Felleskjøpet
FLUKT FRA HVERDAGEN: – Min verden er musikken og dansen, og jeg bruker kveldene mine på Youtube. Jeg lukker øynene og flyr. Jeg opplever en blanding av glede og ro jeg ikke får på noen annen måte, sier Hamsa i boken (20). (Foto: Ingvild Festervoll Melien)

– MIN VERDEN ER MUSIKKEN OG DANSEN, OG JEG BRUKER KVELDENE MINE PÅ YOUTUBE. JEG LUKKER ØYNENE OG FLYR.

Dette sier Hamsa. Han er 20 år og oppvokst i leiren Al Bas i Libanon. Har han noe til felles med oss? Det var dette forfatter Siri Thorson og fotograf Ingvild Festervoll Melien ville utforske, og som ble til boken Frihet på vent.

I Libanon bor det flere flyktninger per innbygger enn i noe annet land i verden. Mer enn én og en halv million mennesker lever som flyktninger i Libanon, et land som er på størrelse med Rogaland fylke. En av dem er Ibrahim (16).

Slik åpner forordet i Frihet på vent, og derfra blir vi dradd inn i en verden og en hverdag som er fjernt fra vår egen. Vi møter Ibrahim, Hamsa og en rekke andre mennesker.

Boken er skrevet av Siri Thorson, og illustrert med bilder av Ingvild Festervoll Melien. Sistnevnte har en mor fra Bergen, en far fra Asker og bor selv på Eidsvågneset. Melien har jobbet som frilanser her i byen i flere år, blant annet for På Høyden og gatemagasinet Megafon. For over et år siden ble Ingvild med Siri på en reise hun aldri vil glemme.

frihet-2
FANTASTISKE MENNESKER: – Samtidig som jeg kjente på håpløsheten som flyktningene befinner seg i, møtte jeg mange fantastiske mennesker, sier fotograf Ingvild Festervoll Melien. (Foto: Ove Landro)

PAPPA VAR REDD

– Siri og jeg gikk på folkehøyskole sammen, og hun hadde et brennende engasjement for Midtøsten. Hun startet et prosjekt som het Til Palestina for å vise hvordan folk har det på Vestbredden, og det er mange studenter som deltar hvert år. Siri har også bodd og jobbet et halvt år i en flyktningleir. Da hun bodde der så fikk hun ideen om at hun skulle formidle disse menneskenes historier; noen av dem har bodd der i 70 år og ingen vet om disse leirene engang, forteller Melien.

Det er fjerde generasjon palestinere som vokser opp som flyktninger i Libanon. De har fortsatt ikke et hjemland å vende hjem til.
– Det er Siri Thorsons prosjekt. Det er hun som har intervjuet disse menneskene, og det er deres fortellinger som er blitt til 35 historier fra innsiden av flyktningleirer. Siri er der jevnlig, jeg var der i en uke, sier fotografen.

– Var du redd?

– Vi så gutter ned i 12-årsalderen som gikk med gevær.

– Pappa var nok mest redd, kanskje spesielt siden jeg var gravid da, så de ville ikke at jeg skulle dra. Men jeg tenkte at dette skal jeg gjøre. Det er over et år siden nå, og jeg stolte på Siri. Jeg angrer ikke. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker.

– Samtidig kjente man på frykten også. Vi så gutter ned i 12-årsalderen som gikk med gevær. Da vi satt på et tak en kveld og spiste, var det plutselig noen som begynte å skyte nede på bakken, og jeg er jo ikke vant til det. Barna som jeg spiste med, derimot, var vant til det. De registrerte bare skuddene og gikk innendørs.

– Hva slags tilgang har de på informasjon?

– De har tilgang på internett og de har mobiltelefoner. De følger godt med på nyhetene. Samtidig kontrolleres mange av leirene i Libanon av militæret. Nå vet ikke jeg om alle leirene kontrolleres av de militære, men den leiren vi bodde i, Rashedieh, var kontrollert.

frihet-3
BYGGER I HØYDEN: – Flyktningleirene som har eksistert i flere tiår blir som små byer der det stadig må bygges på i høyden ettersom de ikke får mer plass på bakkenivå til tross for at de blir flere og flere. (Foto: Ingvild Festervoll Melien)

IBRAHIMS FORTELLING

– Føler man noen ganger som journalist og fotograf at man trenger seg på disse familiene?

– Jeg følte at de var veldig takknemlig for at noen kom og ville fortelle deres historie, sier hun.
Og for noen historier. Ibrahim er oppvokst i leiren Rashedieh og bor der fortsatt etter seksten år. Først kan man nesten få inntrykk av at livet hans ikke er annerledes enn for jevnaldrende på Vestlandet. Han sier:
– De kveldene jeg liker aller best, er når brødrene mine og jeg drar ned til stranden for å lyse etter krabber.

Men så legger han til:
– Jeg er redd for guttene som er ute og skyter om kveldene. Jeg er redd for at de skal skade familien min. Faren min sier at jeg ikke må gå ut når det er skyting utenfor huset vårt. Jeg gjør aldri det. Hva ville familien min gjøre hvis jeg ble skutt. Det ville ødelagt dem.

Da forstår man selvsagt at hans verden er ulik vår. Men den kan også ha likheter. For Ibrahim legger til:
– Når jeg er alene, hører jeg på musikk. Det er min flukt fra hverdagen. Musikken og fotballen og løpingen. Jeg løper fort.

Hamsa er 20 år og oppvokst i leiren Al Bas. Han sier dette:
– Min verden er musikken og dansen, og jeg bruker kveldene mine på Youtube. Jeg lukker øynene og flyr. Jeg opplever en blanding av glede og ro jeg ikke får på noen annen måte. En opplevelse av frihet, langt fra virkeligheten. Musikken gir meg pusterommet jeg trenger for å trekke luften langt ned i lungene og føle at jeg lever, at jeg ikke bare er, ikke bare venter på noe, på noen, jeg vet ikke hva, men det er det jeg føler at så mange andre gjør. Venter.

– Den grunnleggende drømmen alle fremdeles bærer på, er det å komme hjem.

Det er gripende lesning. Og sammen med bildene til Melien kommer vi tettere på disse menneskene enn noe nyhetsinnslag på tv vi har sett. Her får man innblikk i flyktningenes tanker, håp og drømmer; det gjør man ikke i en nyhetssending.

Å KOMME HJEM

Forfatter Siri Thorson er klar på hva hun ønsker å formidle.
– For meg ligger det en stor verdi i medmenneskelige relasjoner – spesielt til dem som lever i en hverdag som er ganske fjernt fra vår egen. Jeg er opptatt av å skape relasjoner mellom mennesker og på den måten skape engasjement og interesse.

– Jeg tror at det er lettere å bry seg om flyktninger hvis man opplever at de faktisk har noe til felles med en selv, og den opplevelsen ønsker jeg at Frihet på vent kan skape. Jeg ønsker å gi stemmer til folk som sjelden blir hørt, men som kan gi oss viktige og nyttige innspill om ringvirkningene krig og konflikt kan skape og hva det vil si å være fratatt grunnleggende rettigheter og ikke minst friheten sin over lengre tid.

– Hvilke drømmer har de?

– Å bo i en flyktningleir er noe midlertidig. Selv om mange som deler historiene sine i boken har bodd i den samme leiren i nesten 70 år, så er den grunnleggende drømmen alle fremdeles bærer på, det å komme hjem. Eller i det hele tatt å ha et ordentlig hjem og å ha frihet og rettigheter på lik linje med andre mennesker.

– Samtidig håper tenåringene, på samme måte som tenåringer i Norge, at gutten de er forelsket i også er forelsket i dem, og foreldre drømmer om at barna skal gjøre det godt på skolen. Så man finner drømmer og håp på mange ulike plan, sier Thorson.

LETER ETTER SVAR

– Hvor lett eller vanskelig er det å få drømmen oppfylt?

– I boken forteller 80 år gamle Safa: «Det gjør noe med deg å flykte, å være på flukt, å ikke ha et hjem. Jeg ser det på barna mine, jeg ser det på barnebarna mine. De lengter. De håper. De leter etter svar, forutsigbarhet og trygghet, men opplever stadig at letingen ikke nytter». Safa har nok dessverre litt rett i det, sier forfatteren.

– Mange i leirene opplever gang på gang at alt de drømmer om – frihet, å reise, å få en jobb, å være trygg, blir nettopp det – en drøm. Heldigvis finnes det noen positive og viktige fritidstilbud i leirene som gir, spesielt barn og unge, en viktig distanse fra hverdagen. Så drømmen om å bli best av guttene i gaten i fotball, eller best blant venninnene til å danse, kan barn få oppfylt på samme måte som barn i Norge eller andre steder i verden.

Det blir boklansering for Frihet på vent i boksalongen på Litteraturhuset, i morgen (mandag 21. november) kl. 19.30. 

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this