Vennebyen September 2016
FORAN STORTINGET: – Valg er både morsomt og spennende, sier Geir Helljesen, som har vært med på å dekke noenogtjue norske valg for NRK. (Foto: Dag Arne Nilssen)

Savner politikere som kan begeistre

VALG 2017: Idrett og politikk har mye felles. – Det handler om resultater, og det handler om å vinne, sier Geir Helljesen.

Slik var det på Krohnsminde Idrettsplass i 1956. Russeren Vladimir Kuts skulle løpe 5000-meter mot briten Gordon Pirie. Midt under den kalde krigen hadde slike oppgjør politiske overtoner; det var kommunisme mot demokrati.

– I min tid het det at det var en borgerplikt å stemme ved valgene. I dag vet ikke folk hva ordet betyr.

En ung Geir Helljesen er tett på, for denne dagen er det faren hans som skal starte løpet. Det er da han ser det: Kuts bøyer seg ned og skriver 13.35 i grusen, og peker deretter på Pirie. Verdensrekorden var den gang på 13.40. Pirie rister på hodet og peker tilbake på Kuts. De var begge verdensstjerner, men kunne ikke kommunisere verbalt, siden de ikke kunne hverandres språk.

– Så går skuddet, og de setter av gårde. Kuts leder, liten og tett over den høye og tynne Pirie. 200 meter fra mål setter Pirie inn støtet og vinner med 13.36. Det var ny verdensrekord. Det var idrettshistorie. Og bare jeg hadde sett alt som foregikk, forteller Geir Helljesen.

Gateklubben Kvikk

VALGSENDINGER I FIRE TIÅR: – Fra 1971 var jeg med i studio som kommentator, og jeg har vært med på å dekke noenogtjue valg fram til 2009, sier Geir Helljesen, som har 42 år bak seg i statskanalen. (Foto: Anne Liv Ekroll)

Åtte år inn i pensjonisttilværelsen er han fremdeles en opptatt mann. Han er svært etterspurt som journalist, foredragsholder, møteleder og konsulent. – Det holder meg oppdatert, og jeg synes det er hyggelig at noen fremdeles har bruk for meg. Å sitte i sofaen og se fjernsyn er ikke noe for meg, sier han til Bergensmagasinet. 

Han ble født i Bergen 1. juli 1939, tre måneder før Hitler invaderte Polen og startet andre verdenskrig. Men krigens redsler var han for liten til å fatte; han husker mest de gode tidene.

– Jeg bodde i Munkebotn, der Fjellveien begynner, ikke der den slutter. Det er litt viktig å få med, smiler han og tar en slurk varm sjokolade.

– Det var et fantastisk sted å vokse opp. Alle barna lekte ute, vi var bare hjemme til måltidene. Vi laget en gateklubb vi kalte Kvikk, og hadde fotballturneringer mot Christinegård og Ytre Sandviken. Det var svære greier, resultater og tabeller ble trykket i Bergens Tidende.

Oppe ved Sandviken sykehus, det het Neevengården den gang, var det en vei som var kull eller koksbelagt.
– Vi kalte den for Kolveien, og der hadde vi konkurranser i løp. Distansene ble målt, opp til 3000 meter. Det var vår egen idrettsbane.

Gateklubben Kvikk konkurrerte i alt mulig, for alle skulle ha en sjanse til å hevde seg. Det var tevlinger om hvem som gikk flest fjellturer om søndagene eller hadde det største herbarium.  Og, av alle ting, konkurranse i skjønnskrift! Helljesen må le når han tenker tilbake.

– Det var en flott tid. Jeg gikk på Sandviken skole, men den er blitt aldershjem eller noe sånt i dag. Hadde jeg flyttet tilbake til Bergen, kunne sirkelen bli sluttet.

Da tørkestativet ble bombet

Som guttunge var han mye sammen med moren på familiens sommersted i Førde. Faren pleide å komme etter i helgene. Han tok båt fra Bergen til Vadheim og syklet derfra.

– Det var tre-fire mil på dårlig grusvei. Han kom gjerne lørdag formiddag og dro tilbake søndag ettermiddag. Bil fikk vi ikke før på midten av femtitallet.

– Alle ordentlige bergensere har gått i buekorps, vet du.

Det var dog ikke bare solskinn i barndommen. 4. oktober 1944 var 154 britiske krigsfly på vei for å bombe tyskernes ubåtbunker i Nordrevågen. 1432 bomber ble sluppet over Bergen den dagen, men de fleste havnet på galt sted. Da det hele var over, var ubåtbunkeren like hel, mens Laksevåg hadde fått store materielle skader. 193 sivile ble drept, deriblant 61 barn. De fleste elever ved Holen skole. Men så skjedde noe utrolig.

– Fra vinduet så vi lysene fra flammene der borte. Tyskerne skjøt også på flyene fra Sandviken batteri, ikke langt fra hvor vi bodde. Et av de britiske bombeflyene var blitt skadeskutt og droppet lasten rett over Munkebotn, sikkert for å klare å komme seg hjem igjen, forteller han.

– Heldigvis hadde de fjernet sprengmekanismen, ellers er det ikke sikkert jeg hadde overlevd. En bombe traff tørkestativet i hagen mellom vårt og naboens hus. En annen bombe traff en diger stein som fløy i en bue over taket og landet på dørmatten vår. Det var flaks at ingen fikk en granat gjennom hustaket. Da ville nok flere liv gått tapt.

Hjallis på Myravatnet

Idrettsgleden har Helljesen bevart hele livet. Faren hans jobbet i Kristian Jebsens Rederi hele sitt yrkesaktive liv (da rederiet ble delt mellom to sønner av Kristian Jebsen, ble faren  med i det som ble hetende Jebsengruppen – ledet av Atle Jebsen). Farens fritid ble brukt på idrettsadministrasjon. Han var leder i Bergen Friidrettskrets, og mottok derfor to billetter til Branns hjemmekamper. På den måten fikk Geir se mye fotball de årene.

– Om søndagene gikk vi opp på fjellet i Sandviken, og over vidden ned til Brann Stadion. Det tok fire timer og var en kjempefin tur. Vi måtte starte tidlig, for på den tiden startet kampene klokken 13. Etter kampen gikk vi hjem til søndagsmiddag. Jeg har alltid likt å gå i fjellet, både sommer og vinter.

1. mars 1954 er en stor dag for skøyteentusiaster i Bergen. Verdensmesteren Hjalmar «Hjallis» Andersen skal gå oppvisningsløp på Myravatnet på Tveiterås. Det blir rene folkevandringen, og tjue tusen publikummere skaper bilkø fra Nygårdsbroen til Fana. Femtenåringen Geir er på plass, men klarer ikke å se isen en gang gjennom menneskemylderet. Det er da han får en lys idé. Slik som Sakkeus i Bibelen klatrer han opp i et tre for å se mesteren.

– Det hjalp ingen ting, for jeg hadde null utsikt. Jeg hørte speakeren jage publikum vekk fra isen fordi de var redde for at den skulle sprekke, og jeg hørte jubelbruset da Hjallis vant. Men jeg så ham ikke.

Hjallis vant 3000-meteren på fem minutter blank, nesten fem sekunder foran Sverre Haugli, som kom på andreplass. Det skulle gå femten år før Helljesen fikk møte Hjallis ansikt til ansikt.

– Det skjedde, av alle steder, på Filippinene. Lengre avstand til vinteridrett er det vel vanskelig å tenke seg. Hjallis jobbet i handelsflåten med å kvalifisere norske sjøfolk til idrettsmerker og sånt. Vi kom i prat, og jeg fikk fortalt ham den historien. Det hadde vært en strålende dag. Jeg så ingen ting. Men jeg var der! 

Buekorpsgutten

Helljesen liker å snakke om barndommen i fødebyen. Han forteller om leker og spill de drev med som for lengst er gått i glemmeboken. Plutselig slår han fast:

– Alle ordentlige bergensere har gått i buekorps, vet du. Både jeg og brødrene mine har gått i Dræggens Buekorps. Jeg begynte som tiåring og ble sjef da jeg var nitten. At det ble Dræggen var litt tilfeldig, mest fordi jeg hadde kamerater som gikk der.

Men å tilhøre Dræggen, når man bodde i Sandviken, var ingen spøk, for de måtte gjennom området til Sandvikens Bataljon for å komme til sitt eget område ved Mariakirken.

– Sandviksguttene skulte på oss da vi travet forbi. Var ikke Sandviken godt nok, liksom? Det ble nok litt mobbing og ukvemsord til tider, men slik er det bare. Jeg fikk nære og gode venner i buekorpset som jeg har beholdt, og jeg skriver ennå litt i medlemsbladet til Dræggen.

– Apropos skriver; når bestemte du deg for å bli journalist?

– Jo, nå skal du høre. Det var litt tilfeldig, det også. Som gymnasiast begynte jeg å levere litt stoff til Bergens Tidende og Morgenavisen, mest sport, selvfølgelig, men også andre ting. Jeg gikk på Tanks i Kong Oscarsgaten, og likte godt å skrive stil. Jeg hadde Arne Staalesen til norsklærer, faren til krimforfatteren Gunnar Staalesen. Veldig dyktig i sitt fag, den mannen. Ja, sønnen også, for så vidt. Det var en herlig tid, jeg husker…

Og der forsvinner Helljesen nedover Minnenes gate, hvor anekdotene kommer tette som hagl. Etter litt prøving og feiling som student, endte han opp som cand. phil. med fagene statsvitenskap, historie og engelsk.

Fikk NRK-jobb

SAVNER PERSONLIGHETENE: – Jeg savner større personligheter blant dagens politikere. Tenk på alle de fargerike politikerne vi hadde på seksti- og syttitallet; Einar Gerhardsen, John Lyng, Bent Røiseland og Trygve Bratteli, sier Geir Helljesen. (Foto: Ole Kaland)

– Jeg meldte meg på et kurs i fjernsynsproduksjon NRK holdt sommeren 1967, men jeg skjønte snart at sånne tekniske greier ikke var noe for meg. I stedet ble jeg anmodet om å søke en ledig jobb i Dagsrevyen, og jeg ble ansatt i januar året etter.

Der ble han værende i nesten 42 år. Først som allmennreporter, men snart som medlem av den politiske redaksjonen.

– Fra 1971 var jeg med i studio som kommentator, og jeg har vært med på å dekke noenogtjue norske valg fram til 2009.

Et søk i fjernsynets arkiver avdekker en usedvanlig bred og variert journalistisk karriere. Det virker som om Helljesen har møtt dem alle: Politikere fra inn- og utland, fredsprisvinnere, kunstnere og kongehus.

Mange av programmene har oppnådd ikonisk status i NRK. For eksempel den spennende folkeavstemningen om EF i 1972, hvor han sammen med Lars-Jacob Krogh ledet seerne gjennom opptellingen, minutt for minutt.

– Vi hadde en diger pil av papp som vi flyttet på ettersom resultatet endret seg mellom ja og nei. Det var primitivt, men utrolig effektfullt visuelt sett. Det endte med et nei-flertall på 53,5 prosent.

– Det var en thriller, men jeg så snart hvilken vei det gikk ut fra hvilke kommuner som ikke var opptelt. Det var kommunene i Nord-Norge, og der var jo neisiden massiv. Den folkeavstemningen var en tøff tid for landet, for motsetningene var så steile, også innad i familier. Det var ikke på samme måte i 1994, selv om resultatet ble det samme.

Personligheten avgjør

– Hva synes du om dagens politikere?

– De er dyktige og kunnskapsrike teknokrater. Selv savner jeg større personligheter blant dem. Tenk på alle de fargerike politikerne vi hadde på seksti- og syttitallet; Einar Gerhardsen, John Lyng, Bent Røiseland og Trygve Bratteli, for å nevne noen.

Dette var personligheter alle mente noe om, og hadde et forhold til. Personene og personligheten til kandidatene spiller en stor rolle ved valg. Ja, den kan være helt avgjørende.

– Det er ikke så mange som bryr seg om å lese partiprogrammer, selv ikke politikere. Tenk på hvor populær og folkekjær Per Borten var, på tvers av partigrensene. Han hadde evnen til å kommunisere med velgerne.
Da høyrebølgen kom på begynnelsen av åttitallet, var det med Kåre Willoch og Jo Benkow i lederskapet.

– Flinke politikere, begge to, men de kunne ikke kunsten å begeistre velgerne. Det kunne derimot finnmarkingen Erling Norvik, partisekretæren som ikke ønsket å sitte i regjering. Han hadde en fantastisk måte å være på som skapte glede og engasjement rundt seg. Norvik var en høyrebølge i seg selv. Men kanskje tar jeg feil. Når vi ser oss tilbake om noen år, finner vi nok sterke personligheter også blant dagens politikere. Men de var flere før.

Ap i koalisjon

Det norske valgsystemet er både enkelt og komplisert på samme tid. Mange ganger har små faktorer vippet resultatet i den ene eller andre retning ved jevne valg. Forhåndsstemmer og utjevningsmandater er ofte tungen på vektskålen.

– Valg er både morsomt og spennende. La meg gi deg et eksempel fra nyere tid på hvor fort tingene kan snu.

Han forteller om Jens Stoltenberg, som hadde en tøff start som partileder. Ved valget i 2001 fikk Arbeiderpartiet bare 24,1 prosent av stemmene, og det var det dårligste resultatet siden midten av 1920-tallet. Noe måtte gjøres fram mot neste valg dersom Ap skulle ha en sjanse til å komme i posisjon.

– De trengte å skape statsministeren Stoltenberg. VG fikk et eksklusivt sommerintervju på Hvaler hvor Stoltenberg inviterte Senterpartiet og SV med i en koalisjonsregjering. Det hadde aldri skjedd før, Ap har alltid før villet regjere alene.

Sp hadde aldri sittet i en regjering til venstre for seg, og SV hadde aldri sittet i regjering. Men høsten 2005 slo de sine pjalter sammen, og gjentok det i 2009. Det var en skillelinje i norsk politikk, og den har holdt seg siden.

– Men, og dette er interessant: Både i 2005 og 2009 hadde de borgerlige partiene prosentvis større oppslutning enn sosialistisk side. Men på grunn av valgsystemet, og fordi Ap sto sterkt i en del fylker som hadde mange mandater til Stortinget, fikk de flertall. I 2013, derimot, hadde de borgerlige både prosentvis og mandatmessig flertall.

Meningsmålinger og sperregrenser

– Hva er det meningsmålings-instituttene gjør rett her til lands? Som regel stemmer prognoser og resultat forbløffende bra. I England har de bommet på de to siste valgene, samt folkeavstemningen om Brexit.

– Ja, det er jo litt spesielt, for de har liksom vært et foregangsland på mange måter. Så bommer de så totalt. Merkelige greier.

– Og fjorårets presidentvalg i USA?

– Nei, det valget vil jeg ikke kommentere.

En sjelden pause oppstår i samtalen, en litt resignert timeout før Helljesen fortsetter:

– I Norge har vi valgforsker Bernt Aardal. Han er et fenomen, og er alltid objektiv i sine prognoser. Hans metode er å regne gjennomsnittet av alle meningsmålingene, 8-10 stykker, og da stemmer det forbløffende bra med det endelige resultatet.

– Burde sperregrensen på 4 prosent vært justert?

– Tja, jeg synes det er greit slik som det er. Husk at sperregrensen først og fremst handler om retten til å få noen av de 19 utjevningsmandatene, ikke om å komme inn på Stortinget. Der kan du havne som distriktsrepresentant selv om partiet ditt er under sperregrensen. Det er folketallet i ditt valgfylke som avgjør dette.

Årets valg kan forresten bli litt i overkant spennende på grunn av forhåndsstemmene. Du kan forhåndsstemme til og med fredagen før valget, men siden det ikke er postombæring på lørdager, er fristen for opptelling satt til tirsdag.

– Vi må altså i verste fall vente ett døgn etter valget for å vite hvem som har vunnet. Fullstendig meningsløst og unødvendig. Det kunne lett vært unngått ved å forskyve fristen for forhåndsstemming til torsdag før valget. Ja, jeg sa ifra, men tror du valgdirektoratet brydde seg?

En borgerplikt

Geir Helljesen tilhører den velgergruppen som er flinkest til å møte opp i stemmelokalene, nemlig de over 60. Ungdommens engasjement er han mer bekymret for.

– De stemmer gjerne når de fyller 18, for da er det nytt og spennende. Men så dabber det av. Noe må gjøres med dette. Ting må legges bedre til rette, for eksempel å gjøre det lettere å forhåndsstemme på universitetene. I dag er det bare på Blindern du har en sånn mulighet.

Større polarisering skaper større interesse. I år har vi sakene om kommunesammenslåing og alle reformene som skaper debatt. Kanskje får velgerne i fremtiden større innflytelse over personvalg, enn tilfelle er i dag.

– Slik det er i dag har vi ingen ting vi skulle ha sagt, det er partiene som setter opp listene. Den makten gir de ikke fra seg frivillig, men jeg tror det vil presse seg fram for å få velgerne til stemmeurnen. I min tid het det at det var en borgerplikt å stemme ved valgene. I dag vet ikke folk hva ordet betyr.

POPULÆR FOREDRAGSHOLDER: Geir Helljesen er fortsatt svært etterspurt som journalist, foredragsholder, møteleder og konsulent, åtte år inn i pensjonisttilværelsen. (Foto: Dag Arne Nilssen)

Fakta

Geir Helljesen

  • Født 1. juli 1939 i Bergen.
  • Journalist i NRK fra 1968 til 2009.
  • Best kjent som kommentator ved kommune- og stortingsvalg, samt dekningen av Nobels fredspris.
  • Årets journalist i NRK (2005).
  • Gullrutens hederspris for mangeårig journalistisk arbeid (2008).
  • Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden (2009).

VALGSERIE I BERGENSMAGASINET

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this