NORDNESGUTT FORAN DRÆGGEGUTTEN: – Jeg har fått et symbolsk honorar. Alle inntekter går til Buekorpsmuseet i Bergen, sier Finn Bjørn Tønder, som har skrevet en bestillingsroman fra buekorpsmiljø. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Skrivekunstens fanebærer

– Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte å skrive bøker tidligere, sier Finn Bjørn Tønder, som denne måneden kommer med en spenningsroman med handling fra buekorpsmiljøet.

– Du sier ikke nei til buekorpsene.

Fredag 25. mai blir verdens første spenningsroman fra buekorpsbevegelsen presentert på Buekorpsmuseet.

Boken, med tittel Fanebæreren, er skrevet av Finn Bjørn Tønder på bestilling fra Buekorpsenes Dag 2018, og blir gitt i gave til alle aktive i byens buekorps.

Samtlige buekorps i Bergen er på en eller annen måte med i boken. Tønder, som selv er gammel buekorpssjef, hadde stor suksess med voksenromanen Sistesoldater da den kom i 2016, og kommer med enda en ny roman til høsten.

«AVSLØRTE» KNAUSGÅRD

SJEFEN SJØL: Finn Bjørn Tønder da han var sjef i Nordnæs Bataillon i 1979. (Foto: Privat)

– Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte å skrive bøker tidligere, sier den tidligere BT-journalisten.

– Alle journalister har en forfatter i magen?

– Ja, det vil jeg si. Jeg er journalist i hele meg, men da jeg satte meg ned og prøvde å skrive skjønnlitteratur, forstod jeg at det er et mye mer interessant liv, sier han.

– Du tjener ikke mye penger som forfatter på nærmere 60 år, og det språket du brukte som journalist, fungerer ikke i litteratur, så jeg ser på meg selv som en læregutt.

– Jeg savner selvfølgelig journalistikken, spesielt nyhetsjournalistikken – jeg har det i ryggraden. Når noen spør meg hva jeg driver med, så klarer jeg ikke å svare «forfatter» – jeg har slik respekt for det yrket – men jeg vil fortsette å skrive bøker, selv om det er vanskelig sammenlignet med journalistikk.

– Kunne du klart å utlevere deg selv slik som Karl Ove Knausgård gjør?

– Jeg har lest alle bøkene hans, og omtaler ham i Sistesoldater.

Tønder forteller at han selv blir omtalt i bind 6 av Min kamp – på 17 forskjellige sider, og med fullt navn.

– Vi var i krig etter at jeg avslørte at han bløffet, sier han.

Bakgrunnen er fra femte bind av Min kamp, der Knausgård skriver om at han i fortvilelse ringte til forfatterkollega Tomas Espedal etter en mann hadde beskyldt ham for å ha voldtatt kjæresten. Ifølge romanen skal Espedal da ha tilbudt seg å banke opp den som kom med anklagene.

– Jeg konfronterte Tomas Espedal med det som stod i romanen, og spurte om han hadde vært torpedo for Knausgård. Han nektet å snakke om det.

«BEFRIENDE LITE SELVOPPTATT»

SAMTALE VENTER: Finn Bjørn Tønder var lenge kriminaljournalist i Bergens Tidende. Her har han rykket ut til Lesja-drapet i 1986. Legg merke til datidens mobiltelefon. (Foto: Ørjan Deisz)

«Knausgård ba aldri Espedal om hjelp» slo Tønder deretter fast i en artikkel i Bergens Tidende 11. juni 2010, noe som fikk Knausgård til å skjelle ham ut i sjette bind av Min kamp.

«Stemmen i den andre enden snakket bergensdialekt, og hver gang jeg har hørt noen snakke bergensdialekt siden har jeg hørt den stemmen klinge med, og frosset på ryggen av ubehag» skriver han blant annet.

– Både Knausgård og Espedal skrev romaner der de hevdet at alt de skrev var sant. Da jeg som BT-journalist gikk dem etter i sømmene og avslørte at alt slett ikke var sant, angrep de meg begge i nye romaner.

– Og så svarte jeg dem i Sistesoldater. Jeg satt på sannheten fordi jeg hadde lydbåndopptak av samtalene med dem, sier Tønder.

– Men å utlevere meg selv, slik du spør om; jeg kunne nok gjort det dersom jeg følte at det hadde en verdi i en roman. På en måte har jeg også gjort det i Sistesoldater, siden jeg bruker mitt eget navn på romanfiguren.

«Det er en befriende lite selvopptatt journalist som fører ordet» skrev BTs litteraturanmelder, Gro Jørstad Nilsen, om Sistesoldater da den kom ut høsten 2016.

«Leseren får nå og da innblikk i hvordan Bergens Tidende utviklet seg fra en avis med selvstendig identitet til å bli del av et konsern. Mer sentralstyring og mindre armslag for enkeltjournalister, er én ting. Verre er det å lese om avisens personalpolitikk, for eksempel behandlingen av tidligere kulturredaktør Jan H. Landro» skriver hun videre, vel så befriende lite selvopptatt.

REKSTEN-SAKEN OG «GREVEN»

Finn Bjørn Tønder valgte å ta sluttpakke i Bergens Tidende høsten 2012. Han kunne da se tilbake på en 31 år lang karriere som journalist, først i Morgenavisen, deretter en kort periode i BA, før han begynte i Bergens Tidende i 1984 – det meste av tiden som krimjournalist.

– Jeg var den første i Bergen som skrev negativt om Hilmar Reksten. Han var en gud i Bergen og nordnesgutt, mens jeg skrev for å vise hvilken økonomisk kjeltring han var.

Det mange fortsatt husker ham for, er Reksten-saken, som han fulgte tett gjennom 20 år, og intervjuet han gjorde i 1993 med Varg «Greven» Vikernes, der han anonymt innrømmet å stå bak en rekke kirkebranner året før. Etter hvert gikk Tønder lei av å få «en ny fiende hver dag og leve med politibeskyttelse», og begynte i stedet å skrive om næringsliv, politikk og kultur.

– Over en periode dekket jeg utrolig mange drapssaker i hele Norden. Før i tiden reiste vi mye både i Sverige og Danmark; den gangen hadde avisene ressurser å sette inn, slik at vi kunne jobbe tett med store saker, forteller han.

– Jeg føler veldig med de som jobber der i dag; de har det tøft. En av grunnene til at jeg sa opp, var at det etter hvert føltes som om jeg jobbet i en filial av Aftenposten. Jeg var opptatt av å lage avis for Vestlandet. Hjertet mitt er fortsatt i Bergens Tidende; det var en fantastisk arbeidsplass inntil de siste årene jeg var der; da var det ikke noe gøy.

SA OPP PÅ DAGEN

FIKK MØTE KNIKSEN: – Dette ble tatt i Edinburgh da jeg som 12-åring besøkte Roald «Kniksen» Jensen da han spilte i Hearts, forteller Finn Bjørn Tønder.

Kort etter at han sluttet i Bergens Tidende, begynte Tønder i ny jobb som kommunikasjonssjef ved Den Nationale Scene (DNS). Dette var i januar 2013.

Han ble værende frem til oktober 2015, da han sa seg opp i protest mot direktør Bente Hartvedt Ringstad. Oppsigelsen ble begrunnet i et lengre brev til styret ved teateret, et brev som også ble lekket til pressen.

Her forteller Tønder om et ledermøte der det ble diskutert om DNS skulle utlevere forestillingsrapporter til Helge Jordal, etter at han ble skadet i ryggen under en prøve til Ulverock i 2012.

«Først sa direktør Bente Hartvedt Ringstad at det aldri ble aktuelt å utlevere rapportene. Da jeg sa at det kan hun mest sannsynlig bli pålagt av retten, svarte hun: Det er ikke noe problem. Da bare lager vi nye rapporter, eller sminker de vi har», skriver Tønder i brevet.

– Jeg husker at jeg satt der og tenkte på om det var dette jeg ønsket å bruke livet på, forteller Tønder i dag.

DNS-direktøren nektet å kommentere da BA konfronterte henne med påstandene i brevet, men uttalte seg først to måneder senere.

Dette var etter at DNS hadde fått advokat Toril Wik til å gå gjennom påstandene i brevet. Advokatens rapport frikjente Ringstad for oppfordring til eller forsøk på dokumentfalsk av interne rapporter. 

– Jeg har aldri sagt «da lager vi nye rapporter». Men jeg har brukt ordene «da sminker vi dem». I det ligger det at vi tilpasser dem – at den som etterspør informasjon, får den informasjonen vedkommende etterspør, men ikke alt mulig annet som står i rapporten, som kanskje omtaler andre medarbeidere, for eksempel, forklarte Bente Hartvedt Ringstad til NRK 17. desember 2015.

DEBUTERTE MED VOKSENROMAN

KLAR FOR AVREISE: Nordnæs Bataillon-sjefen på Jernbanestasjonen i 1979, klar for buekorpstur til Göteborg.

Finn Bjørn Tønder var nå arbeidsledig, men ikke arbeidssøker. Det å plutselig stå uten fast jobb åpnet en mulighet for å gjennomføre noe som han lenge hadde drømt om: Å skrive en skjønnlitterær roman. Som sagt, så gjort.

Høsten 2016 debuterte han som nevnt med Sistesoldater, en roman med sterke selvbiografiske trekk. Boken, som fikk gode kritikker, og ble innkjøpt av Norsk kulturråd, handler om tre voksne menn som har gått i Nordnæs Bataillon sammen.

– Den ene er Bergens siste kjuagutt, den andre er blitt skipsreder og den tredje journalist i Bergens Tidende, forklarer Tønder, som selv aldri har bodd på Nordnes.

– Jeg er født og oppvokst i Nattlandsåsen, men ble tvunget inn i Nordnæs Bataillon av min far. Farfar hadde gått der, mens far ble hindret i å bli med da krigen kom.

Audun Reksten (1936-2007), sønn av skipsreder Hilmar Reksten (1897-1980), er modell for en av romanfigurene.

– Jeg var den første i Bergen som skrev negativt om Hilmar Reksten, forteller han.

– Reksten var en gud i Bergen og nordnesgutt, mens jeg skrev for å vise hvilken økonomisk kjeltring han var. Det mente Audun også; det var slik jeg ble kjent med ham. Vi ble kompiser på grunn av alt jeg skrev om faren hans, forteller Tønder.

Sistesoldater skildrer kameratskapet mellom kjuagutter i buekorps, og førte til mye oppmerksomhet for dette særbergenske fenomenet.

– Folk fra Østlandet sa at de endelig forstod hva buekorps handler om, sier Tønder, som allerede var i gang med oppfølgerromanen da Rune Løseth, formann i Buekorpsenes Dag, tok kontakt.

Han ville gjerne bestille en bok til Buekorpsenes Dag, som markeres hvert fjerde år, og spurte om Tønder ville skrive en spenningsroman om buekorps.

ÅRET DA BRANN VINNER
CHAMPIONS LEAGUE

NORDNESGUTT FRA NATTLAND: Finn Bjørn Tønder som nybegynner i Nordnæs Bataillon i 1967. Bildet er tatt hjemme i hagen i Natlandsåsen, der han vokste opp.

– Du sier ikke nei til buekorpsene, fortsetter Tønder, som var sjef i Nordnæs Bataillon i 1979, mens Løseth var sjef i Nygaards Bataljon i 81.

– Jeg ble fascinert over at de ønsket å få opp leselysten blant barn og unge, samtidig som det var en undertanke om å skape mer forståelse for og rekruttere til buekorpsene.

Tønder la dermed alt annet til side, og kastet seg over arbeidet med boken, som altså har fått tittelen Fanebæreren. Den forteller om fire gutter i 12-årsalderen som finner en spesiell buekorpsorden som gjør det mulig å reise frem og tilbake i tid, sammen med en som presenterer seg som Fanebæreren. De får være med i store begivenheter i Bergen og buekorpsenes historie, like frem til Brann vinner Champions League.

– Det siste må være langt frem i tid?

– Hehe. Det skjer i 2078, som er samme år som buekorpsene blir forbudt, røper forfatteren.

– Buekorpsene nekter å paradere gjennom gatene med de nye motoriserte rulleskoene som den øvrige befolkningen går med. Da skaper de trafikkaos.

– Så det er en fantasy-roman?

– Ja, det også, men det meste skjer i 1916, som er året da Fanebæreren blir fengslet, mistenkt for å være spion. Det krydde av spioner i Bergen på den tiden; folk som anga skipsavløp til tyskerne, slik at de kunne torpedere dem. Nordahl Grieg skrev om dette i Vår ære og vår makt.

KJEMISK FRI FOR BUEKORPS

Romanfiguren Fanebæreren kommer opprinnelig fra 1840. Oppgaven hans er å ta vare på buekorpsenes historie, og å hjelpe korpsene med rekrutteringen.

– Det høres ut som en dagsaktuell problemstilling?

– Ja, flere av korpsene sliter. Mitt håp er at denne boken kan gi dem en viss stolthet, og få frem hvor viktige de er – både som bergensk kulturinnslag, og med de verdiene de står for, som samhold og vennskap.

Tønder er fortsatt sterkt engasjert i buekorpsbevegelsden. Han satt i jubileumskomiteen i forkant av at Nordnæs Bataillon markerte 160-årsdag forrige torsdag, og har også en liten PR-rolle i det tradisjonsrike lørdagskorpset.

– Jeg har aldri angret på at jeg ble tvunget med, sier han.
– Min far hadde akkurat begynt da krigen kom. De andre fortsatte med å eksersere illegalt, men han var ikke med på det, siden han var nybegynner.

– Innflyttere til Bergen klager over at buekorpsene lager mye støy. Er det nødvendig å marsjere med trommer tidlig på morgenen?

– Jeg kan forstå at enkelte ikke liker det, men de må bare akseptere at slik er det her i Bergen. Sesongen varer tross alt bare i noen måneder. Selv skulle jeg gjerne våknet til buekorpstromming – men jeg hører det dessverre sjelden på Minde, der jeg bor, selv om Løvstakkens Jægerkorps holder til like i nærheten.

NORDNÆS BATAILLON-OFFISERENE, 1979: Sjefen, Finn Bjørn Tønder, med gullbånd over brystet og flest ordener, står litt til venstre for midten av bildet.

VET HVEM
ISDALSKVINNEN VAR

Finn Bjørn Tønder holder nå på med en ny voksenroman, med tittelen Utide. Denne foregår også, i likhet med Fanebæreren, over flere tidsplan, men er nærmest kjemisk fri for buekorps. Det selvbiografiske er derimot fortsatt til stede.

Romanen begynner med at jeg-personen, som er en Bergens Tidende-journalist, ser en gammel barndomskamerat på Bybanens endestopp ved Telegrafbygningen. Problemet er bare at kameraten døde for 28 år siden.

– Tanken min er å vise hovedpersonen – som er en av dem som kom litt skeivt ut i livet – fra en helt annen side. For han lever virkelig selv om han er død. Et annet tema i boken er forsoning, at du må lære å tilgi.

Forfatteren lover at Utide også vil dumpe opp i flere kjente mysterier i bergenshistorien.

– Jeg håper at jeg klarer å bevare litt av det journalistiske språket, men har nok innsett at språket betyr mer når du skriver litteratur.

– Får vi treffe Isdalskvinnen?

– Hun dukker opp. Jeg var 12 år da det skjedde, og skrev mye om den saken i Bergens Tidende.

– Har du gjort deg opp noen mening om hvem hun var?

– Jeg er nesten helt sikker på hvem hun var. Det vil bli belyst i boken, men jeg kan si så pass  at hun levde i Bergen på 40-tallet, sier han, og legger til at han alltid har vært opptatt av jødenes historie i Bergen.

– Hva med Den Nationale Scene; har du med noe fra kulissene der?

– DNS er absolutt med i boken. Jeg tar ikke opp konflikten, men mye av handlingen foregår på loftet der.

EN HELT FRA BERGEN

– Nå har vi snakket mye om hva du har gjort, og lite om hvem du er. Hvem er du?

– Vel, jeg er samboer med forfatteren Ingri Lønnebotn. Jeg har også en sønn som er forfatter, Johannes Tønder. Han er utdannet forfatter både ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og ved Høgskolen i Bø i Telemark, og det er «faen ikkje eg». Jeg har lært mye fra ham, han er en meget konstruktiv og krass konsulent.

– Hvilke råd gir han deg?

– Det viktigste er det jeg tidlig oppdaget selv; at det er en veldig stor forskjell på å skrive journalistisk og litterært, medgir han.

– I journalistikken er du ikke så veldig opptatt av å beskrive hvordan ting lukter, eller hvordan folk er kledd, slike ting. Det er en helt annen måte å formulere seg på. Jeg håper at jeg klarer å bevare litt av det journalistiske språket, men har nok innsett at språket betyr mer når du skriver litteratur.

For tiden finner Tønder mye inspirasjon i å lese andre forfattere, spesielt Kazuo Ishiguro, som i fjor ble tildelt Nobelprisen i litteratur, og japanske Haruki Murakami, men også bergensforfatteren Stig Holmås.

– Han er en god venn og en helt, sier han.

– Hvorfor kaller du ham for helt?

– Fordi han skriver så knakende godt, og mye om problemstillinger som opptar meg. For meg er han et forbilde. Klarer jeg én gang å skrive like godt som ham, vil jeg være veldig fornøyd.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this