Horisontlekene / Skolestart
MUSIKK OG TID: – Jeg øver mye, og lar ideene få boltre seg og modnes over en lang periode. Når jeg så går i studio, har jeg alt veldig klart og tydelig i hodet, sier Stein Urheim, her med gitaren som kunstneren Ida Helland-Hansen har dekorert.

Solo i Strandebarm

– Det har vært viktig for meg å bygge broer mellom ulike stiler og uttrykk, og få dem til å smelte sammen på en naturlig måte, sier plateaktuelle Stein Urheim. I morgen spiller han på Førdefestivalen i en kvintett sammen med Erlend Apneseth.

Det nye albumet er hans fjerde under eget navn. Den travle gitaristen har i tillegg gitt ut tre plater sammen med vokalakrobaten Mari Kvien Brunvoll, vært fast medlem av rockebandet Steady Steele, og blant annet spilt med Ole Amund Gjersvik, HP Gundersens band The Last Hurrah! og Gabriel Fliflet’s Åresong-prosjekt.

Alle innspillingene som Stein Urheim har vært involvert i de siste årene har handlet om, ifølge ham selv, «å la en bestemt musikalsk idé eller tanke modne og utkrystallisere seg til et ferdig stykke musikk, fordi det kjennes riktig og viktig».

Idyllisk sted

– Jeg vil gjerne strekke meg og bli bedre, slik at jeg kan spille det musikken krever, arbeide videre med å tydeliggjøre komposisjonens og improvisasjonens uttrykk og form, og i tillegg skape noe umiddelbart og unikt her og nå, sier 37-åringen fra Selegrend i Åsane, med røtter i Hardanger.

– Jeg merker fort at det er noe som mangler dersom jeg ikke får uttrykt meg med musikk.

Strandebarm er derimot et sted der han ikke kan vise til familiehistorie. Til tross for dette har stedsnavnet gitt tittel til hans nye soloplate, som høstet terningkast fem i vår forrige utgave.

– Jeg spilte her i Gabriel Fliflets Åresong-prosjekt i 2010, og ble plassert på det gamle strandhuset for overnatting. Siden har jeg leid meg inn her på Fosse-tunet med jevne mellomrom, forteller han idet han tar imot oss i de idylliske omgivelsene halvveis inn i Hardangerfjorden, alt etter hvordan man regner.

steinurheim2
TIDLØS MUSIKK: Stein Urheim hører gjerne på jazz og blues fra 20-30-tallet og de franske impresjonistene Debussy og Satie. – Den tidens musikk har alltid truffet meg sterkt, sier han.

Varm og flott lyd

– Hvordan påvirkes musikken din av landskapet i Strandebarm?
– Det har kanskje en slags ubevisst påvirkning på musikken, men det er litt vanskelig å si noe konkret om. Jeg har ikke tenkt så mye på det egentlig. Men naturen er helt fantastisk, og her er et helt enormt turterreng. Jeg har vært mye både på fjorden og i fjellene rundt i disse periodene.

– Det nye albumet er spilt inn i kirken her. Hvorfor valgte du den?
– Vi var på utkikk etter et tilsvarende sted som Lysøen, der vi spilte inn det forrige albumet, og jeg kom da til å tenke på Strandebarm kirke. Felespilleren Knut Hamre har gjort konserter der, og tipset meg om at lyden var så varm og flott.

– Det er vel mye etterklang?
– Ja, og det gir oss mange muligheter. Innspillingstekniker min, Audun Strype, brukte fire mikker i ulik avstand, slik at han både kunne hente inn den fjernere klangen og tørke den opp med nærere lyd.

Raga og slåttemusikk

– Hvorfor fikk albumet tittelen Strandebarm?
– Jeg hadde flere alternativer på blokken, men kom frem til at det var det mest dekkende. Et av stykkene på platen heter Strandebarm, siden jeg laget store deler av det her, og jeg syntes også det passet bra siden jeg bor mye her. Dessuten synes jeg at det er et flott og litt spesielt ord som klinger fint.

– Vi spilte låten Fjellbekken fra platen din da vi kjørte innover fjorden her isted. Det slo meg da at den høres ut som en blanding av norsk folkemusikk og indisk raga.
– Fjellbekken er faktisk en gammel slått som jeg lærte for noen år siden. Uten at jeg kan si å ha fordypet meg i indisk musikk, så er vel fellesnevneren at både raga og slåtter er dronebasert.

Strekker og tøyer musikken

Dette er ikke første gangen Urheim leker med den gamle norske toneskatten. Sammen med Benedicte Maurseth vant han åpen klasse på Landskappleiken i 2013 med et stykke der de improviserte over en gammel slått fra Setesdal.

De tre platene han har gitt ut sammen med Mari Kvien Brunvoll går derimot i en helt annen og mer eksperimenterende retning.
– Hun er en veldig klangbasert musiker som bruker stemmen sin på helt utrolige måter, sier han.

– Hvordan er det å spille live sammen med en så egenartet vokalist?
– Veldig spennende. Vi har jobbet mye med å ta sjanser i det prosjektet, med mye improvisasjon, der vi strekker og tøyer i musikken når vi spiller ute.

De gamle er eldst

Den unge gitaristen hører på mye av dagens musikk, men når han virkelig skal lytte, henter han gjerne frem jazz og blues fra 20-30-tallet og franske impresjonister som Debussy og Satie.
– Stemningene i den tidens musikk har alltid truffet meg sterkt. Jeg synes det klinger både friskt og tidløst fortsatt, sier han.
– Det er utrolig mye bra musikk som blir laget i dag, men det kan være vanskelig å ha full oversikt.

Han har også et sterkt forhold til mye av musikken som ble laget på 1950- 60- og 70-tallet,en tid han betrakter som noe av en gullalder for alt fra rock, folk og psykedelia til revolusjonene innen jazzen, samtidsmusikken og elektronika. Men dersom han skal trekke frem én artist fra denne tiden, ender han gjerne opp med Ornette Coleman.

Harmolodi og kosmolodi

– Det var et år der jeg var enormt inne i Colemans musikk; leste alt av artikler og satte meg inn i harmolodics-konseptet, forteller han
Tittelen på soloplaten hans fra 2012, Kosmolodi, spiller på dette (i tillegg til at det er en variant av det tsjekkiske ordet for romskip, «kosmická lod»).

– Forstår du noe av harmolodics?
– Jeg liker Colemans tanke om at det skal være en slags likeverdighet mellom solistrollene, rytmen, melodien, harmoniene og klangen, for å si det litt enkelt.

– Det er også mye blues i uttrykket ditt.
– Bluesmusikk var veldig viktig for meg i ungdomstiden. Jeg oppdaget artister som Mississippi John Hurt, Mance Lipscomb, Son House, Lightnin’ Hopkins, Skip James, Robert Johnson, John Lee Hooker og mange flere allerede i 12-13-årsalderen, og ble helt slått i bakken av den store og kraftfulle musikken. Det er ikke blues jeg har hørt mest på i voksen alder, men jeg er fortsatt veldig glad i det uttrykket.

Et evighetsmotiv

– Hva vil du med din egen musikk; hva vil du formidle?
– Jeg legger mine referanser, min verden, inn i den, uten at jeg ønsker å si så mye mer om det, siden det kan bli veldig førende for andres lytteopplevelse, sier han, og blir stille en liten stund.

Han henter frem en vakkert dekorert akustisk gitar, og klimprer frem Thelonious Monk-melodien Blue Monk. Dekoren på gitaren er laget av bergenskunstneren Ida Helland-Hansen, som også har dekorert husene i tunet der han leier seg inn. Tegningen minner litt om Keith Harings uttrykksfulle streker og den nederlandske kunstneren M. C. Eschers matematikkinspirerte bilder. Det er et slikt motiv som bare kan fortsette og fortsette.

– Musikk er en utrolig viktig del av livet mitt, sier han.
– Jeg merker fort at det er noe som mangler dersom jeg ikke får uttrykt meg med musikk. Det jeg spiller, blir en forlengelse av andre måter å uttrykke seg på.

Stein Urheim spiller sammen med fiolinisten Erlend Apneseth i morgen kl. 13.30 i Førdehuset, Førde.
Med på scenen er også Erik Rydvall, Ole Morten Vågan og Hans Hulbækmo.
Mer informasjon: fordefestival.no

 

steinurheim3
BÅT PÅ GRUNN: Coveret til det nye albumet er bygget rundt et gammelt foto tatt av Stein Urheims far. – Det er rett og slett et veldig godt bilde som jeg har sett på i flere år, forklarer han.

Utvalgte plater

  • Three sets of music (Soundlet, 2009)
  • Stein & Mari’s Daydream Community (Jazzland, 2011) (sammen med Mari Kvien Brunvoll)
  • Kosmolodi (Hubro, 2012)
  • Daydream Twin (Jazzland, 2013) (sammen med Mari Kvien Brunvoll)
  • Stein Urheim (Hubro, 2014)
  • For Individuals Facing the Terror of Cosmic Loneliness (Jazzland, 2015) (med Mari Kvien Brunvoll)
  • Strandebarm (Hubro, 2016)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this