– Om man har langt blondt hår, kort lilla hår eller en rund midje bør ikke ha noe å si. Det er saken som skal diskuteres og ikke kvinnen, sier Silje Hjemdal (Frp).
For det profilerte bystyremedlemmet og fylkestingspolitikeren er kvinnedagen først og fremst en påminner om at likestilling mellom kjønn ikke er en selvfølge.
– Selv om Norge var tidlig ute i verdenssammenheng med å gi kvinner allmenn stemmerett, var kampen også her lang og stigmatiserende, sier hun.
– Vi må aldri gå i den fellen at vi aksepterer undertrykkelse av kvinner med en annen etnisitet, uansett om den er religiøst eller kulturelt begrunnet.
At det har nyttet å kjempe, ble tydelig under hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i 2013. Kvinners rettigheter og posisjon i det norske samfunnet er vesentlig endret. Jentene er i dag i flertall på mange av de prestisjetunge studiene, og har befestet viktige roller innen næringslivet, som for eksempel ledere av LO og NHO.
LES OGSÅ:
Erna Solberg: – Året har 365 kvinnedager
Camilla Stoltenberg: Hvor ble det av alle gutta?
Oddny I. Miljeteig: Kvinnedagen har vore føre si tid i 107 år
Marte Mjøs Persen: Fortsatt langt igjen til likestilling
Sølvi Martinsen: Pensjonsråd for kvinner
Borgerlig feminisme
– Det at vi har mange kvinnelige partiledere, ikke minst en statsminister og finansminister som ikke er kvotert inn, men valgt på bakgrunn av dyktighet, viser at vi er kommet en lang vei, sier Hjemdal, som ikke blir å se i det tradisjonelle 8. mars-toget i dag.
– Da deltar jeg heller i en debatt om kvinners stilling eller et arrangement som hyller dem.
I fjor inviterte hun derfor, sammen med Høyre og Venstre, til debatt på biblioteket om borgerlig feminisme og hvilke likestillingsutfordringer vi har i Norge i dag. Forskningsdirektør ved Det norske Nobelinstitutt, Asle Toje, innledet til debatt.
– Det er ingen selvfølge at venstresiden skal ha definisjonsmakten på hvilke saker kvinner skal engasjere seg i og ikke.
– Dette ga meg mye mer enn den årlige krangelen om hvilke paroler som skal godkjennes og ikke, sier hun, og understreker at det finnes like mange ulike kvinner som det finnes ulike mennesker, og at det er ingen selvfølge at venstresiden skal ha definisjonsmakten på hvilke saker kvinner skal engasjere seg i og ikke.
– Når det er sagt, er det også viktig å minne om at det er mange kamper vi gjerne står sammen om, som for eksempel bekjempelse av vold i hjemmet og overgrep mot kvinner. Voldtekt er et samfunnsproblem også i Norge, ikke bare i den store verden. Det er en viktig kampsak for meg at de som begår slike overgrep skal straffes, og det hardt.
Usunn debattkultur
En annen sak hun synes det er viktig å engasjere seg i, er måten kvinner blir møtt på når de deltar i den offentlige debatten.
– Noen ganger forventes vi å tåle ikke bare kritikk, men regelrett hets. Dette ser vi overfor fremtredende debattanter som Sylvi Listhaug (Frp) og Hadia Tajik (AP), sier hun.
– Kvinner blir i større grad enn menn hetset på bakgrunn av kjønn og utsende. Om man har langt blondt hår, kort lilla hår eller en rund midje bør ikke ha noe å si. Det er saken som skal diskuteres, og ikke kvinnen.
Hjemdal mener ellers at utfordringene er større i andre land, der basale rettigheter som lik rett til utdanning, likhet for loven og organisasjonsfrihet ikke er en selvfølge.
– Mange kvinner får ikke selv velge sin ektefelle eller ytre seg fritt, og en så banal ting som å vise seg uten hijab kan i noen land til og med være straffbart, sier hun.
Internasjonal kvinnekamp
En av de kvinnekampene som virkelig har gjort inntrykk på henne det siste året, var My stealthy freedom i Iran (mystealthyfreedom.net). I solidaritet med landets kvinner, og som en protest mot hijab-påbudet, ikledde iranske menn seg skaut, og la ut bilder av dette på sosiale medier.
– Det er nesten utenkelig at kvinner som ikke bærer hijab risikerer bot eller i verste fall fengsel fordi man har vist håret sitt. Kvinnedagen er en dag slike problemstillinger bør få større fokus, selv om dette er en kamp som bør kjempes året rundt, mener Hjemdal.
– Tilsløring er tvang og et symbol på underkastelse av patriarkatet. Vi må aldri gå i den fellen at vi aksepterer undertrykkelse av kvinner med en annen etnisitet, uansett om den er religiøst eller kulturelt begrunnet, sier hun.
Sterke innvandrerstemmer
Hun mener at dette bør bli en av de store utfordringene også i den norske debatten i årene som kommer.
– Vi må tørre å snakke innvandrerkvinnenes sak dersom vi skal ha troverdighet i likestillingsspørsmål og kvinnekamp. Noe annet er total ansvarsfraskrivelse og et uttrykk for kulturrelativisme på sitt verste, mener hun.
– Jeg kan forstå at likestillingsaktivister fra minoritetsmiljøene føler at norske feminister har sviktet.
– Det som kanskje gleder meg mest, er at stadig flere av kvinnene med innvandrerbakgrunn selv nå hiver seg inn i den betente debatten. Vi har Safia Abdi Haase, som sto frem på NRK og fortalte om kjønnslemlestelse, Shabana Rehman Gaarder med mullaløftet, og Amal Aden som ofte har tatt ordet i det offentlige ordskiftet.
– Dette har gjerne en høy pris i form av både trusler og represalier, så dette er virkelig heltinner som går foran og som åpner dørene for dem som kommer etter. De fortjener å bli tatt på alvor. Her kan jeg forstå at likestillingsaktivister fra minoritetsmiljøene føler at norske feminister har sviktet.
LES OGSÅ:
Erna Solberg: – Året har 365 kvinnedager
Camilla Stoltenberg: Hvor ble det av alle gutta?
Oddny I. Miljeteig: Kvinnedagen har vore føre si tid i 107 år
Marte Mjøs Persen: Fortsatt langt igjen til likestilling
Sølvi Martinsen: Pensjonsråd for kvinner
