Julemagasinet Horisont
Varden skole (foto: Ove Landro)

Tiden på skolen former, beriker og preger oss. Løfter oss. Skader oss.

LEDEREN: Jeg var tilbake. For første gang siden avgangsåret i 1985. Det var som å være i en tidsmaskin sammen med Marty McFly og Doc.

Den gangen, på 70- og 80-tallet gikk jeg snarveien fra rekkehuset i Huldretråkket, over veien, inn på stien, gjennom skogen, mellom tennisbanen og fotballbanen, over lilleplassen og inn på storeplassen. Uten hjelm.

Helt nede i hjørnet lå kontoret til helsesøster. Jeg husker en lege. Jeg husker en sprøyte. Så husker jeg ikke mer. Vi lå strødd på gulvet.

Nå, nesten førti år senere, parkerte jeg foran hovedinngangen til Varden skole, som er totalrenovert. Fasaden mot veien er som før. Ikke så slitt i kantene, ikke så 70-tallsgul, men likevel den samme. Første til sjette klasse. Det var her det skjedde. Det var her vi drømte.

Helt nede i hjørnet lå kontoret til helsesøster. Jeg husker en lege. Jeg husker en sprøyte. Så husker jeg ikke mer. Vi lå strødd på gulvet.

Rett fram, inn hoveddøren og til høyre lå aulaen, arena for skoleavslutningen. Lenge var det også gudstjeneste der. Vi som skulle konfirmeres måtte møte fast ti søndager i løpet av et år, og jeg gikk de første ti søndagene, liksom for å bli ferdig med det. Som seksåring trodde jeg på Gud og ba stille for meg selv på gutterommet før jeg sovnet. Som 14 år gammel konfirmant var jeg allerede en av dem som tvilte.

Jeg lurer på hva jeg trodde da jeg sang Forelska i lærer’n av The Kids på skoleavslutningen i 1981. Ni år og med popstjernedrømmer i hodet som må ha vært så sterke at frykten og nervøsiteten måtte vike. For jeg husker at jeg sto der foran alle foreldrene og stirret dem rett i øynene. Jeg skulle ønske at det var I Was Made For Lovin’ You av Kiss. Mye tøffere det. Men jeg var Dag Ingebrigtsen. En fløtepus fra Melhus med gult hår. Lærer Inger Fossen Lunde styrte lyden, og etterpå viste hun tommelen opp og skrøt. Kjære lærer, du ga meg vinger den kvelden.

Jeg hang backstage etterpå med noen jenter og en gutt i klassen. Han var født med stemmeskifte og traff ikke en tone. Jeg husker ikke hva han fremførte, men det spiller ingen rolle, for skulle han ha truffet en eneste tone måtte han ha sunget noe av Ole Paus. Det var det året jeg begynte å skrive norske poptekster i smug. Men jeg var ingen Ole Paus.

I 1984 tagget jeg og noen kompiser den største veggen på skolen. Vi hadde sett Beat Street på kino, og skulle snart reise til New York og drive med graffiti på heltid. Det var ingen vits i å dra før vi hadde øvd oss litt. Vi byttet på å holde vakt. Trodde ikke noen så oss. Glemte at vaktmesteren bodde i vaktmesterboligen. Rektor Haugstvedt hentet meg i klasserommet og lot meg forstå at han visste at jeg var med på det. Jeg hadde ikke lært å lyve ennå, og da jeg ruslet tilbake til klasserommet, var jeg blitt en tyster. Foreldrene våre måtte bli med for å vaske veggen, bare for å oppdage at vi også hadde være kreative med tusj på doen. Den sure eimen av urin stikker fremdeles i nesen.

Jeg setter meg i bilen, titter i speilet og ser fargen på håret. Med ett er jeg tilbake i fremtiden.

Ungdomsskolen kan være brutal. Alvoret kommer sigende. Man må bli noe. Få deg en utdannelse, sier de. Du kan bli hva du vil, sier de. Og hvis man allerede har en anelse om hva man skal bli, så kan det være vanskelig å kjenne lidenskapen i et klasserom med formel og fasit. Bjørn Myreze sier mye interessant om dette i dagens utgave, og jeg kjenner det i hjertet, fordi jeg selv hadde en anelse på ungdomsskolen, og fordi jeg lurer på om mine døtre på åtte og ti vil ha en anelse, eller om de må lete litt i blinde, ta en sjanse og kanskje feile. Å feile kan være bra.

Marit Voldsæter lurte på om hun skulle bli toller. Heldigvis tok hun feil, og valgte på nytt. Fikk sjansen på Fyllingsdalen Teater. Fikk sparken av en sjef uten impulskontroll, og prøvde igjen. Fikk sparken. Bet seg fast. Nektet å gi seg på Fyllingsdalen Teater. Nå fyller hun Ole Bull Scene gjennom hele høsten, og har Komipris på peishyllen, mens Fyllingsdalen Teater synes sterkere enn noen gang med forestillingen Hekseringen.

Tiden på skolen former oss. Beriker oss. Preger oss. Løfter oss. Skader oss. Og nå er jeg her. På Varden skole. For første gang siden avgangsåret i 1985. Jeg setter meg i bilen, titter i speilet og ser fargen på håret.

Med ett er jeg tilbake i fremtiden.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this