Felleskjøpet
NYTT ALBUM FRA HOUSE BY THE LAKE: Stemningsfull country/folkblues inspirert av artister/band som Neil Young, Nick Drake, Bon Iver og Fleet Foxes. (Pressefoto)

Sympatisk countryblues fra Bergen

PÅ ØRET: Nye plater fra bergenske House by the Lake, rapperen Tyler, The Creator, den tidligere argentinske tv-stjernen Juana Molina, den amerikanske country/roots-artisten John Moreland, som besøker Bergen i slutten av måneden, og Harry Styles, mannen bak sommerens største landeplage av en singel.

House by the Lake: Out of the Woods

Men først altså til bergenske House by the Lake, som har pakket sitt nye album inn i det som må være årets flotteste norske platecover, designet av Robert Høyem fra Bergen (jeg gleder meg til vinylen!).

Skiensmannen Sondre Strandskog Arnesen har også denne gangen fått med seg Monstereo-bassist Jørgen Stangeland Bach og Ekkolodd-medlemmene Mats Halvorsen (gitar, pedal steel, vokal) og Jarle Håland (trommer), og sammen skaper de mer av det vi fikk sist: Stemningsfull country/folkblues inspirert av artister/band som Neil Young, Nick Drake, Bon Iver og Fleet Foxes.

Coverbildet er Arnesens eget foto av Salvador Dalis versjon av den amerikanske Frihetsstatuen. Denne står i den spanske byen Cadaques, og skiller seg fra originalen både i størrelse og utførelse:

Der den amerikanske statuen kun holder frihetsfakkelen i den ene hånden, reiser denne begge hender mot himmelen, omtrent som om den triumferer over at hjemmelaget har vunnet, eller kanskje ment som et bilde på at «the land of the free» nå styres av en infantil og selvopptatt Twitter-konge, og at vi derfor må slåss dobbelt så hardt for våre verdier og rettigheter.

Albumets tittel spiller muligens på dette (noe ala at vi nå er ute i det åpne, der alt kan skje), men jeg tror bandet også sikter til at de har forlatt noe av folkpreget fra debutplaten Woodlands (2014). «Jeg ønsket å fokusere på andre instrumenter og arrangementer denne gangen, for slik å fange noe av tiden vi lever i» forklarer låtskriver/gitarist/vokalist Sondre i det medfølgende presseskrivet.

En flott låt, nært beslektet med både Team Me og Prefab Sprout på sitt aller beste, og med et refreng som setter seg på hjernebarken resten av dagen.

Dette blir tydelig allerede på åpningslåten, They Gave Us Wings…, som gir oss halvannet minutt med lydcollage før et akustisk gitartema og koring overtar. Ikke egentlig en låt, mer en slags musikalsk overtyre som enten skremmer deg til å ta platen av før du har gitt den en sjanse eller får skrudd opp forventningene til hva dette er for noe.

Belønningen følger i Hollow, som ble sluppet på singel allerede i fjor høst. En flott låt, nært beslektet med både Team Me og Prefab Sprout på sitt aller beste, og med et refreng som setter seg på hjernebarken resten av dagen.

Arnesens stemme er litt nasal, noe som både er sjarmerende og gjør at den er lett å kjenne igjen. Han har tydeligvis også bra strekk i den; her er ingen autotune-effekter, bare klokkeklar (og flerstemt) sang, og den kommer godt til sin rett på tittellåten, som er en langsom countryblues, med svale hammondorgeltoner, langsomt marsjerende trommer, tungt tilstedeværende bass, vektløs hawaiigitar og munnspillsolo ala Neil Young. En gripende og medfølende låt om (slik jeg oppfatter det) angsten for å møte kjærligheten etter lang tid alene.

Put Your Smile On er en dempet og melankolsk klaverballade, omsluttet av ordløs koring og dype cellotoner; Glacial Place et lite hakk mer uptempo, med et lydbilde som finner plass både for handclaps, krasjende symbaler, spenstige trommer, spinkelt klokkespill og gitarplukking, uten at det føles overlesset.

Både North Sea og This Old House er gode kandidater til albumets neste singel, begge låter som kommer til å vokse i takt med antallet avspillinger. Til slutt får vi nok en langsom klaverballade, før platen toner ut i en fortsettelse av der den begynte, også tittelmessig: …We Flew. Spilt på trøorgel, og omkranset av fuglekvitter, høres den ut som en begravelseshymne, og det er den kanskje også, ikke minst med tanke på det tvetydige coverbildet.

 

Ut fra redskapsboden

Tyler, The Creator: Scum Fuck Flower Boy

Tyler, The Creator er nå ute med sitt fjerde soloalbum, hans debut på et større selskap, uten at han har gitt slipp på kontrollen.

Odd Future-medlemmet har produsert selv, og har endatil laget et alternativt cover (inspirert av gamle kassettcover) i tillegg til det som er designet av legendariske Eric Whites. Temaet på begge er travle honningbier, muligens et bilde på artisten selv, som bruker all sin tid på å lage musikk som både er søt og innsmigrende samtidig som den er nådeløst ærlig. Eller kanskje bare ment som et bilde på kjærligheten (du vet, bien og blomsten). Tekstuniverset tyder på det; det handler veldig mye om ensomhet, ugjengjeldt kjærlighet og Tylers formidable egenskaper i sengehalmen – og tilsvarende lite om politikk og et endret USA.

Alternativt cover designet av Tyler selv

Tyler Gregory Okonmas tidligere Odd Future-kollega Frank Ocean er med på albumets andre singel, 911/Mr. Lonely (sammen med norske Anna of the North), noe som kanskje er en subtil måte å beklage tidligere homofobe uttalelser (i og med at Frank Ocean stod frem som bifil da han solodebuterte i 2012).

Så er dette også allerede beskrevet som Okonmas «coming out»-album: «I’ve been kissing white boys since 2004» rapper han i låten I Ain’t Got Time!. Slikt skaper overskrifter (og platesalg), noe verden har visst like siden David Bowie og Lou Reeds lek med kjønnsnormer på begynnelsen av 70-tallet. Musikalsk er ikke akkurat det så veldig spennende, bort sett fra at det viser en befriende uredd og åpen holdning som forhåpentligvis speiler seg i musikken.

Når det gjelder Lou Reed og (spesielt) David Bowie, så var det nettopp det musikalske som gjorde at verden tok fullstendig av på dem: Både Ziggy Stardust og Transformer er album som har tålt tidens tann bedre enn det meste, og høres fortsatt ut som ballespark til resten av machorocken i dag, 45 år senere.

Oppfinnsom og sampladelisk musikk et sted mellom soul, hiphop og electronica, med forbilledlig dypbass, mye synth og ganske monoton og entonig rapping fra sjefen sjøl.

Tyler The Creator når nok ikke opp til de samme høyder, men da sammenligner jeg ham tross alt med to av rockhistoriens aller mest ikoniske plater. Scum Fuck Flower Boy er derimot en oppfinnsom og sampladelisk musikk et sted mellom soul, hiphop og electronica, med forbilledlig dypbass, mye synth og ganske monoton og entonig rapping fra sjefen sjøl.

Garden Shed skiller seg ut som albumets hjerte. Etter en luftig åpning med akustisk gitarklimpring, brede synthstrøk og innsmigrende vokal fra Estelle er dette en slik låt som blir litt bedre for hver gang du hører den. Teksten adresserer for øvrig nok en gang hans tiltrekning til andre menn – der en redskapsbod blir symbol på et sted der han kan gjemme unna de vanskelige følelsene: «That is where I was hidin’ / That was real love I was in / Ain’t no reason to pretend».

Av de tre singlene som er kommet så langt er nevnte I Ain’t Got Time! den beste. På et stødig komp, med mye perkusjonskrydder og tung bass er dette en fremoverlent sent-på-kvelden klubb-banger. Morsomt også at denne begynte som en studiolek hjemme hos Kanye West. Mens popguden tok en lur, tok Okonma helt av på utstyret der. «I started smacking, started clapping, making weird noises, added a boom boom boom, and I was gonna add a hook» forteller han i et intervju med musikkmagasinet Fader. Så spurte han Kanye om han ville si «I ain’t got tiiiiime» som hook, men fikk kontant avslag: «He didn’t like it».

 

Digital skjelettdans

Juana Molina: Halo

Juana Molinas nye album kom i mai, og har fulgt meg hele sommeren; i bilen, i båten, på stranden; eller sittende på en benk mens jeg venter tålmodig på at mine døtre og kone skal få utløp for deres shoppingiver.

Albumet er den tidligere argentinske tv-stjernens syvende etter debuten i 1996, og det er på høy tid at den folk/samba-influerte poptronicaen hennes når norske ører.

De spanske tekstene er muligens et problem, ihvertfall for undertegnede, men heldigvis er Google Translate bare et tastetrykk unna. Slik finner jeg fort ut at åpningslåten, Paraguaya, handler om å tilberede en kjærlighetsdrikk til den hun elsker, som så faller hemningsløst for henne.

Men siden kjærligheten ikke er ekte, klarer hun heller ikke å verdsette den, og reverserer derfor trolldommen slik at han glemmer henne – og hun må leve videre med savnet etter den elskede.

Se den spesielle videoen, og for all del, hør sangen; dette er en av sommerens beste singler – innpakket i et dypt bassynth-riff, ekkoeffekter, strykere og den flotte, litt dempede sangen hennes (minner litt om Astrud Gilberto, som sang en av tidenes aller beste sommersingler: The Girl from Ipanema).

En av sommerens beste singler – innpakket i et dypt bassynth-riff, ekkoeffekter, strykere og den flotte, litt dempede sangen hennes.

To andre låter er også sluppet på singel. Lentisimo Halo er akkompagnert av en sort/hvit kortfilm som ser ut som den er hentet rett ut fra et drømmelandskap. Musikken er mørk og dvelende, med nesten bare bassynth og stemme, samt litt støyeffekter og gitar, mens teksten minner om en Neil Gaiman-novelle: Noen (eller noe) venter i mørket. Cosoco er mer umiddelbar, mer som en vridd rockelåt, med et fremoverlent bassriff, gitar, boblende synth, monoton og hektisk perkusjon, båret frem av den tiltalende stemmen hennes.

Stemmen ja, på flere av låtene bruker hun den mer som et instrument i dialog med de elektroniske lydene (hør til eksempel A00 B01), noe som gir hele platen en slags «organisk maskin»-følelse. Coveret er i så måte svært illustrerende, med to sinte øyne som stirrer sint på deg fra et hvitskrapt lårbein. Dette er moderne skjelettdans for digitale lemmer.

 

Evig sommer

Harry Styles: Harry Styles

Du skal ha vært veldig langt fra sivilisasjonen denne sommeren dersom du ikke har fått med deg Harry Styles (ex-One Direction) singel (og video) Sign of the Times, en fantastisk powerballade i slekt med det beste fra 70-talls-Bowie.

Albumet kom i mai, og byr på enda mer god pop. Two Ghosts, som kom på singel i forrige uke, når ikke samme høyder, men er en fin låt uansett når sommeren nærmer seg slutten, med nydelig drømmende gitar og en tekst om et forhold som tok slutt.

Woman handler om sjalusi («I don’t ever want to see you with him» synger han), og minner om gammel Elton John (med et riff ikke langt unna forbildets klassiske Bennie and the Jets).

From the Dining Table er en akustisk gitarballade der han synger duett med seg selv, igjen om ensomheten etter et vondt brudd: «We haven’t spoke since you went away» klager han.

Problemet med mye av dette er at det er for pent, for friksjonsløst. Dette er en plate som hele familien kan like i de 40 minuttene det tar å spille den, og glemme like fort etterpå. Unntaket er Sign of the Times. Den kan du spille neste sommer også.

 

Mannen i speilet

John Moreland: Big Bad Luv

Tirsdag 29. august står John Moreland på Ole Bull Scene, en amerikansk country/roots-artist som gjerne sammenlignes med både Steve Earle, Townes Van Zandt og Guy Clark.

Dersom du liker bunn ærlige tekster, fremført med stor innlevelse til melodier som virker hentet rett ut fra fellesarven, da bør du være der.

Moreland er ikke noe stort navn ennå, til tross for at låtene hans har vært brukt i tv-serien Sons of Anarchy, samt at han gjorde en flott gjesteopptreden på The Late Show with Stephen Colbert. Tittelen på hans fjerde soloplate er hentet fra en roman av Larry Brown, og handler om det samme som 99 prosent av poptekster: Kjærlighet, og da helst den ikke gjengjeldte typen.

Låttitlene taler her sitt tydelige språk: Old Wounds, Love Is Not an Answer, Lies I Chose to Believe og No Glory in Regret, med tekster som går utenpå det meste.

«I used to say ’I love you’ / Then wonder who I’m talking to» synger han et sted, «Don’t it feel like the truth / Comes at the price of your youth?» et annet. Så, i platens siste låt, ser det ut som om han er klar til å ri inn i solnedgangen likevel, sammen med sin kjære:

«Cause I’ve found a love that shines into my core / And I don’t feel the need to prove myself no more / And when I look into the mirror now, I see / A man I never knew that I could be».

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this