20.06.17 | Felleskjøpet banner
FARGERIK KUNSTER: – Jeg er livskunstner. Jeg tjener noen kroner. Jeg driver med mine ting, sier Tommy Vågen

Å INTERVJUE TOMMY VÅGEN ER SOM Å PRØVE Å FANGE EN SOMMERFUGL

Gjennom hele intervjuet prøvde vi å sette en merkelapp på Tommy Vågen. Vi ville putte ham i en bås. Plassere ham i en skuff. Rydde opp. Strukturere. Systematisere. Vise at han også er A4. Han måtte ikke tro at han var noe bedre enn oss andre. Vi skulle fange ham, men hver gang fløy han unna.

Tommy Vågen er født i 1958, men er ikke i nærheten av å se ut som en som snart runder 60. Han er billedkunstner, men har også laget barnebok med tekst og bilder.

– Å leve er poenget. Ikke hva du lever av.

Tommy vokste opp på Landås. Men da faren fikk jobb i Trøndelag, flyttet familien etter, og Tommy hadde sin første skoledag der. Noen år senere fikk faren en annen jobb, og da bar det tilbake til Landås, før familien flyttet enda en gang og bosatte seg i Fyllingsdalen, hvor han gikk på Lynghaug ungdomsskole.

OPPRØR

– Jeg var opprørsk. En gang sa jeg til læreren i engelsktimen: «Jeg tenner meg en røyk». Han sa ingenting, bare tillot det. Det var jo sikkert feil av ham å tillate det, men jeg fikk respekt for ham, minnes Tommy.

– Han var annerledes. Han lot meg forstå at jeg handlet på egne vegne, og måtte også ta eventuelle konsekvenser.

­– Ble det noen konsekvenser?

– Ikke fra ham, nei. Men jeg røykte ikke mer inne.

– Hva kan du si om resten av skolegangen?

– Jeg droppet videregående, og begynte å jobbe. Senere har jeg reist mye og jobbet en del på hoteller. Jeg solgte også tegningene mine på gaten.

– Var du rastløs?

– Jeg har vært glad i livet. Energisk. Jeg er nok en drømmende type. 

Å SKAPE

tommy-4
Tommy Vågen maler gjerne kjente personligheter, som Prince. (Foto: Privat)

– Hva lever du av?

– Å leve er poenget. Ikke hva du lever av. Og blir suget for stort etter å eie nye ting hele tiden, så må man lukke øynene. Å reise gjør også at man forstår at det finnes forskjellige kulturer, og selv om man ikke eier så mye kan man ha det veldig gøy underveis.

– I dette landet er det veldig vanskelig å drive på med det jeg driver med hvis du samtidig er opptatt av å passe inn og tilpasse deg det tradisjonelle tankesettet; da driver du ikke med det jeg driver med.

– Og hva er det du driver med?

– Å skape. Jeg har mange evner og kan være veldig fleksibel.

– Jo, men nå skal vi skrive en sak om deg, og vi prøver liksom å få plassert deg. La oss ta de fargefulle klærne da – hvorfor?

– Jeg mener ikke å  gjøre dette vanskelig for deg, sier Tommy og smiler.
–  At jeg går kledd slik jeg gjør nå er jo blant annet for å markedsføre boken.

– Jeg er livskunstner. Jeg tjener noen kroner. Jeg driver med mine ting.

– Så du går ikke slik når du tar sønnen din på seks år med i Pepperkakebyen?

– Vel, jeg kan gjøre det. Det kan godt være at jeg gjør det.

– Hvis du skal fylle ut papirer og får spørsmål om yrke, hva fører du opp da?

– Kunstner. Jeg er livskunstner. Jeg tjener noen kroner. Jeg driver med mine ting.

– Mekaniker?

– Ja, det er jeg også. Jeg har tyve motorsykler i hagen.

– Som er dine?

– Ja, forsåvidt.
Vi ler spontant begge to.
– Jeg er støttekontakt for ungdom også. De får komme til meg og mekke.

tommy-2
VEKKER OPPSIKT: – Alle har biler som enten er svarte, grå eller sølvmetallic. Så kommer jeg med disse fargene både på innsiden og utsiden av bilen. Mer skal ikke til. Folk stopper opp. De smiler. Tommelen i været.

Å TØRRE

– Du hadde bil da du var veldig ung?

– Ja. Jeg hadde en Mini Morris som 13-åring. Men egentlig foretrekker jeg scooter. En scooter er et fantastisk fremkomstmiddel. Men folk trenger jo bilene sine. Jeg mener at alle burde ha en bil og en scooter.

– Hva er det du ønsker å si til folk?

– Livet er ikke svart-hvitt. Vi må tørre å være litt annerledes. Men det er jo nettopp det: Man må tørre.

– Og ungene blir jo helt ville; om du bare visste hvordan barn reagerer bare fordi det kommer en fyr som tør å ikle seg litt farger og som kjører rundt med en bil med disse fargene, som er så ulik pappa sine grå Toyota. I skolen og i samfunnet generelt har vi regler for alt, og alt skal være slik eller slik og alle skal passe inn i en ramme. Og de som ikke passer inn kan vi jo alltids medisinere, ikke sant.

tommy-fakta
FANTASIFULL FORTELLING: Skiftenøkkelen Shifty og leddnøkkelen Zoe fra Tools, en barnebok skrevet og illustrert av Tommy Vågen.

– Så hva er ditt forslag til en sliten far og mor?

– Gjør noe som er kult med ungene, ikke la dem kun holde på med ninja-spill for eksempel og all den volden som følger med. Kjøp en scooter, ta ungene med, la dem sitte oppå, for barna tilsvarer dette å være på tivoli – det er min påstand. Men altså, jeg kjører ikke ut på veien med barna; jeg snakker om å kjøre i bakgården eller i nabolaget.

– Jeg  tror på det som kanskje er blitt en klisje, dette som handler om å tenke utenfor boksen. Barn og ungdommer responderer veldig. Vi må tørre å gå i sterke farger, for eksempel. Det skal ikke mer til, og du får en enorm erfaring hvis du tar det steget.

– Hva skjer?

– Det er jo slik samfunnet vårt er blitt. Alle har for eksempel biler som enten er svarte, grå eller sølvmetallic.  Så kommer jeg med disse fargene både på innsiden og utsiden av bilen. Mer skal ikke til. Folk stopper opp. De smiler. Tommelen i været. Det handler om å våge å gjøre noe nytt. Hvis du gjør det samme hver dag, spiser det samme, tenker det samme, så blir vi jo alle make og kanskje litt kjedelige.

– For meg er det vel også søken etter noe. Jeg elsker jo livet, men har også slitt med angst. Angsten kommer ofte fordi du ser på noe eller noen som en trussel. Men arbeidet med maleriene, bøkene og disse sterke fargene på biler, scootere og klær – det er det som driver meg.

Tommy Vågen er aktuell med eventyrboken Tools. For mer informasjon om kunsten og boken til Vågen, kan du sjekke hjemmesiden hans.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this