SNARVISITT I BERGEN: Lionel Richie spilte et kort sett, med et enkeltstående ekstranummer som egentlig bare føltes som en del av konserten. Fra venstre: Ben Mauro, Lionel Richie og Ethan Farmer.

Kortvarig feststund på Plenen

En fullsatt Plenen fikk akkurat det de hadde bestilt på Koengen i går kveld: En plettfri gjennomgang av Lionel Richies (og Commodores’) aller største hits, med gode muligheter for allsang og dansebevegelser.

Selv bergensregnet tok pause de nitti minuttene seansen varte, selv om det først virket som om det truende duskregnet var iferd med å gå over til tordenskrall.

Heldigvis var tordenværet kun i monitorene, og ble fort avløst av først en sirene, så tunge trommeslag. «Helloooo» snakkesynger Lionel, og konserten er i gang. Derfra og ut får vi oppleve en 67-åring i god form. Han klarer å holde tonen lenge – noe han demonstrerer på avslutningen av flere av låtene, men stemmen når ikke de samme høydene som før – uten at det trekker opplevelsen ned.

Ingen crooner

Balladekunstneren Lionel Richie er ingen crooner, til tross for at låtene hans helt klart ville kledd det – noe som blir tydelig hver gang han setter seg til klaveret. Nei, han er fortsatt først og fremst en entertainer, slik jeg antydet innledningsvis.

Det er ikke tvil om at dette er mer fest enn konsert.

Lionel småprater og vitser med publikum mellom hver eneste låt (ikke alltid like vellykket, men han kompenserer med sjarm og humør), og drar folk med på både allsang, klapping og dansing. Det er ikke tvil om at dette er mer fest enn konsert.

Musikerne han har med seg er fra øverste skuffe. Ben Mauro bidrar både med glødende gitarsoloer og følsomme akustiske partier, Ben Soldo får briljere på munnspill og saksofon (mot slutten spiller han solo liggende på scenen), Ethan Farmer og Oscar Seaton forankrer musikken presist og hardslående, mens Chuckii Booker binder det hele sammen til et tett og dynamisk show, der alle hitsene kommer som perler på en snor.

Sanger om kjærlighet

«Er han ikke helt nydelig?» spør en venninne jeg ikke har truffet siden Lionel Richies glansperiode på midten av 80-tallet. Men nå er hun her. «Han er ihvertfall en bra entertainer» svarer jeg, noe diplomatisk.

Alle sangene handler om kjærlighet, enten det er forelskelse (Easy), å være i et forhold (You Are) eller oppbrudd (Sail On).

«Det er litt hemmelig ennå, men han jeg er her med, er min nye kjæreste» betror hun meg, og jeg skjønner litt av begeistringen hennes. For dette er et show der kjærligheten sitter i forsetet. Alle sangene handler på en eller annen måte om det samme temaet, enten det er forelskelse (Easy), å være i et forhold (You Are) eller oppbrudd (Sail On).

Flyter på rutinen

Eneste unntaket er We are the World, selv om den også kommenterer kjærligheten («love is all we need» synger han, med ekko av The Beatles). Det er litt rart å høre ham synge denne sangen alene, men den kler det. Dessverre bruker han ikke muligheten til å kommentere den verdenen vi lever i nå, 30 år senere, men budskapet ligger muligens begravet i teksten: «Let’s realize that a change can only come / When we stand together as one».

I det hele tatt får jeg litt følelsen av en mann som er på jobb (en jobb han gjør veldig bra, vel å merke), understreket av at hele settlisten, stort sett, er nøyaktig den samme fra konsert til konsert.

Slik var det også da Paul McCartney besøkte Bergen tidligere i sommer, men han holdt showet gående i nærmere tre timer. Lionel Richie holder på halvparten så lenge, etter et ekstranummer som egentlig bare føles som en del av konserten.

En kort konsert

«If you’re gonna be here all night, let’s play it» sier han, spiller den karibisk-influerte låten All Night Long, og avslutter med å hilse oss «good night». Publikum blir stående lenge og rope på mer, uten at det nytter. Så kommer det folk inn på scenen igjen, og et lite håp tennes – helt til vi ser at de begynner å skru ned instrumentene.

Folk virker skuffet, til tross for at de har fått oppleve helten spille gjennom 18 store hits.

Det er over, og folk virker skuffet – til tross for at de har fått oppleve helten spille gjennom 18 store internasjonale hitlåter. For å sitere Oscar Wildes ord om sigaretten: «It is exquisite, and it leaves one unsatisfied. What more can one want?»

Kveldens settliste

(i parentes: årstall + høyeste listeplassering på Billboard Hot 100)

  1. Running With the Night (1983, nr. 7)
  2. Penny Lover (1984, nr. 8)
  3. Easy (Commodores) (1977, nr. 4)
  4. Ballerina Girl (1986, nr. 7)
  5. You Are (1983, nr. 5)
  6. Stuck on You (1984, nr. 3)
  7. Brick House (Commodores) (1977, nr. 5)
  8. Three Times a Lady (Commodores) (1978, nr. 1)
  9. Sail On (Commodores) (1979, nr. 4)
  10. Lady (You Bring Me Up) (Commodores) (1981, nr. 8)
  11. Endless Love (Diana Ross & Lionel Richie) (1981, nr. 1)
  12. Angel (2000, nr. 70)
  13. My Destiny (1992) (uten listeplass, men nådde 7. plass på den britiske singellisten)
  14. Say You, Say Me (1985, nr. 1)
  15. Dancing on the Ceiling (1986, nr. 2)
  16. Hello (1984, nr. 1)
  17. We Are the World (U.S.A. for Africa) (1985, nr. 1)
  18. All Night Long (1983, nr. 1)

Musikere: Lionel Richie (sang, klaver), Chuckii Booker (tangenter, musikalsk leder), Dino Soldo (saksofon, munnspill, tangenter), Ben Mauro (gitar), Ethan Farmer (bass), Oscar Seaton (trommer).

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this