AVLYSER: På bakgrunn av utviklingen av korona-pandemien har Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien besluttet å avlyse operaen «La clemenza di Tito», som skulle hatt premiere 21. mars. Bildet er fra gårsdagens prøve. (Foto: Monika Kolstad)

Mozart-operaen «La clemenza di Tito» avlyses på grunn av korona

– Vi er skikkelig lei oss for å måtte avlyse, men det er det eneste riktige å gjøre, sier kommunikasjonssjef Sue Janne Alsaker ved Bergen Nasjonale Opera. 

På bakgrunn av utviklingen av korona-pandemien har Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien besluttet å avlyse operaen «La clemenza di Tito», som skulle hatt premiere 21. mars.  

– Smittesituasjonen har utviklet seg raskt, og vi har alle et ansvar for å gjøre alt vi kan for å forebygge videre spredning, sier Alsaker.

– Vi har hatt 120 medvirkende som har jobbet hardt hver dag i mange uker for å fremføre denne Mozart-operaen for vårt publikum i Bergen og vi er virkelig lei oss for å måtte avlyse. Vi håper å kunne fremføre operaen ved en senere anledning.
 
– Det er hjerteskjærende å måtte avlyse denne flotte produksjonen som involverer så mange dyktige og engasjerte artister. Men ansvaret for å forebygge denne krisen hviler på oss alle, sier operasjef Mary Miller i Bergen Nasjonale Opera og Bernt Bauge, administrerende direktør i Musikkselskapet Harmonien.
 
Bergen Nasjonale Opera vil de neste dagene ta kontakt med alle publikummere som har billetter.

Opprinnelig sak:

MOZART-OPERA MED BUDSKAP: – Selv om vi ikke har noen pågående krig, så ser vi store konflikter og samfunn som deles på midten av ekstreme politiske ideer. I en slik tid kan det være nyttig å lytte til eksempelet som Mozart setter i «La clemenza di Tito»; om hvordan vi alle kan begynne med å tilgi, sier Rodula Gaitanou. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Mozarts testamente til verden

– Jeg tror Mozart var opptatt av å gi noe tilbake til menneskeheten, som et eksempel på hvordan vi kunne leve bedre sammen, sier Rodula Gaitanou om «La clemenza di Tito», den store komponistens aller siste opera.

Publisert 10. mars 2020

sitt siste leveår var det som om Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) fant tilbake til noe av gnisten fra tidligere. Året før hadde vært preget av sykdom, pengenød og utmattende reiser, og den vanligvis svært så aktive komponisten hadde bare fullført noen få verker (blant annet operaen «Cosi fan tutte»).

– Mange tenker at en leder skal være sterk, kaldsinnet og at folket skal frykte ham. Titus på sin side ønsker å bringe menneskeheten videre gjennom et styre basert på vennlighet.

Privat var situasjonen mye den samme i 1791, men verkene han publiserte i løpet av dette året er blant hans mest elskede, ja, faktisk noen av musikkhistoriens aller fremste. Først ut var hans siste klaverkonsert (nr. 27), der sistesatsens hovedtema avfødte det Mozart-verket som de aller fleste vil nikke gjenkjennende til: Den populære vårsangen Sehnsucht nach dem Frühling: Komm, lieber Mai (norsk versjon: «Kom mai du skjønne milde»).

«LIVET VAR LIKEVEL VAKKERT»

Mer informasjon: bno.no

Han skrev også den evig populære eventyroperaen «Die Zauberflöte» (Tryllefløyten), den ikke fullt så populære operaen «La clemenza di Tito» (Titus’ tilgivelse), motetten Ave verum corpus, den utrolig vakre klarinettkonserten – og helt til slutt dødsmessen «Requiem», et svært dramatisk korverk som han ikke rakk å fullføre, til tross for at han jobbet på det hele det siste halvåret han levde.

Han skriver om dette i et brev til sin venn, librettisten Lorenzo da Ponte, tre måneder før han døde:

«Jeg forstår av min lidelse at min time er kommet, jeg står ved dødens port, jeg er nådd til endes, før jeg har fått noen glede av mitt talent. Men livet var likevel vakkert, min livsbane begynte under gunstige omstendigheter, men man kan ikke forandre sin skjebne. Ingen kan telle sine dager, man må underkaste seg, det må bli som forsynet bestemmer, og derfor vil jeg ikke etterlate min dødssang ufullendt».

Slik ble det altså ikke, og kanskje det ligger noe symbolsk i dette – i og med at tidenes største komponist forlot livet så altfor tidlig. Dagen før han døde samlet noen musikkvenner seg rundt sykeleiet for å synge gjennom de ferdige delene av dødsmessen. Da de kom til satsen med navnet Lacrimosa («tårefylt»), der Mozart kun hadde rukket å skrive de første åtte taktene, brast han i gråt.

Det er usikkert hva han døde av, kun 35 år gammel. Kanskje var det rett og slett utmattelse. De siste årene hadde tæret på kreftene, både grunnet den private situasjonen og alt arbeidet med de store verkene.

Et av disse var operaen «La clemenza di Tito», som Bergen Nasjonale Opera har premiere på lørdag i neste uke.

Dette var et bestillingsverk i anledning at Keiser Leopold II skulle krones til konge av Böhmen. Festlighetene skulle foregå i Praha, en by der Mozart alltid hadde følt seg velkommen.

HAR FLYTTET HANDLINGEN INN I VÅR TID

Regissør for Bergen Nasjonal Operas oppsetning er greske Rodula Gaitanou, som i fjor ble nominert til prisen International Opera Award – i kategorien beste regi. Hun har flyttet handlingen fra antikken og frem til vår tids ekstremisme. Grunntemaet er likevel det samme: Bruk av vold for å oppnå politisk makt satt opp mot den store kraften som ligger i tilgivelse i stedet for hevn.

Gaitanou peker på at måten Mozart fremhevet dette temaet på skiller seg fra hvordan andre av hans samtidige komponister behandlet den samme teksten – som er skrevet av den italienske poeten og librettisten Pietro Metastasio (1698-1782), og tidligere brukt av rundt 40 andre komponister (blant andre Caldara og Gluck). Mozarts versjon tok derimot utgangspunkt i en tekst sterkt bearbeidet og modernisert av hoffpoeten Caterina Mazzolà (1745-1806).

– Dette var første gang Titus’ tilgivelse av de som stod bak attentatet mot ham ble beskrevet som en genuint storsinnet handling, og ikke som medlidenhet – sannsynligvis som en konsekvens av de nye humanistiske ideene som kom samtidig med Den franske revolusjon, forklarer Gaitanou.

UFULLENDT PORTRETT: En 26 år gammel Mozart ved klaveret, malt av komponistens svoger Joseph Lange. Maleriet er i dag utstilt i huset i Salzburg der Mozart ble født, som i dag er et museum dedikert til den store komponisten.

– Du har flyttet handlingen inn i vår egen tid?

Ja, eller et lite stykke inn i fremtiden. Jeg har brukt mye tid på å tenke på hvilken ledertype som ville vært ideell for oss i vår tids vestlige demokratier. Vi er fri til å velge våre ledere selv, men tenker ofte lite over hvilke kvaliteter vi ønsker at de skal ha.

– Nå regnes vel ikke Mozart som en politisk komponist?

– Nei, men vi gjør ham politisk på en måte. Mozart var politisk på tross av seg selv.

– Det er derimot veldig mye intriger i operaene hans.

– Ja, intriger og det jeg vil kalle «korridor-lidenskap», der viktige beslutninger blir tatt med utgangspunkt i korridorsamtaler. Når du tenker over det, så er det akkurat det samme som skjer i det virkelige livet, med alle intrigene som ligger bak avgjørelser som berører oss alle – alt sammen på grunn av en telefonsamtale eller fordi noen tilfeldigvis støtte på noen.

TILGIVELSENS KRAFT

– Vi får også en forsmak på Mozarts klarinettkonsert, som han kort tid etter skrev for sin venn Anton Staidler?

– Ja, i arien Parto, ma tu ben mio (sunget av rollefiguren Sesto, Titus’ nærmeste venn, og mannen bak attentatet på ham, journ. komm.) blir klarinetten på en måte Sestos indre stemme. Det å bruke et instrumentalt virkemiddel som en karakter i seg selv var svært nytt og originalt på den tiden, sier hun.

– Men tilbake til hvor politisk Mozart var, så tenker jeg at dette var hans siste opera – og slik et slags testamente til verden. Jeg tror han var opptatt av å gi noe tilbake til menneskeheten, som et eksempel på hvordan vi kunne leve bedre sammen.

SCENEBILDE FRA PRØVENE I GRIEGHALLEN: Vitellia (Lauren Fagan) har nettopp gitt Sesto en pistol, og sendt ham for å drepe Titus. Så forteller Publio (Barnaby Rea) at Titus ønsker å gjøre henne til sin partner, og hun løper for å avverge drapet. (Foto: Monika Kolstad)

– En avdød norsk forfatter snakket om tilgivelse som et helt nytt politisk synspunkt, sier jeg, med henvisning til Jens Bjørneboes roman «Kruttårnet» (1969) – og hvordan han utdypet temaet i et tv-intervju Haagen Ringnes gjorde med ham i 1976, kort før han døde.

Bjørneboe forteller her hvor overrasket han ble over hvor vennlig franske turister ble behandlet i Algerie, bare ti år etter grusomhetene deres landsmenn hadde påført algirerne i uavhengighetskrigen (1954-1962). Svaret han fikk var alltid det samme: «Vi har tilgitt dem».

– Det er svært interessant, og akkurat det samme, sier Gaitanou, og ber meg om å skrive ned navnet på forfatteren.

HAMLETS ÅNDELIGE FETTER

– Du kommer selv fra Hellas, og har opplevd både diktatur under militærjuntaens styre (1967-1974) og sett fremveksten av den høyreekstreme bevegelsen Gyllent daggry. 

– Selv om vi ikke har noen pågående krig, så ser vi store konflikter og samfunn som deles på midten av ekstreme politiske ideer.

– Juntaen regjerte på begynnelsen av 70-tallet, så det er ganske lenge siden. Gyllent daggry var derimot et fascistisk parti som oppstod i tiden da landet mitt var inne i en økonomisk krise. Slike bevegelser oppstår gjerne i tider med høyt konfliktnivå – og i den vestlige verden lever vi nå i en slik tid, sier hun.

– Selv om vi ikke har noen pågående krig, så ser vi store konflikter og samfunn som deles på midten av ekstreme politiske ideer i begge ender av det politiske spekteret. Vi ser det over alt. I en slik tid kan det være nyttig å lytte til eksempelet som Mozart setter i «La clemenza di Tito»; om hvordan vi alle kan begynne med å tilgi – slik forfatteren du nevnte tok til orde for – hvordan vi alle kan vise mer sjenerøsitet og storsinnethet mot hverandre.

SKREV HELE OPERAEN PÅ 18 DAGER: Mozart skrev nesten hele «La clemenza di Tito» på reisen fra Wien til Praha. Han forlot hjembyen 18. august og premieren ble holdt 6. september 1791. Innimellom dette rakk han å dirigere en oppsetning av «Don Giovanni» i Praha – fire dager før premieren. (Faksimile fra Mozarts originalmanuskript)

I operaen fremstår Titus som en romersk keiser som nettopp stiller spørsmål ved makten han er tildelt, kjenner på det tunge ansvaret som er lagt på hans skuldre, og ønsker å fremstå som en rettferdig leder som lytter til folket sitt. På den andre siden står Vitellia, som håper å bli Titus’ ektefelle, ikke minst fordi hun da kan oppnå mer makt. Siden denne muligheten ser ut til å glippe, setter hun i stedet i gang et renkespill for å få keiseren drept.

– Er Titus en åndelig fetter av Hamlet?

– Ja, han har mange likheter med Hamlet, men Hamlet hadde ikke den samme evnen til å lytte til folket. Derfor ender det også tragisk. Titus prøver derimot å bryte ned det etablerte hierarkiet, og heller bygge det opp på nytt basert på troen på de verdiene som skaper en god leder. Mange tenker at en leder skal være sterk, kaldsinnet og at folket skal frykte ham. Titus på sin side ønsker å bringe menneskeheten videre gjennom et styre basert på vennlighet.

TROEN PÅ ET BEDRE SAMFUNN

– Hvor realistisk tror du selv at dette scenariet er; at en statsleder vil tilgi de som prøvde seg på et attentat mot ham?

– Vel, på den ene siden så er han en storsinnet leder med et godt hjerte, og på den andre så har alle de skyldige vist stor anger på det de har gjort. Den verste straffen etter å ha gjort en slik forbrytelse er da det de kjenner på selv.

– Dersom du har et hjerte.

– Ja, dersom du har et hjerte. Det handler om hvordan du kan straffe forbryterne uten å ekskludere dem fra samfunnet.

– Så straffen er at de må leve videre med det de har gjort?

– Det er akkurat det som skjer med både Sesto og Vitellia. Hun har vært gjennom en ekstraordinær reise, fra hun i begynnelsen fremstår nærmest som en psykopat uten kontakt med egne følelser og frem til vi ser hvordan hun oppdager den empatien og humanismen som egentlig bor i henne.

– Det minner litt om den sørafrikanske Sannhetskommisjonen, der ofre og vitner etter tiden med apartheid fikk mulighet for å fortelle om forbrytelsene – og der de forbryterne som oppfylte kommisjonens krav fikk innvilget amnesti.

– Nettopp. I bunnen av dette ligger troen på et bedre samfunn; at dette er noe vi streber mot hver dag.

KAPITOL BRENNER!

– Nå har vi snakket mye om operaens tema. Hva tenker du om musikken?

– Det vanlige er at komponisten skriver om hendelsen. Mozart drar oss i stedet rett inn i dramaet ved å vise oss følelsene til de som ser og opplever angrepet.

 – Den største overraskelsen er hvor mange partier det er hvor to eller flere stemmer deltar. Ingen andre Mozart-operaer har like mange ensembler som «La clemenza di Tito».

Dette blir aller mest tydelig i avslutningen av første akt, der både koret og flere av de sentrale stemmene deltar i scenen der Kapitol brenner.

– Det vanlige er at komponisten skriver om hendelsen slik at publikum selv kan forestille seg hva som skjer. Mozart drar oss i stedet rett inn i dramaet ved å vise oss følelsene til de som ser og opplever angrepet. Scenen avsluttes med to akkorder spilt pianissimo («meget svakt», journ. komm.) av orkesteret, i stedet for å vise oss brannen. Det er en helt genial ting å gjøre.

– Gjenskaper dere brannen på scenen?

– Nå skal jeg ikke avsløre for mye av hvordan vi legger dette opp, men i vår versjon er det ikke en brann, men en katastrofal eksplosjon. Jeg ønsker å være tro mot musikken, der fokuset er å skape noe spektakulært rent musikalsk, sier hun.

– Det handler mer om å beskrive folkets følelser rundt det som skjer, og følelser er ikke særlig høylytte – det er frykt og panikk, og slike følelser opptrer gjerne mer tilbaketrukket, siden de er så personlige. Måten Mozart løser attentat-scenen på gjør det hele mye mer skremmende.

KILDER: La Clemenza  di Tito: Mozart’s Operatic Failure? (artikkel av Brian Robins, trykket i Goldberg Early Music Magazine, 2008) / Mozarts brev, redigert av Trond Jahr (Dreyer 1991) / Mogens Wenzel Andreasen: Mozart (biografi, Dreyer 1991) / The Complete Mozart (bok utgitt til cd-serien The Complete Mozart Edition (Philips 1991) / Norbert Elias: Mozart – genialitet og samfunn (Aschehoug 1991) / Géza Rech: Wolfgang Amadeus Mozart (biografi, tysk utgave 1955, norsk utgave Gyldendal 1978)

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this