Julemagasinet Horisont
70 ÅR OG PENSJONIST: – Det å fylle 70 oppfattet jeg bare som et irritasjonsmoment. Jeg sluttet å glede meg til hver fødselsdag et sted mellom 50 og 60 år, sier Frank Aarebrot.

Tretti temaer på tre timer

«70 år på 70 minutter» var arbeidstittelen da Bergensmagasinet møtte Frank Aarebrot. Det skulle vise seg at vi fikk langt mer enn 70 minutter sammen med ham, mens tidsrommet vi snakket om ble mye mer begrenset enn 70 år. Temaene vi var innom var derimot omfattende, og dreide seg rundt alt fra norske ml-ere og profetier knyttet til årets norske stortingsvalg til storpolitikk og science fiction, og veldig mye mer. Ja, faktisk så mye at det som kommer på trykk her, trygt kan anses som en kortversjon av vår samtale.

Den profilerte valgforskeren og politikkprofessoren ved Universitetet i Bergen fylte 70 på begynnelsen av året, og ved semesterslutt før sommeren gikk han av med pensjon.

– Du har holdt ditt siste foredrag for bergensstudentene?

– Jeg tror ikke det. Men lønnsslippen min kommer nå fra Trygdekontoret.

– Det er jo åpenbart at Støre drømmer om en regjering bestående av Sp, Ap og KrF. Dessuten tror jeg at et SV så vidt over sperregrensen neppe har lyst til å gå inn i regjering.

Han tar seg til skjegget, og tenner den første i en lang kjede med sigaretter. Vi sitter på en uterestaurant på Bryggen og nyter en av denne sommerens altfor sjeldne solrike ettermiddager. Frank Aarebrot er intenst og ordrikt til stede, men samtidig svært springende i vår samtale, en egenskap mange av hans studenter nok vil nikke gjenkjennende til.

– Så du kommer fortsatt til å undervise?

– Jeg håper det; om de har bruk for meg.

– Studentene holder deg ung?

– Ja, på den måten at jeg hele tiden må omstille meg til nye generasjoner. Du kan ikke fortsette å snakke på samme måten år etter år.

Studenter før og nå

– Hvordan vil du karakterisere den nåværende studentgenerasjonen?

– Det er en gammel vits om det som jeg synes er ganske dekkende, svarer han, og forteller om en som begynner som ung stipendiat en gang på 60-tallet.

Når vedkommende kommer inn i auditoriet om morgenen, reiser alle seg og hilser god morgen. På 70-tallet har stipendiaten blitt amanuensis. «God morgen, studenter» hilser han/hun. Kun en av de fremmøtte reiser seg. Det er den tillitsvalgte, som skjeller amanuensen ut som en kapitalistlakei. Beviset? Alle vet jo at ingen morgen er god under kapitalismen.

Så går tiden, og vi er fremme på begynnelsen av 2000-tallet. Amanuensen er nå blitt professor, og nærmer seg pensjonsalder. Etter å ha stavret seg inn i auditoriet, hilser vedkommende god morgen.

– Da åpner samtlige studenter laptopene, og skriver inn «god morgen» i notatene. Det er mye sannhet i den.

– Er det deg selv du forteller om her?

– Hehe. Meg også, selv om jeg aldri fikk med meg den tiden da studentene reiste seg og hilste god morgen. Men jeg hadde mine konflikter med ml-erne. Jeg underviste i statistikk, noe de mente var helt unødvendig, siden de uansett visste hva folket tenkte. Både jeg og min kollega Helge Øgrim ble tildelt galgeplass på Torgallmenningen. Når revolusjonen kom, skulle vi henges på hver vår side av Sjøfartsmonumentet. Det er jeg stolt av.

POLITISK BLINDHET

– Enkelte av professorene var vel også ml-ere?

– Noen, men ikke ved vårt fakultet. Her i Bergen holdt vi fortet, og stoppet jævelskapet.

– Kan du, nå i ettertid, forstå den politiske blindheten deres?

– Nei. Dette var tross alt snakk om høyt begavede mennesker i en flere tusen år gammel tradisjon, så jeg finner det uforståelig at de kunne bli så hjernevasket. Jeg kan forstå at folk i USA med lav utdanning kan finne på å stemme på Donald Trump, men jeg kan ikke skjønne at en velutdannet medisinerstudent som Pål Steigan kunne finne på å hylle Pol Pot. Man skulle jo tro at høyere utdanning ville være en vaksine mot ekstreme ideologier.

George Orwells roman 1984 blir ofte oppfattet som en kritikk av totalitære ideologier, enten det er nazisme, kommunisme eller andre ismer. Språket er her et nyttig redskap når det gjelder å omskrive og definere virkeligheten. «Kjærlighetsministeriet» er stedet der folk blir torturert, mens «fredsministeriet» tar seg av krig. Dette minner om det siste årets debatter om falske nyheter og alternative fakta.

– Dersom noe er fakta, så er alternativet til det løgn, slår Aarebrot fast.

– Hadde du, som valgforsker, forutsett Donald Trump som amerikansk president?

– Vel, de beregningene som jeg stoler på i USA ga ham 25 prosents sjanse til å vinne. En amerikansk valgforsker jeg kjenner sa det slik, at dersom det er 25 prosents sjanse for å bli overkjørt av en buss en morgen, så ville han blitt hjemme. Meningsmålingene tok likevel ikke feil. Hillary Clinton fikk tross alt tre millioner flere stemmer enn Donald Trump.

AAREBROT SPÅR VALGUTFALLET: – Valgkamper påvirkes av nyhetsbildet, spesielt rett før valgdagen. Men forutsatt at ingenting skjer, så trenger jeg ikke å blankpusse krystallkulen for å se at Senterpartiet kommer til å gjøre et godt valg, sier Frank Aarebrot. – Jeg tør også nesten vedde på at Venstre havner under sperregrensen og at MDG ikke kommer over. Hadde du spurt meg for et halvt år siden, ville jeg sagt at heller ikke SV ville komme over sperregrensen, men venstresidens fremgang i Europa tyder på at de klarer seg. Og KrF er rimelig trygge.

VALGFORSKERENS PROFETIER

– Det nærmer seg valg i Norge. Bør Erna Solberg begynne å telle på knappene?

– Valgkamper påvirkes av nyhetsbildet, spesielt rett før valgdagen. Men forutsatt at ingenting skjer, så trenger jeg ikke å blankpusse krystallkulen for å se at Senterpartiet kommer til å gjøre et godt valg, begynner han.

– Jeg tør også nesten vedde på at Venstre havner under sperregrensen og at MDG ikke kommer over. Hadde du spurt meg for et halvt år siden, ville jeg sagt at heller ikke SV ville komme over sperregrensen, men venstresidens fremgang i Europa tyder på at de klarer seg. Og KrF er rimelig trygge.

– Tror du KrF går til Ap?

– Dersom Venstre faller under sperregrensen, vil det være lang vei frem til flertall på borgerlig side. Da kan jeg vanskelig seg for meg at KrF vil velge å gå inn i en maktesløs posisjon på borgerlig side i stedet for å ha en hånd på rattet. Det liker de. Og dersom Ap gir dem K-en i KRL-faget tilbake, kan vi ikke se bort fra at de vil ønske å tre inn i regjering med dem. Det er jo åpenbart at Støre drømmer om en regjering bestående av Sp, Ap og KrF. Dessuten tror jeg at et SV så vidt over sperregrensen neppe har lyst til å gå inn i regjering.

– Den viktigste årsaken til Sps fremgang er nok den ellers handlekraftige Solberg-regjeringens somling både med politireformen, regionreformen og rasjonaliseringen av helsesektoren.

Et problem for SV er at den amerikanske presidenten er «enig» med dem i to viktige saker.
– Trump liker ikke EU, og han er heller ikke særlig begeistret for NATO. For SV er dette et dilemma; det er vanskelig for dem å være tilhenger av Trumps verdensbilde. Så de må nok hamre på ulikheten, noe Rødt har oppdaget for lenge siden. Jeg tror at de har en mulighet.

Han tenker seg litt om, og tenner nok en sigarett. Argumentene strømmer ut av ham sammen med røyken; det er som om ordflommen og tobakkskyen veves sammen og danner mønstre i luften foran oss.

SOLBERG-REGJERINGENS SOMLING

– Jeg kan si det slik at Arbeiderpartiet alltid vil stå fagbevegelsen nært. Dilemmaet er at dette er organisasjoner for folk som er i arbeid. De har en retorikk der de sier at de tar hensyn til de arbeidsledige, men i virkeligheten er de mest opptatt av de som er i arbeid. Så der har SV et marked. Dersom de hadde gått til valg på å utjevne ulikheter, tror jeg at de kunne mobilisert mange i denne gruppen. De kunne for eksempel fremmet saken om en indeksregulert samfunnslønn. I et slikt segment vil det være viktige nyanseforskjeller mellom Ap og SV.

– Senterpartiet kan fort bli en maktfaktor i en ny rødgrønn regjering. Er det ulvemotstanden som har gitt dem denne uventede veksten?

– Ulvesaken kom som manna fra himmelen, men den viktigste årsaken til Sps fremgang er nok den ellers handlekraftige Solberg-regjeringens somling både med politireformen, regionreformen og rasjonaliseringen av helsesektoren.

Først i år er det avgjort hvilke lensmannskontorer og lokalsykehus som skal legges ned, og hvilke fylker og kommuner som skal slåes sammen.

– Dette burde regjeringen ha gjort seg ferdig med i løpet av de to første årene, slik at de kunne vise til effektene; at folk er fornøyd. Nå blir det i stedet bare en påstand på valgdagen. Et gammelt norsk ordtak sier at du vet hva du har, og ikke hva du får.

– Hva med ulven?

– Den kommer bare på toppen av alle de andre sakene. Senterpartiet har alltid vært motstander av alle territorielle reformer, og kan skilte med høy legitimitet når det kommer til å beskytte distriktene. Ingen tviler på at de vil det beste for distriktene; der spiller Høyre på bortebane.

FRPS GENERALISERING

Også Frp ser ut til å gjøre et godt valg i år, men da på den andre siden av den tradisjonelle delelinjen i norsk politikk. Samtidig virker de noe uforutsigbare når de truer med å trekke støtten til en borgerlig regjering de ikke selv er en del av.

– Frps hykleri består i at de er veldig opptatt av utlendinger som ikke klarer å tilpasse seg det norske samfunnet, men tenker ikke på de nordmennene som flytter ut av Norge. Tenk om Thailand skulle generalisert bildet av nordmenn ut fra de som reiser dit.

– Frp er et litt rart parti, sier Aarebrot.
– På den ene siden er det svært opptatt av sosialpolitikk. De dukker alltid opp på Fattighuset sammen med Rødt. Samtidig går de inn for en form for liberalisme med minst mulig offentlig forbruk. Det henger ikke helt sammen.

Aarebrot reagerer også på partiets innvandringspolitikk, som han mener er både pussig og hyklerisk.
– Frps hykleri består i at de er veldig opptatt av utlendinger som ikke klarer å tilpasse seg det norske samfunnet, men tenker ikke på de nordmennene som flytter ut av Norge. Tenk om Thailand skulle generalisert bildet av nordmenn ut fra de som reiser dit, i beste fall på konejakt, i verste fall pedofile, sier han.

– Og hva med alle de på sosialhjelp som lever herrens glade dager i Spania. En spansk sosionom jeg snakket med sa at han hadde annet å gjøre enn å ta seg av barbeinte norske småbarn i gatene mens foreldrene sitter dritfulle på kafé. Det er bildet spanjolene har fått av nordmenn. Problemet med en slik analyse er at du baserer den på de som er minst veltilpasset. Dersom vi lager lover ut fra et slikt utgangspunkt, så går det ut over det store flertallet som tilpasser seg bra.

ARVEN ETTER GERHARDSEN

DE UNGE SVIKTES: – Velstående eldre kjemper for å få barnebillett på bussen, mens unge sliter med å få hjulene til å gå rundt, sier Frank Aarebrot.

– Du er selv medlem av Arbeiderpartiet. Føler du noen ganger at du møter deg selv i døren, når du skal opptre som en nøytral valgkommentator?

– Det har aldri vært noe problem. Tallenes tale er soleklar i meningsmålinger, uansett hva jeg måtte mene selv.

– Hvorfor Ap?

– Det har sammenheng med flere ting. Jeg vokste opp i søndre bydel, som ble bygget opp etter krigen. Mange av de utbombede fra Nordnes og Laksevåg flyttet inn der. Så jeg ble nok tidlig preget av Arbeiderpartiets vellykkede boligbygging.

Ved stortingsvalget i 1953 fikk Ap 70 prosent av stemmene i Aarebrots valgkrets. Kommunistene (NKP) stod også sterkt, med 12 prosent. I Laksevåg fikk NKP ordføreren.

– Venstresiden hadde massiv støtte i de bydelene. Endatil min bestefar, som var selvstendig næringsdrivende murmester, stemte Ap.

Den unge Frank Aarebrot hadde fulgt såpass med at han visste at visste at selvstendig næringsdrivende stemte Høyre, og spurte derfor bestefaren hvorfor han heller stemte på Ap. Han svarte med å vise til at Einar Gerhardsen hadde innført Statens lånekassse for utdanning.

– Min bestefar tilhørte den generasjonen av pensjonister som brydde seg om andre, i motsetning til dagens pensjonister, som stort sett bryr seg om seg sjøl, sier han, og kommer med en refsende tordentale mot generasjonen han selv tilhører.

– De skyver minstepensjonistene foran seg, selv om de knapt finnes lenger. Sannheten er at pensjonistene fått det mye bedre i de siste 30 årene, mens 20-åringene har fått det verre. Det er innført en rekke reformer for pensjonister, blant annet gratis tannpleie for enkelte grupper, mens de unge selv må betale både for tannlege, barnehage og skolefritidsordning. Dette fører til at samfunnets midler vris fra 20-åringer til 70-åringer. Velstående eldre kjemper for å få barnebillett på bussen, mens unge sliter med å få hjulene til å gå rundt.

Noe av forklaringen på at det er blitt slik mener han er den generelt høye valgdeltagelsen blant eldre, og tilsvarende lave blant de unge. Uansett mener han at dette er en situasjon som ikke kan vedvare. En del av løsningen kunne være å få tilbake en sosial boligpolitikk, slik det var før Willoch-regjeringen deregulerte borettslagsleilighetene i 1982.

– Vi kunne laget samme system som i Sverige og Tyskland, med leierettigheter. Amerikanerne har også et interessant system som ble innført etter bankkrisen.

Dette heter «Rent to own», og fungerer slik at folk som ikke lenger kan betale huslånet, får fortsette å bo i leiligheten ved å betale husleie.

– Når de kommer tilbake i jobb, kan de fortsette å betale leie, men bruke deler av den som egenkapital. Her i Norge kunne vi gjort noe lignende ved å bygge leiligheter der folk betalte husleie de første ti årene, og deretter økte husleien slik at en del av den gikk til nedbetaling. I stedet har vi fått en ordning der unge er avhengige av rike foreldre som kan kausjonere for å kunne komme seg inn på boligmarkedet.

Høyres fjerning av arveavgiften er også en del av dette bildet. Du betaler ikke lenger arveavgift når du mottar arv eller gave, men det kan være at du må skatte av gevinsten hvis du selger boligen uten å ha oppfylt kravene til eier- og botid.

– Dersom du innfrir kravet, og selger til markedspris, sitter du gjerne igjen med noen millioner i ren netto. Det er helt utrolig at det ikke skal være mulig å hente inn arveavgift på en slik transaksjon. Dette er penger som kunne vært brukt til å hjelpe de unge inn i boligmarkedet, til eksempel ved å øke barnetrygden. Det ville vært en veldig hjelp for mange.

TRUMP I FRI DRESSUR

– Det norske stortingsvalget kommer et år etter det amerikanske presidentvalget. Hvilken påvirkning tror du dette har på norske velgere, med at vi har fått en såpass uforutsigbar og egosentrisk president plassert i Det hvite hus?

– Det er vanskelig å svare på, men jeg er i hvert fall overbevist om at de som snakker om en smitteeffekt tar feil. Trump er så ekstremt merkverdig at jeg tror han faktisk har omvendt effekt.

Han viser til at Macron vant det franske valget på sterk støtte til EU, Merkel ser ut til å seile inn til seier i Tyskland, den høyreekstreme Wilders tapte valget i Nederland, og det samme så vi i Østerrike, der Bellen vant over Hofer.

– De som står på Trumps linje og vil bygge murer rundt Europa taper terreng, mener han.
– Trump skremmer både norske og europeiske velgere, samtidig som han selv tar grep som gjør USA irrelevant.
Trump trekker USA fra Trans-Pacific Partnership (TPP), som er en avtale som skulle styrke amerikanerne på bekostning av kineserne. Dermed ser Kina muligheter til å inngå handelsavtaler over hele Asia. Her i Europa klarer han å fornærme alle lederne på NATO-møtet, og bringer slik Macron og Merkel tettere sammen.

ET SVEKKET USA

– Merkel markerer seg nå på alle måter for å ta ledelsen i det regimet som har styrt verden siden andre verdenskrig. Så får amerikanerne heller leke krig i Midtøsten. Trump tror at all terror kommer fra Iran, til tross for at landet aldri noen gang har begått terror.

– Men de ydmyket USA under den 444 dager lange gisselkrisen i 1979-1981?

– Ja, men det er lenge siden. Problemet i dag er nok mer at Israel, med god grunn, frykter Irans atomprogram. USA allierer seg derfor med Saudi-Arabia, et land som undertrykker kvinner og halshugger folk på åpne plasser. Så mens amerikanerne holder frem med den vanvittige Midtøsten-politikken sin, så kan Europa bare ta avstand fra det.

– Det som skjer er at USA blir irrelevant. Jeg tror at amerikanerne vil skjønne det, og at de kommer tilbake med ordentlige politikere ved neste valg. Problemet da blir å ta tilbake den tidligere lederposisjonen.

– Tenker du at britene vil ta en lederrolle?

– Nei, de har nok med seg selv. Men Tyskland og Frankrike har til sammen en befolkning på snart 150 millioner, som er litt under halvparten av USA. Dersom Macron og Merkel gjennomfører reformer i løpet av det kommende året, så kan dette bli en spennende ny akse i Europa, og en farlig utfordring for amerikanerne.

Merkel er nok svært klar over mulighetene som åpner seg med den nye proteksjonistiske linjen fra USA. Da hun besøkte Mexico i juni, sa hun at hun hadde levd det meste av livet sitt bak en mur, og sammen med Mexicos president, Enrique Peña Nieto, tok hun til orde for en åpen og rettferdig handel mellom landene.

– Dersom amerikanerne tuller med Nafta-avtalen (North American Free Trade Arrangement), kan et tettere samarbeid med Europa være spennende for Latin-Amerika. Portugal har allerede omfattende handel med Brasil.

STRATEGISPILL OG SCIENCE FICTION

Nå har vi snakket lenge, uten at jeg har klart å komme tettere på personen Frank Aarebrot, hvem han er utenfor sin offentlige rolle. Så viser det viser seg også fort at det er et spørsmål der han, i motsetning til det aller meste annet, ikke har noe godt og utfyllende svar parat.

– Jeg er en ganske nerdete fyr som er opptatt av faget mitt, sier han.
– Dette gjelder for mange akademikere. Jeg har ingen hobbyer, bortsett fra at jeg liker godt å spille strategispill på datamaskinen, helst dersom de handler om stats- og sivilisasjonsbygging.

– Følger du med i Game of Thrones?

– Nei. Min kone har sagt at jeg ville elsket House of Cards, men jeg har ikke sett den heller. Jeg har ikke tid til det. Men jeg er en stor fan av science fiction. Ikke så mye fantasy fiction, selv om jeg har lest både Tolkien og Harry Potter, men mer en type psykologisk og sosialvitenskapelig science fiction.

Han setter stor pris på amerikanske forfattere som Philip K. Dick, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut og Arthur C. Clarke. Sistnevnte er best kjent for å ha skrevet manuset til filmen 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968), men Aarebrots favoritt fra ham er novellen The Nine Billion Names of God (1953). Den handler om to dataeksperter som får i oppdrag fra et tibetansk kloster å lage en maskin som kan skrive ut alle tenkelige variasjoner av Guds navn. Ifølge en profeti vil verden gå under når dette er gjort.

De to frykter at munkene vil bli sinte på dem når datamaskinen har fullført oppdraget – uten at verden går under. De forlater derfor klosteret like før de siste navnene skrives ut. På vei mot flyet hjem stopper de og ser opp på stjernehimmelen. Overrasket ser de at den ene etter den andre av stjernene slukner.

– Temaet er det evige spørsmålet; hva om teologene har rett og vitenskapen tar feil, sier Aarebrot.

– Kjenner du til den tsjekkiske forfatteren Karel Čapek og polske Stanislav Lem, som fant et slags sensurfritt fristed i science fiction?

– Åja. Jeg liker veldig godt Čapeks «The Absolute at Large» (originaltittel: Továrna na absolutno, utgitt i 1922, journ. komm.), sier han.

VERDENS BESTE HACKERE

Når det gjelder sensuren, så var også matematikken et fristed i øst, spesielt hos russerne.

– Du kan ikke sensurere tall. Det faget som var totalt fraværende hos russerne den gangen, var mitt eget. Sosionomi fantes, men ikke statsvitenskap. Men de var veldig stolte av romfartsprogrammet.

– Russland er vel fortsatt preget av totalitær ideologi?

– Jada, men de har likevel et imponerende høyt nivå på studentene. Det er noe rart med russerne. Til tross for all drikkingen og autoritære politikere, så er de likevel et kulturfolk. Og russernes vitenskapelige kapasitet skal man være forsiktig med å undervurdere, sier han.

– Det er noe rart med russerne. Til tross for all drikkingen og autoritære politikere, så er de likevel et kulturfolk.

– Innen datateknologi og software står ikke russerne tilbake for noen, og det at de har dyktige hackere forundrer meg ikke det minste.

Mye av dette skyldes CoCom (Coordinating Committee for Multilateral Export Controls), som varte fra 1947 til 1994. En rekke vestlige land boikottet i denne perioden all eksport av moderne teknologi til østblokkland. Dermed ble de nødt til å lage egne kopier. Og fikk de tak i vestlige maskiner, så var det gjerne utgåtte modeller som Commodore 64, Sinclair ZX80 og Atari 800 XL, gjerne uten manualer og programvare. Mange lærte seg derfor hacking og koding på den mest grunnleggende måten.

– De lærte seg etter hvert å kode på et vanvittig høyt nivå. Når Microsoft lanserte beskyttede programmer, kunne de gå inn og lese binærkoden. En forarget russer sa at han kunne programmert Word på en tiendedel av plassen. Problemet var at kunnskapen med å pakke programmer ikke var verdifull i Vesten, siden hardwaren utviklet seg så raskt. Men russerne kan pakking av programvare, en kunnskap som er nyttig dersom man vil drive cyberkrigføring og sende virus.

VALGFORSKER MED YRKESSKADE

– Du har selv vært utsatt for en aggressiv østeuropeisk infeksjon, men da på den fysiske måten. Hva var det egentlig som skjedde med foten din?

– Hehe, jeg er den eneste valgforskeren med yrkesskade. Det skjedde i forbindelse med at jeg var valgobservatør under presidentvalget i Romania i 1990. En av tingene jeg deltok i, var å observere forhåndsstemmer på sykehus.

Det var dårlig stelt med hygiene der, og hjemme igjen fikk han påvist en aggressiv infeksjon fra en østafrikansk skjelettspisende bakterie.
– Heldigvis fant de den riktige antibiotikaen, men da hadde den allerede spist opp en tredjedel av foten.

Bakterien ble heller ikke fjernet av medisinen. I stedet kapslet den seg inn, og brøt ut på nytt flere ganger, slik at han måtte inn til ny behandling.

– Etter at infeksjonen brøt ut for syvende gang, ba jeg legene om å amputere foten. Det gikk de med på, så lenge jeg skrev under på at det var etter eget ønske.

– Hvordan er det å leve med protese der foten skulle vært? Hindrer den deg i det daglige?

– Nei, det går bra, men jeg har litt fantomfølelser. Jeg kan vifte med de tærne jeg ikke har.

VALGFORSKER MED YRKESSKADE: – Etter at infeksjonen brøt ut for syvende gang, ba jeg legene om å amputere foten. Det gikk de med på, så lenge jeg skrev under på at det var etter eget ønske, forteller Frank Aarebrot.

Fakta

Frank Aarebrot

  • Politisk kommentator og valgekspert Frank Henrik Aarebrot (født i Bergen 19. januar 1947) studerte på Universitetet i Bergen, der han etter hvert ble vitenskapelig assistent for samfunnsforskeren Stein Rokkan, som var professor i sammenliknende politikk.
  • Etter å ha oppholdt seg som stipendiat ved det amerikanske Yale University i perioden 1969-1970 og vært forskningsmedarbeider ved Historical Archives, ICPSR, University of Michigan, i 1973, ble han i 1976 cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk.
  • Siden 1977 har han vært ansatt ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitet i Bergen, der han har forsket på europeisk politisk utvikling, demokratisering og europeisk integrasjon.
  • Aarebrot har hatt en sentral rolle i utdanning av norske valgobservatører for internasjonale oppdrag.
  • I anledning grunnlovsjubileet i 2014 holdt Aarebrot foredraget 200 år på 200 minutter i NRK fjernsyn, der han på den angitte tiden gikk gjennom Norges historie siden 1814.
  • Siden har han holdt en rekke maratonforedrag, blant annet fjorårets 227 år med amerikanske presidenter på 227 minutter.
  • Årets maratonforedrag er knyttet til reformasjonsjubileet, og blir det lengste så langt. Det heter 500 år på 500 minutter, og sendes direkte på NRK fra Grieghallen 27. oktober.

VALGSERIE I BERGENSMAGASINET

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this