Hotspring Høstkupp
HJERTET UTENPÅ SKJORTEN: «I love you» roper en publikummer. «I love you too» svarer Nick Cave, og får det til å høres ut som om han mener det («isn’t that obvious?» la han til etter et tilsvarende tilrop under konserten i Oslo Spektrum i høst).

Ubeskrivelig bra

«Hva synes du?» spør jeg, med begeistring i stemmen. «Det var ganske bra» svarer min nye og noe ordknappe islandske venn idet vi forlater konsertområdet på Bergenhus Festning.

Nick Cave and the Bad Seeds
Plenen, Bergenfest dag 2, onsdag 13. juni

Litt senere, etter at vi har funnet oss et vannhull, og jeg forteller at jeg skal anmelde konserten, er han mer tydelig. «Du trenger bare skrive ett ord» sier han, og gir meg det islandske «ólýsanleg» («ubeskrivelig»).

Jeg tar ham på ordet, for dette var en helt i særklasse god konsert, med en artist som ikke bare eier publikum – han lever seg inn i oss; synger direkte til hver og en av de rundt 8000 som har samlet seg på Plenen for det som kommer til å gå inn i historien som en av tidenes største konsertopplevelser på bergensk jord.

Etter at de seks musikerne har funnet plassene sine – til enorm jubel – stiger stemningen til himmels idet Nick Cave slentrer inn på scenen; med kullsvart hår og mørk dress mangler han bare en bibel i hånden for å ta rollen som en refsende svovelpredikant.

Han går rett på, og gir oss en høyspent og intens versjon av Jesus Alone; frys på ryggen-låten som åpner hans siste mesterverk Skeleton Tree (2016).

Han beveger seg rundt, slår ut med armene, lever seg helt inn i teksten, bjeffer inn i mikrofonen, omtrent som en hjelpeløs hund som ikke har noe annet forsvar mot det uavvendelige enn å si høylytt ifra.

Nick Cave har selv sagt at tekstene på denne platen ble skrevet før hans 15 år gamle sønn falt utfor en klippe ved Brighton og døde. Det er likevel umulig å ikke ha dette i bakhodet når han synger de dramatiske ordene: «You fell from the sky / crash landed in a field / near the river Adur». Vemodige Magneto (fra samme album) kommer så. «I’m sawn in half and all the stars are splashed across the ceiling» snakkesynger han, akkompagnert av Warren Ellis på flygel, og innimellom avbrutt av dyp dyp bass.

Han beveger seg rundt, slår ut med armene, lever seg helt inn i teksten, bjeffer inn i mikrofonen, omtrent som en hjelpeløs hund som ikke har noe annet forsvar mot det uavvendelige enn å si høylytt ifra.

BILLEDSERIE fra Bergenfest, dag 2

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Nick Cave
Nick Cave

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

Sparks
Sparks

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

John Moreland
John Moreland

Musikk er følelser, og Nick Cave er en mester i å kanalisere disse ut i de mest fantastiske tekster og sanger. 60-åringen har også usedvanlig mange bra sanger å ta av. Etter at han startet solokarrieren i 1984, har det knapt gått et år uten at vi har fått nye sterke opus fra Mester Cave – og nettopp derfor er det ekstra gledelig at han fortsatt har mange «gamle» perler på konsertrepertoaret.

Det føles heller ikke som noe pliktløp gjennom gamle slagere, nei, han lever ut sangene, og gir oss dem i tapninger som går de gamle studioversjonene en høy gang. Så er det også et svært kompetent band han har med seg, der flere av musikerne har vært med i flere tiår.

Halvveis inn i konserten spør han retorisk om det aldri blir mørkt her i Bergen. «How terrible» legger han til, og ber oss synge med på refrenget til Into My Arms. Han setter seg til flygelet, og forandrer den usigelig vakre kjærlighetsballaden (forsiktig støttet av bass og visper på trommene) til en sang om sorg og savn (slik tolker jeg ham), eller som en bønn om å treffe sønnen igjen i det eneste landet de to fortsatt kan dele.

Konserten avsluttes med tre evighetslåter som flyter over i hverandre; først allsangvennlige The Weeping Song. Nick beveger seg her langt ut blant publikum på en improvisert molo, mens han gir bandet signal om å tone ned, og oppfordrer publikum til å klappe hurtig til beaten.

«Oh, father, tell me, are you weeping?» synger han, bandet henger seg på igjen, «this is a weeping song, but i won’t be weeping long», han er tilbake på scenen, håndhilser på folk, og er allerede i gang med morderballaden Stagger Lee, vinker folk opp på scenen, vaktene hjelper til, løfter folk halvannen meter opp til scenegulvet, femti mennesker, «pow, pow, pow», skytesynger han, trommene svarer med skarpe revolversmell, en mørk mørk folkevise om en morder og hans offer. Det nærmer seg slutten.

Sammen med publikummerne på scenen (de danser og synger med) får vi så Push the Sky Away, der han synger om at han «got a feeling that just won’t go away». En av scenegjestene gripes av alvoret i teksten, og går frem og legger en hånd rundt Nicks skulder, og stryker ham over kinnet. Så omfavner de hverandre, helt spontant, helt ekte.

«Thank you, thank you very much, good night» sier Nick flere ganger, og går av scenen, mens sangen fortsetter og fortsetter. Folk står helt stille, som hypnotisert. Så dør musikken ut, og den største applausen jeg noensinne har hørt på Festningen bryter løs.

PÅ SCENEN

  • Nick Cave (sang, flygel)
  • Warren Ellis: fiolin, elektronikk (1994-)
  • Martyn Casey (ex-Triffids): bass (1990-)
  • Thomas Wydler (ex-Die Haut): trommer, perkusjon (1986-)
  • Jim Sclavunos: perkusjon (1994-)
  • George Vjestica: gitar (2013-)
  • Toby Dammit (alias Larry Mullins): tangenter (2015-)

SETTLISTE

  1. Jesus Alone (Skeleton Tree, 2016)
  2. Magneto (Skeleton Tree, 2016)
  3. Do You Love Me? (Let Love In, 1994)
  4. From Her to Eternity (From Her to Eternity, 1984)
  5. Loverman (Let Love In, 1994)
  6. Red Right Hand (Let Love In, 1994)
  7. Into My Arms (The Boatman’s Call, 1997)
  8. Girl in Amber (Skeleton Tree, 2016)
  9. Tupelo (The Firstborn is Dead, 1985)
  10. Jubilee Street (Push the Sky Away, 2013)
  11. The Weeping Song (The Good Son, 1990)
  12. Stagger Lee (Murder Ballads, 1996)
  13. Push the Sky Away (Push the Sky Away, 2013)

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this