19.02.2018 | Horisont | Velkommen til hyggelig handel
KOMMER SNART TILBAKE: Gikk du glipp av fredagens konsert, kan du trøste deg med at Janove og bandet snart er tilbake i byen - på Bergenfest. (Arkivfoto)

– Ta på dåkker discobuksene!

«Billettene var kanskje dyre, men de er verdt det. Eller hva synes dere?» spør Janove halvveis inn i konserten. Det øredøvende svaret fra publikum etterlater ingen tvil: Bergen elsker Janove – og det virker som om kjærligheten er gjensidig.

Fredagens konsert i USF Røkeriet åpner med flydur og teutonske orkesterklanger, og avslutter med at hele bandet danser til en funky reggaelåt. Innimellom dette får vi donner und blitz-versjoner av det beste fra de to norskspråklige platene hans, og en superopplagt hovedmann som går fullstendig av skaftet for å hylle Bergen.

Ja, det er klisjeer, men det er også klisjeer som skaper de største sangene.

Publikum er med fra første sekund av tittellåten fra Hengtmann, som åpner ballet. Innimellom klarer de faktisk å overdøve det som skjer på scenen med taktfast klapping og massiv allsang.

Maestro Janove dirigerer både band og publikum, mens han beveger seg teatralsk rundt på scenen, slik at musikerne og den mest superentusiastiske fansen nesten blir et organisk hele.

At det er et supert og svært samspilt band han har med seg trenger neppe å gjentas, men det er imponerende hvor bredt de favner, fra ren rock’n roll til ekkofylte romferder i retning planeten Gong.

Rytmeseksjonen  består av hans gamle kompiser Børge Fjordheim (Cloroform, Morten Abel Band) og Gulleiv Wee (The September When), mens to svensker fyller ut resten av den samspilte kvintetten: Gitaristen Mattias Hellberg og den cape-kledde tangentmannen Micke Lohse (Atomic Swing).

Sistnevnte både ser og høres ut som en krysning av Rick Wakeman og Benny Andersson, og bruker den spesielle påkledningen til full effekt når han mot slutten av showet gjør spinning-øvelser rett foran trommesettet.

«Det passer bra med en kjærlighetssang nå», annonserer Janove, omtrent som om det ikke er temaet i alle sangene hans.

«Nå må du være litt forsiktig, så du ikke får blod på tangentene – og den fine hvite capen din» advarer Janove ham etter at han tidligere på kvelden har briljert med en Jerry Lee Lewis-aktig klaversolo. Så snur han seg mot publikum. «Det passer bra med en kjærlighetssang nå», annonserer han, omtrent som om det ikke er temaet i alle sangene hans.

Så får vi en følsom versjon av den vakre Mine siste berømte ord, der protagonisten står alene igjen etter at kjærligheten tok slutt, nærmest uforstående til hvordan hele hans verden har falt i grus. Etter noen tunge akkorder fra pianokrakken, stopper låten opp et øyeblikk, slik litt ettertenksomt.

Noen i publikum tror det er over, og det er det også, i sangen: «Ikkje sei det her er alt / At me skal frysa kaldt / Eg vil blåsa meir med din vind / Eg vil blåsa med deg over alt / Ikkje sei det her er alt» synger Janove, kun akkompagnert av litt piano og perkusjon. Så legger bandet seg på igjen, mens Janove hever et glass rødvin, og skåler med publikum.

«Eg ser et stjerneskudd, så eg ønsker meg ut / Men mine ønsker blir aldri oppfylt» avslutter han, som en ekte romantiker. der kjærligheten til kjærligheten er større enn kjærligheten selv. Ja, det er klisjeer, men det er også klisjeer som skaper de største sangene. For hvorfor blir noe en klisjé? Ja, nettopp, fordi det treffer noe i oss alle. Du er ikke lenger alene når han/hun som synger formidler de samme følelsene som akkurat der og da river ditt indre i stykker.

Siste låten før ekstranummer er Drittsekk, her uten sparringpartner OnklP. Det går faktisk riktig bra, mye takket være det ekstremt tilstedeværende publikummet, som allerede kan alle tekstene fra den nye platen utenat, og synger/skråler med etter beste evne.

«Skååååål!» roper Janove ut, med et ustøtt ølglass i hånden. «Ta på dåkker discobuksene!» Så går de av scenen, men er tilbake etter de obligatoriske tre minuttene med roping og taktfast klapping.

En vakker liten sang og en perfekt avslutning på en mer enn perfekt kveld.

Først får vi Kaizers-aktige Om me går ner (i ompatakt), som avsluttes med at han kaster noen never med gullkonfetti på oss. Så legger han opp til enda mer allsang med Verden går til helvete, tralala.

Takten på denne er mer en slags tung reggae-ompa som får meg til å tenke på Timbuktu. Også språklig er ikke avstanden så stor fra stavangersk til skånsk, ihvertfall ikke i mine ører – det kunne vært spennende å en gang få høre en duett mellom de to.

«Tusen takk, tusen takk, vi ses snart igjen!» lover Janove, noe kryptisk, idet han nok en gang går av scenen – bare for nok en gang å la seg kalle tilbake.

Han takker igjen, og røper så at han skal spille på årets Bergenfest. «Dere er de første som får vite det. Vi skal gå på tirsdagen, rett før Queens of the Stone Age. Velkommen. Alle» sier han, før han annonserer det som blir kveldens aller aller siste låt, med en tekst som «managementet mitt sa var jævlig sterk».

Det er selvfølgelig Våpen, som han på platen synger i duett med Ane Brun, og der kjærligheten tilsynelatende blir både oppfylt og gjengjeldt. En vakker liten sang og en perfekt avslutning på en mer enn perfekt kveld.

SETTLISTE

  1. Hengtmann
  2. I siget
  3. Spinner for deg
  4. Marlene
  5. Regnbuen treffer oss ikkje lenger
  6. Engel
  7. Stormen
  8. Me vokser aldri opp
  9. Mine siste berømte ord
  10. Et hjerte som sloss
  11. Drittsekk

EKSTRANUMMER

  1. Om me går ner
  2. Verden går til helvete, tralala
  3. Våpen
  4. Playback av en eller annen funky reggaelåt
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this