene – og likevel gir oss opplevelsen av å høre den for første gang.

Etter det kraftige anslaget får vi hurtige pianotriller, poetiske vendinger og øyeblikk der Paul Lewis et kort øyeblikk holder hendene i luften over tangentene – omtrent som han gjør seg klar til angrep – og så hamrer taktfast ut de kjente akkordene og melodiene.

Konserten er både virtuos, vill og utemmet, og får meg alltid til å undres over hvorfor den unge Grieg – med så stor kontroll på orkesterstemmene – valgte å nesten utelukkende konsentrere seg om det lille formatet etter denne enkeltstående «ungdomssynden».

Den stemningsfulle andresatsen er kanskje et minne om lykkelige sommerdager i Danmark, før tragedien rammet våren etter da ekteparet Griegs eneste barn Alexandra døde av hjernehinnebetennelse.

Sistesatsen åpner med kraftig samspill mellom klaver og orkester, der den syngende klaverstemmen tar hurtigtog frem mot en roligere oase midtveis inn – før vi får den rytmisk gyngende avslutningen der orkesteret og klaveret går i en slags dialog der de vekselvis utfyller hverandre og spiller sammen; spør og svarer hverandre – helt frem til orkesteret overtar fullstendig i den fulltonende avslutningen.

VÅROFFERET ETTER PANDEMIEN

Konserten ble avsluttet med Vårofferet av Stravinskij – et verk som ble møtt med en øredøvende pipekonsert under Paris-premieren i 1913. «I praksis har ikke verket noen som helst sammenheng med det de fleste av oss kaller musikk» skrev anmelderen i det britiske tidsskriftet Musical Times – en dom som i ettertidens og etterpåklokskapens lys virker fullstendig uforståelig.

Vårofferet kan skape assosiasjoner til pandemien vi har bak oss, der ungdommer har blitt «ofret» i betydningen at de er frarøvet en viktig tid i overgangen fra barn til voksen.

I dag er Vårofferet et verk som settes høyt både av publikum og orkestre, ikke minst av Harmonien – som står bak en innspilling (dirigert av Andrew Litton) som både i tolkning og lydkvalitet står ut som en av de ypperste. For ja, lydkvaliteten er av stor betydning i Vårofferet, siden spennvidden går fra det knapt hørbare til øredøvende rytmiske utladninger.

Det eneste som manglet på avslutningskonserten var den tilhørende balletten, som handler om et hedensk rituale der en ung jente danser seg selv til døde for å sikre avlingen.

Slik sett kan Vårofferet skape assosiasjoner til pandemien vi har bak oss, der ungdommer har blitt «ofret» i betydningen at de er frarøvet en viktig tid i overgangen fra barn til voksen. Konsekvensen ser vi nå, der psykisk sykdom blant unge nærmest er blitt en pandemi etter pandemien.

Heldigvis går vi nå mot lysere tider, og i overgangen fra pandemisk isolasjon til gjenopprettingen av et sosialt liv er det å oppleve musikk i fellesskap med mange andre kanskje den aller beste medisinen – uten noen som helst bismak. Slik sett har jeg fått i meg mange doser gjennom de siste ukene.

 

PAAOERET03 whatever happens scaled
KORTREIST BAND MED LANGT NAVN: Whatever Happens Don’t Be Yourself spilte fengende partymusikk og avansert jazz, avløst av glimrende soloer, mye rytmisk lek og en vokalist (til venstre) som hørtes ut som en ung utgave av polske Urszula Dudziak. Til høyre: Mads Berven. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

INTERNASJONAL KLASSE FRA LOKAL JAZZOKTETT

Det låt internasjonal klasse over både Mads Bervens gitarspill og Isach Skeidsvolls pianospilling.

Den første Nattjazz-konserten jeg fikk med meg, var med den lokale jazzoktetten Whatever Happens Don’t Be Yourself – bestående av Aksel Røed (saksofon), Isach Skeidsvoll (piano), Snorre Bjerck (perkusjon), Nils Henrik Sagvåg (bass), Mads Berven (gitar), Audun Waage (trompet), Nelly Moar Drønen (vokal) og bandets låtskriver Nils Are Drønen på trommer.

Debutplaten «Simple Thoughts For A Troubled Mind» (2016) ble beskrevet av Dagsavisens anmelder som «et forfriskende album, med mange fasetter av jazzens muligheter».

På konserten fikk vi både fengende partymusikk og avansert jazz, avløst av glimrende soloer, mye rytmisk lek og en vokalist som hørtes ut som en ung utgave av polske Urszula Dudziak.

Det er vanskelig å fremheve noen spesielt i et så tett og samspilt ensemble, men det låt internasjonal klasse over både Mads Bervens gitarspill og Isach Skeidsvolls pianospilling – ikke minst på sistnevntes lange, kraftfulle og virtuose solo, der det virket som han bare kunne fortsette rett inn i evigheten.

 

PAAOERET04 the end scaled
KULOKK OG EKSTREMSAX: Øregangene ble bedøvet av The Ends dynamiske og vilt kakofoniske uttrykk. Fra venstre: Kjetil Møster, Sofia Jernberg og Børge Fjordheim. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

MUSIKK FOR ENDETIDER

Tidvis svært imponerende – spesielt partiet der Sofia Jernbergs fleksible stemme imiterte Kjetil Møsters saksofon slik at det var vanskelig å høre hvem som gjorde hva.

Den norsk/svenske supergruppen The End spilte også denne kvelden – med Kjetil Møster (saksofon, klarinett, elektronikk), Sofia Jernberg (stemme), Mats Gustafsson (saksofon, tverrfløyte, elektronikk), Anders Hana (gitar, langeleik) og Børge Fjordheim (trommer, elektronikk).

De har allerede bak seg to albumutgivelser med musikk som spenner fra kulokkaktig stemmebruk akkompagnert av langeleik og imponerende tungegymnastikk i øverste sopranleie til aggressivt skrikende saksofon- og klarinettsoloer – med enkelte lyriske hvileskjær fra de to blåserne.

Innimellom rett og slett «too many notes», men tidvis svært imponerende – spesielt partiet der Sofia Jernbergs fleksible stemme imiterte Kjetil Møsters saksofon slik at det var vanskelig å høre hvem som gjorde hva.

Et tettpakket publikum stod som hypnotiserte inne i den minste Nattjazz-salen (Studio USF), mens øregangene ble bedøvet av ensemblets dynamiske og vilt kakofoniske uttrykk. Musikk for endetider, indeed.

 

PAAOERET05 ghost note1 scaled
FUNKFEST PÅ NATTJAZZ: Ghost-Note fikk hele Røkeriet til å danse. Fra venstre: David Hodek, Aron Hodek, Peter Knudsen og Robert ‘Sput’ Searight. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

NATTDANS PÅ RØKERIET

Kvelden ble så avsluttet med en regelrett funk- og rytmefest fra amerikanske Ghost-Note – utsprunget fra rytmeseksjonen i Snarky Puppy. På Nattjazz stilte de med syv musikere (to trommeslagere, to blåsere, samt gitarist, bassist og en ekstra trommeslager som overtok stikkene hver gang bandleder Robert ‘Sput’ Searight spilte spacesynth).

Stort trøkk fra begynnelse til slutt, med blåsere som nesten sa «just spelling it funk» og mante frem både Prince, James Brown og Earth, Wind & Fire.

Bandets bassist, Dwayne ‘MonoNeon’ Thomas (kjent for å ha spilt med Prince like før han døde) var forhindret, men fikk en mer enn god nok erstatning i det 11 år gamle (!) slovakiske supertalentet Aron Hodek – som altså hadde med seg sin storebror David som trommevikar for ‘Sput’.

Det var stort trøkk fra begynnelse til slutt, med blåsere som nesten sa «just spelling it funk» og mante frem både Prince, James Brown og Earth, Wind & Fire. Bandlederen avsluttet settet med et «fun fact»: «You can put melody and rhythm together and repeat them to make the body move» oppfordret han – og fikk hele Røkeriet til å danse.

 

Festspillene Beranek scaled
GJENHØR MED NORSK SYNTHPOP-KLASSIKER: Beraneks cohenske baritonstemme står mye mer fjellstøtt i dag enn den gjorde for 40 år siden. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

FORTSATT LIV PÅ MARS

Et album som forsvant nærmest sporløst like etter utgivelse, men som i ettertid fremstår som flott synthpop med flere potensielle hitlåter.

Dansen fortsatte to dager senere, da Festspillene inviterte til et gjenhør med Beraneks debutplate «Sound of Danger» (1981) – et album som forsvant nærmest sporløst like etter utgivelse, men som i ettertid fremstår som flott synthpop med flere potensielle hitlåter. Dessverre stjal novelty-hiten Dra te Hælvete all oppmerksomheten den gangen, med et salg på oppunder 20.000 eksemplarer.

Den oppdaterte konsertversjonen ble fremført av Espen Beranek Holm (vokal, synth, elgitar) og Johannes Winther Farstad (vokal, synth), og fikk virkelig frem hvilke popperler vi gikk glipp av den gangen – muligens fordi innpakningen er større og fyldigere nå, og fordi Beraneks nesten cohenske baritonstemme i dag står mye mer fjellstøtt enn den gjorde for 40 år siden.

Det siste ble understreket gjennom kveldens siste låt, som var en aldeles nydelig versjon – kun akkompagnert av bassynth – av David Bowie-klassikeren Life on Mars?. «Hva handler den egentlig om?» spør jeg meg selv hver gang jeg hører den. Liv på Mars? Svaret blåser sannsynligvis et eller annet sted i støvstormene på den røde planeten.

«SHAKE YOUR CLITS/TITS/BITS»

PAAOERET07 Peaches Foto Johanne Karlsrud scaled
UHEMMET FEIRING AV FRIHETEN, LIVET OG SEKSUALITETEN: Musikalsk var Peaches-konserten ganske anmasende og endimensjonal, men som show og happening var den en fulltreffer. (Foto: Johanne Karlsrud)

Som om ikke Beranek var nok nostalgi, bød Festspillene på enda et gjenhør med et kultalbum – denne gangen med den kanadiske artisten Merrill ‘Peaches’ Nisker. Hennes ikoniske electroclash-album «The Teaches of Peaches» kom ut første gang i 2000, og har siden blitt hyllet av artister som Iggy Pop, Phish og Justine Frischmann (Elastica).

Sceneoppsettet var ganske enkelt – der stod et trommesett og en gammel Roland MC 505 Groovebox (samme synth/sequencer som Ole Christensen fortalte om i vår forrige utgave).

Flankert av et svært lettkledd band stavret Peaches seg inn på scenen, støttet til et gåstativ – tydeligvis i rollen som en aldrende bestemor. Like etter kastet hun både gåstativet og det meste av klærne, og 55-åringen satte i gang et show der det aller meste handlet om sex (ref. låttitlene: Cum Undun, Suck and Let Go, Lovertits, Shake Yer Dix, Pussymask, Vaginoplasty og Dick in the Air).

De beste konfektbitene sparte hun til slutt, da vi først fikk et gjenhør med hennes største hit (Fuck the Pain Away), før hun avsluttet med en langstrakt versjon av Jim Steinmans It’s All Coming Back to Me Now (inkludert at hun tok seg noen småfrekke friheter med teksten) der hun viste både stemmeprakt og innlevelse som ikke stod noe tilbake for verken Celine Dions versjon eller Meat Loafs duett med Marion Ravn – som gikk til topps på VG-listen i 2006.

Er vi ikke alle dansere som manøvrerer oss gjennom livet, mens vi prøver å unngå å støte borti andre på gulvet?

Så kom lysene på til tonene av det ukrainske synthpop-bandet Kazakys singel I’m just a Dancer (2011) – sannsynligvis ment både som en kommentar til den pågående krigen i Europas hjerte og hvem hun selv er, innerst inne. For er vi ikke alle det, egentlig – dansere som manøvrerer oss gjennom livet, mens vi prøver å unngå å støte borti andre på gulvet?

Jeg vet uansett ikke om noen ble støtt av showet hennes denne gangen – det virket ihvertfall ikke slik i den fullsatte Griegsalen. Folk sang med, jublet og gav lange applauser – til tross for fullt kjør med alt fra en strippescene helt til den aller innerste stringtrusen, pupper i fri dressur, en badedrakt med teksten «Thank God for abortion», vandring over de fremste publikumsradene på innsiden av en stor plastpenis og oppfordring til publikum om å riste på deres «clits», «tits» og «bits». «Dette trengte vi nå, etter to år med pandemi» sa en jeg snakket med etter konserten.

Skulle jeg vurdert dette rent musikalsk, ville jeg sagt at det var ganske anmasende og endimensjonalt. Som show og happening var det derimot en fulltreffer, med en uhemmet feiring av livet, seksualiteten og friheten.

 

Eivoer Foto Johanne Karlsrud 8491
SJELEN REISER ALENE: Akkompagnert av en isende synth og hennes egen intense hamring på vikingtrommen føltes det som om Eivør var en sjaman som påkalte alle sjelene inne i den middelalderske festsalen. (Foto: Johanne Karlsrud)

EN TIDLØS NATURKRAFT

Dagen før fikk jeg med meg færøyske Eivør festspillkonsert i Håkonshallen. Dette var i en helt annen liga. Hun blir ofte sammenlignet med Björk, noe som egentlig er veldig overfladisk, siden det er snakk om to svært forskjellige artister.

Vel er begge særpregete, kvinnelige artister fra øyer i Nordatlanteren, og begge trekker veksler på lokale musikktradisjoner, men det er likevel snakk om to svært forskjellige kunstnere. Mens islandske Björk for lengst har beveget seg over i sin helt egen verden et sted mellom klubbkultur og kunstmusikk, er Eivør mer som en tidløs naturkraft.

Mens Björk for lengst har beveget seg over i sin helt egen verden et sted mellom klubbkultur og kunstmusikk, er Eivør mer som en tidløs naturkraft.

Det er som om musikken strømmer gjennom henne, og alt hun trenger å gjøre er å åpne munnen mens hun vekselvis akkompagnerer seg selv på elgitar og vikingtromme i et uttrykk som på en måte er halvt demonisk (blikket hennes er innimellom ganske gjennomborende) og halvt alvisk.

Hun avsluttet med låten Gullspunnin, som også avslutter hennes siste album («Segl», 2020). «Den handler om at sjelen reiser alene» fortalte hun mens hun smurte vann på trommeskinnet. Akkompagnert av en isende synth og hennes egen intense hamring på vikingtrommen føltes det som om hun var en sjaman som påkalte alle sjelene inne i den middelalderske festsalen.

Etter en slik opplevelse føltes det nesten litt rart å gå ut igjen i lyset og duskregnet, og enda mer rart å kjenne på forventningene mine til enda en konsert litt senere på kvelden.

 

IKKE ET KJEDELIG SEKUND

PAAOERET09 shabaka
MELODIØS FRIJAZZ: En groove som fortsatte i hodet lenge etter at det var over. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Dette var med jazzkvartetten Sons of Kemet, som består av Shabaka Hutchings (saksofon, klarinett, bambusfløyte), Theon Cross (tuba) og to slagverkere: Tom Skinner (spiller også med Thom Yorke-trioen Smile) og Eddie Hick.

Sist jeg så dem var på Borealis-festivalen i 2015, der de imponerte stort med energisk, humørfylt, utrolig dynamisk og ikke minst melodiøs frijazz – og med samme nesten samme besetning.

Denne gangen åpnet de med å spille uavbrutt i over førti minutter, inkludert lange soloer fra alle involverte.

Ikke et kjedelig sekund her, der entusiasmen fra de fire musikerne fort smittet over på publikums danseføtter, mens de gav oss alt fra himmelropende Coltrane-aktig saksofonspill og growlende tubasoloer til følsomt fløytespill – og en groove som fortsatte i hodet lenge etter at den halvannen time lange improvisasjonsfesten var over.

 

nattjazz karin krog scaled
HM JAZZDRONNINGEN: Karin Krog minner faktisk litt om HM Dronning Sonja. Kanskje Nattjazz kunne innført en fast tradisjon med å la henne åpne festivalen? (Foto: Magne Fonn Hafskor)

EN KONSERT FOR MINNEBOKEN

Den aller beste konsertopplevelsen under årets Nattjazz fikk jeg imidlertid to dager tidligere, da Norges jazzdronning Karin Krog – to uker etter at hun fylte 85 år, og 59 år etter hennes første opptreden her i regnbyen («det var på Bergen atletklubb i 1963» fortalte hun fra scenen) – entret et fullsatt USF Sardinen (jeg har aldri sett salen så tettpakket før) sammen med duoen The In-Between Times (Staffan William-Olsson (gitar) og ståbassist Terje Gewelt).

Hennes egen Who Knows er både et melankolsk tilbakeblikk på levd liv og et optimistisk blikk på årene som ligger foran henne.

Hun ble høflig støttet inn og ut fra scenen av gitaristen, og noen hadde i all vennlighet satt inn en litt høy krakk foran mikrofonen. Den ble stående ubrukt – hun stod stødig under hele den halvannen time lange konserten – der vi fikk klokkeklare tolkninger av alt fra den gamle Blossom Dearie-låten I’m Shadowing You til to atmosfæriske og lekne avantgarde-lydleker signert hennes mann John Surman (Watching Shadows og Canto Mai – den siste skrevet på «surmanesisk», som er hans eget tullespansk/portugisisk).

Med bue på bassen og ekko på stemmen hennes ble dette to overraskende surrealistiske og nyskapende låter fra en artist som kan stå som beviset på Billie Holidays ord om at innlevelsen øker proporsjonalt med alderens begrensninger på stemmeregisteret.

Vi fikk også hennes egen Who Knows (fra «Oslo Calling», 2008), som både er et melankolsk tilbakeblikk på levd liv og et optimistisk blikk på årene som ligger foran henne – tematisk ikke ulikt Wenche Myhre-hiten Når jeg blir 66 og Peggy Lees Ready to Begin Again (Leiber/Stoller): «The change of season always brings / Once again the song my memory sings / and the question still returns / and the flame of love still burns / and I’m sure I’ll hear / The echo of those words I’ve heard before».

«Det er en sang om meg» bekreftet hun, og fortsatte med enda en av sine egne låter – nemlig Sweet Talker (fra samme plate som Who Knows) – der hun gikk i rette med «alle sleipe menn», og oppfordret den kvinnelige delen av publikum til å «knipse med på to og fire». Hun avsluttet med å rette blikket og fingeren rett på en mannlig publikummer på første rad: «Get out!» sang/kommanderte hun, og fikk et bredt smil tilbake.

Hun sang ellers en rekke standardlåter av blant andre Rodgers/Hart, Michel Legrand og Cole Porter – før hun avsluttet med Bobby Troups frihetselskende Route 66, og fikk en lang og stående applaus fra det fullsatte lokalet.

 

PAAOERET011 amazones scaled
SUPERGRUPPE FRA MALI: Les Amazones D’Afriques gav oss en praktfull demonstrasjon av hvordan fengende musikk og svette rytmer kan binde oss sammen i en felles feiring av livet og kjærligheten. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

FENGENDE MUSIKK OG SVETTE RYTMER

Etterpå skyndet jeg meg inn på USF Røkeriet, der jeg fikk med meg siste del av konserten med Les Amazones D’Afriques. Dette er en supergruppe fra Mali (tidligere medlemmer har blant annet vært Mariam Doumbia (fra Amadou & Mariam) og Angelique Kidjo) som setter viktige kvinnepolitiske temaer på dagsorden (de støtter blant annet den kongolesiske Panzi Foundation, som hjelper kvinner som har vært utsatt for seksuell vold og kjønnslemlesting) innpakket i fengende afrofunk, heftig dans og praktfulle vokalharmonier.

Under en av låtene fikk de først samtlige publikummere inne i den tettpakkede konsertsalen til å sette seg på gulvet, for så å sprette som dansende springfjærer opp i luften.

På Nattjazz-konserten ble de frontet av vokalistene Mamani Keita, Fafa Ruffino og Dobet Gnahoré – akkompagnert av Franck Baya (trommer), Salif Koné (gitar) og Nadjib Ben Bella (DJ/tangenter). Det utviklet seg til en ren dansekonsert for både band og publikum – under en av låtene fikk de først samtlige publikummere inne i den tettpakkede konsertsalen til å sette seg på gulvet, for så å sprette som dansende springfjærer opp i luften.

Et imponerende syn og en praktfull demonstrasjon av hvordan fengende musikk og svette rytmer kan binde oss sammen i en felles feiring av livet og kjærligheten.

 

Nattjazz Ane Brun
HENNES BLÅ PERIODE: Ane Brun har noe sårt i ansiktet, som om smilet hennes dekker over en bunnløs sorg. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

SANGER OM DET Å VÆRE ET MENNESKE

Da er jeg kommet frem til avslutningskonserten på årets Nattjazz, som var med det norske popfenomenet Ane Brun sammen med seks svenske musikere – der cellist/perkusjonist/korist/duettpartner Lovisa Samuelsson hadde en fremtredende plass.

Dette var den tredje Nattjazz-konserten jeg så med to trommeslagere på scenen – kanskje det er snakk om en ny tradisjon?

Det bør også nevnes at dette var den tredje Nattjazz-konserten jeg så med to trommeslagere på scenen – kanskje det er snakk om en ny tradisjon? Det gir ihvertfall et bokstavelig talt knusende bra bidrag til lydbildet, med mye plass for utfyllende krydderlek.

Ane Brun gikk for øvrig på scenen samme kveld som hennes gitarist, Johan Lindström, holdt (i følge noen venner jeg traff) en overbevisende konsert med sin egen svenske septett. Den fikk jeg dessverre ikke med meg, men jeg var på plass i god tid før «årets kvinnelige artist» i 2005 og 2009 (fra den gangen Norges mest høythengende musikkpris var kjønnsinndelt) kom dansende inn på Røkeriet.

Hun har hatt en formidabel karriere etter at hun solgte til gull med andrealbumet «A Temporary Dive» (2005) og senere samme år med Madrugada-duetten Lift Me – som ble tildelt Spellemannpris i kategorien «årets hit».

I fjor høst kom hun ut med hele to album – utgitt med én måneds mellomrom. De to platene var opprinnelig tenkt som et dobbeltalbum, men til slutt valgte hun å heller dele de opp i «stemninger» – der det første («After the Great Storm») går i retning triphop, mens det andre («How Beauty Holds the Hand of Sorrow») er mer nedstrippet og melankolsk.

Musikken ble til under et opphold i den norske fjellheimen, der hun kjempet mot flere års skrivetørke etter at hennes far døde i 2016. «Selv om jeg skrev de fleste låtene før pandemien startet, føler jeg at alle har en tematikk som passer inn i tiden vi lever i. (…) De handler rett og slett om det å være et menneske» skrev hun selv i en pressemelding.

FRYKT ER ET VALG

Fellesnevneren for de to platene er låten Don’t Run and Hide – som på «How Beauty»-platen er en stillferdig klaverballade, mens den på «Great Storm» er en uptempo elektronisk poplåt – begge med den gjentagende tekstlinjen «Don’t run and hide / Take a look outside / I’m here for you».

Hun synger her også at «Fear is a choice / A lonely exile / It’s a cloud / Dimming the landing lights», og det er vanskelig å tro noe annet enn at dette er en innsikt basert på personlig erfaring når hun avslutter Nattjazz-konserten med en intens versjon av denne – kun akkompagnert av elektronikk og cello.

Ane Brun er svært tilstedeværende og kommuniserende på scenen – men hun har også noe sårt i ansiktet, som om smilet hennes dekker over en bunnløs sorg – omtrent som en kommentar til albumtittelen («How Beauty Holds the Hand of Sorrow»).

Resten av konserten handlet for en stor del om «Great Storm»-platen (hun spilte samtlige ni låter), mens vi kun fikk to låter fra «How Beauty»-platen. «Livet er så mye lettere nå – denne handler om det» introduserte hun Trust, og fikk alle (ALLE!) til å synge med på refrenget; «I trust in this / In you, in yes».

Det er vanskelig å tro noe annet enn at dette er en innsikt basert på personlig erfaring når hun avslutter Nattjazz-konserten med en intens versjon av Don’t Run and Hide.

Litt senere fikk vi Breaking the Surface. «Pandemien har vært som å helle kontrastvæske på livet» introduserte hun denne, og gav oss en følsom tolkning av den håpefulle sangen («There’s always more to share / The source that never fails / That thing that’s always there / It never disappears / And while in trying times / It shines like crystal / Breaking the surface / Showing our purpose») kun akkompagnert av piano og gitar.

EN ARTIST Å BLI GLAD I OG AV

Når det gjelder «Great Storm»-albumet, så fikk vi som nevnt full pakke. Kveldens første ballade derfra (senere fikk vi en triphop-fri Feeling Like I Wanna Cry) var Fingerprints, der hun synger om savnet etter faren: «You’re visiting my dreams / You appear / In unfamiliar places / Signalling to me / As if we are still connected».

Arrangementene (og sangtemaene) hennes får etter hvert noe Nick Cave-aktig over seg – aller mest i We Need a Mother, med fremtredende cello, bibelsk referanse i teksten («We need a Moses to separate the waters») og call/response mellom Ane Brun og duettpartner Lovisa Samuelsson i god gammel Bad Seeds-stil.

En flott versjon av These Days, med marsjerende trommer og dyp og bølgende bass – som hvitskummende brenninger langs kysten en stormfull natt.

I tillegg fikk vi gjenhør med noen av hennes klassikere: Tittellåten fra «Directions» (2015), to låter fra «A Temporary Dive» (2005) og to fra coveralbumet «Leave Me Breathless» (2017); først en nydelig stearinlys-tolkning av Sade Adus hitsingel By Your Side (kun akkompagnert av piano), senere Bob Dylans Make You Feel My Love – med Ane Brun selv på akustisk gitar.

«I could make you happy, make your dreams come true» sang hun, og gjorde nettopp det ved sjenerøst å avslutte konserten med to låter fra «It All Starts with One» (2011): Først en flott versjon av These Days, med marsjerende trommer og dyp og bølgende bass – som hvitskummende brenninger langs kysten en stormfull natt.

Teksten adresserer en lignende storm i hennes indre: «Like an animal you coiled your darkness around me / You spelled your name in charcoal / All over my body / But these days / I just walk with you». Deretter fikk vi Do You Remember, som også handler om en kjærlighet som døde, men fortsatt lever i minnet: «Do you remember when we forgot / How to smile at each other».

På denne danset hun rundt på scenen mens hun sang, mens gitaristen la seg på en twangy stil som gav assosiasjoner til siste låt før stengetid – og det var det også. I tillegg fikk vi kveldens første og siste gitarsolo, likeledes en lang trommesolo – før Ane Brun sparket ut med foten og alle stoppet kontant å spille. Magisk. En artist til å bli både glad i og av.

 

PÅOERET013 6 LAZARUS Ameli Agbota foto Andreas Roksvaag
NÅR KOMMER SOLOPLATEN?: DNS-oppsetningen av Lazarus-musikalen var imponerende i seg selv, men Ameli Isungset Agbotas versjon av Life on Mars? var helt til å få hakeslepp av. (Foto: Andreas Roksvåg)

ROMVESENETS DATTER

Etter at de to festivalene var overstått fikk jeg endelig anledning til å se DNS-oppsetningen av David Bowie-musikalen Lazarus (skrevet sammen med Enda Walsh), som knytter sammen låter fra store deler av karrieren hans i en ny fortelling om romvesenet Thomas Jerome Newton – som vi først ble kjent med i Nicolas Roeg-filmen The Man Who Fell to Earth (1976, med David Bowie i hovedrollen).

Bowie fikk selv med seg åpningsforestillingen av Lazarus – som ble holdt i New York 15. desember 2015 (med Michael C. Hall i hovedrollen som det androgyne romvesenet).

Musikalen foregår 40 år etter Newtons ankomst på Jorden, uten at han har noen synlige tegn på aldring (litt vanskelig å tro på i vår lokale oppsetning, med Bjørn Willberg Andersen i hovedrollen – som ellers gjør en troverdig fremstilling av en aldrende mann som ikke har noe igjen å leve for etter å ha mistet alle sine nærmeste).

Ameli Agbotas versjon av Life on Mars? var helt til å få hakeslepp av. For en sangstemme og for en innlevelse. Jeg har aldri sett den så lidelsesfullt fremført – det var som om hun trodde på hvert ord i den fullstendig uforståelige teksten.

Han tilbringer dagene i en New York-leilighet, der han heller nedpå gin for å dempe savnet etter både familien på hjemplaneten og hans jordiske kjærlighet Mary-Lou. Etter hvert hjemsøkes Newton av disse i deliriske hallusinasjoner inne i (min teori) romskipet på den lange reisen hjem (understreket av kulissene på DNS, der leiligheten er plassert inne i et stort roterende hjul – for å skape et inntrykk av vektløshet?): «We know Major Tom’s a junkie / Strung out in heaven’s high».

Aller mest gripende er møtene med karakteren Girl, som jeg antar er Newtons avdøde datter fra hjemplaneten. Karakteren ble overbevisende spilt av Ameli Isungset Abota – ikke minst i den hjerteskjærende avslutningsscenen (jeg så flere som gråt på vei ut av teateret, og jeg strevde nok litt selv også).

Men årsaken til at jeg tar dette med her, er fremførelsen av en lang rekke sanger skrevet av den musikalske kameleonen kjent under alias som Major Tom, Ziggy Stardust, The Thin White Duke – og Thomas Jerome Newton (var det sistnevnte som svevet vektløs under taket i Lazarus-videoen – og hans juvelbesatte hodeskalle som ble tilbedt i Blackstar-videoen?) – som gjorde at dette ble like mye en hyllestkonsert til David Bowie.

Gjemt i orkestergropen satt nemlig noen av byens fremste musikere (Frank Hovland, Helge Lilletvedt, Heidi Kvelvane, Jan Kåre Hystad, Steinar Krokstad, Tommy Haltbakk og Marie Kristin Dale). Sistnevnte spilte fantastisk på It’s No Game – inkludert Robert Fripps ikoniske gitarsolo – mens skuespillerne virkelig fikk vist frem at flere av dem gjerne kunne hatt alternative karrierer som sangsolister.

Aller best var nevnte Agbotas versjon av Life on Mars? – som var helt til å få hakeslepp av. For en sangstemme og for en innlevelse. Jeg har aldri sett den så lidelsesfullt fremført – det var som om hun trodde på hvert ord i den fullstendig uforståelige teksten. Er det mulig å få henne til et platestudio – snarest? Gjerne med Marie Kristin Dale på gitar!

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this