Hotspring April 2018 #desktop
GLAD I BERGEN: – Musikkmiljøet her er kanskje det mest vitale i hele landet, sier Sivert Høyem.

Kommer alltid tilbake

– Det første oppslaget med rosende omtale av Madrugada var etter en konsert på Garage i 1997. Vi spilte mange ganger her, og følte alltid at det var i Bergen det «løsnet» for oss, sier Bergenfest-aktuelle Sivert Høyem.

Slike ord er musikk i enhver bergensers ører. Vi går gjerne videre på temaet, og spør ham hva «det er» med Bergen.
–  Bergen er et sted som har et veldig vitalt musikkmiljø, kanskje det mest vitale i hele landet, svarer han.

– En av de beste konsertene jeg har spilt var på Logen i 2012, under soloturneen. Da følte jeg at alt klaffet.

– Musikken herfra er vel så bra som den som kommer fra Oslo. Det virker som folk supporter hverandre veldig her. Miljøet er veldig kreativt, dessuten er det en veldig bra konsertby. En av de beste konsertene jeg har spilt var på Logen i 2012, under soloturneen. Da følte jeg at alt klaffet.

Elsket av publikum

Selv kan jeg gjerne underskrive på at konserten hans i Grieghallen i februar var svært vellykket. «Jeg tror at slike artister som Høyem på en måte kanaliserer noe, at de henter inn noe som ikke er av ord eller stoff, noe som blir værende igjen når bandet reiser videre til neste by» skrev jeg i min anmeldelse av konserten.

Det var som om publikum ikke helt ville slippe ham, selv etter at han gjorde en magisk tolkning av The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore (mest kjent i Scott Walkers versjon). Etter tre flotte ekstranumre kom bandet og de fire strykerne inn igjen, og bøyde seg for publikum – til de nasjonalsang-lignende tonene fra Patti Smiths Broken Flag: «In the sky a broken flag / children wave and raise their arms / We’ll be gone but they’ll go on and on and on and on and on».

Spiller fortsatt Madrugada

– Det var litt rart å være på rockekonsert med sitteplasser. Var det et bevisst valg?
– Ja. Det siste albumet er litt roligere, og vi har med strykekvartett, så vi tenkte at vi ville ha litt ro og fokus på materialet. Vi har gjort lignende erfaringer i Tyskland og Holland, der vi har spilt ettermiddagskonserter for et sittende publikum. Det går helt fint. Dersom folk liker det de hører, kan de vise det ved å reise seg opp.

Dersom settlisten fra februar er pekepinn for Bergenfest-konserten, så er det bare å hente frem alle Høyem-platene dine og begynne oppladingen. I tillegg til et bredt utvalg av låter fra hele solokarrieren, fikk vi også fem av de gamle Madrugada-låtene: Electric (fra Industrial Silence, 1999), Majesty (fra Grit, 2002), The Kids are on High Street (fra The Deep End, 2005) og What’s on Your Mind og Honey Bee (fra Madrugada, 2008).
– Madrugada-låtene er en viktig del av settet vårt. De er dritbra, og det er ingen andre som spiller de, sier han.

– Har dere planer om en gjenforening?
– Det er vanskelig å si; det føles litt som at det var over i 2008.

Hyllest til Kvinnen

– Stryker-arrangementene på den siste platen din passer utrolig godt til musikken, som får en ny dimensjon. Det er fortsatt melankolsk, men ikke dystert. Hvem sin idé var det?
– Det var litt planen. Ideen var vel min. Jeg og Christer Knutsen (gitarist og medprodusent, journ. anm.) deler en fascinasjon for en del orkestrert popmusikk fra 60-tallet, og så at det kunne være en ny vei å gå. Jeg hadde ikke gjort det før, bortsett fra på et par Madrugada-låter. Og, som du sier, det gir en ekstra melodisk dimensjon, og letter litt på tungsinnet. Jeg er stolt av de siste platene, men hører at de er mørke. Ambisjonen min var å ikke gå dit denne gangen.

– Det er fortsatt natt, men på den siste platen er du ikke alene i mørket. Platens tittel, Lioness, spiller vel på kvinnen?
– Tommelen opp for det. Det har gått igjen hele veien, det har vært slike ord som har gitt platene en slags tematikk. Men det var tilfeldig at det nesten ble et konseptalbum denne gangen.

Artist og trebarnsfar

– Albumtittelen «Long Slow Distance» – er det livet?
– Det skulle være en metafor for det. Egentlig er det en type trening for langdistanseløp; å løpe sakte veldig veldig langt. Så det passer jo bra. Jeg syntes det var en fin og catchy tittel. Forkorter du den, blir det LSD.

– Jeg lager plater et år, og turnerer året etter. I 2015 var jeg stort sett hjemme.

Tekstene på dette albumet handler både om det å miste faren – og selv å bli det.
– Det har vært veldig positivt for meg på bli far. Jeg var 36, og følte at jeg hadde rast fra meg. Sist fikk vi tvillinger, så nå har vi tre barn, forteller han.

– Hvordan er det å kombinere familie med artistkarriere?
– Reisingen er ikke det verste, det er liksom annet hvert år. Jeg har et fast mønster, der jeg lager plater et år, og turnerer året etter. I 2015 var jeg stort sett hjemme.

Høyem_Portrett_2016_01
TILTREKKES AV MØRKET: – Ting som andre synes er forferdelig deprimerende, kan jeg oppleve som oppløftende, sier Sivert Høyem.

Oppløftende mørke

– Vi har snakket litt om mørket i musikken din. Hvor kommer dette fra? Er du en depressiv person?
– Jeg er ikke (han stopper seg selv); ting er ganske på stell nå. Det har ikke alltid vært like artig. For min del har det vært bra å få familie. Jeg er ikke en person som har for vane å fokusere på det positive.

– Du har mistet en del nære personer?
– Musikken min var ganske mørk før det også. Mye av det handler om hva man liker selv, hvilke stemninger man tiltrekkes av. Ting som andre synes er forferdelig deprimerende, kan jeg oppleve som oppløftende.

– Har du et eksempel?
– Cormac MacCarthys roman Blood Meridian, svarer han, nesten uten å tenke.
– Det er et skikkelig kick å lese den.

Elsker klisjeer

– Madrugada er spansk for morgengry. Var det ment som en vits, i og med at det er såpass mørk musikk?
– Ja, men det betyr også timene før sola står opp. På den tiden hengte vi en del på baren Paragrafen i Oslo, som ble drevet av bassisten vår, Frode Jacobsen. Der ble vi kjent med poeten Øystein Wingård Wolf, som sa at det var det fineste ordet han visste om. Så da ble det slik.

– Siden vi snakker om konsepter; handler albumet Endless Love om kjærligheten til barna dine?
– Det startet egentlig med låten med samme navn, som kjentes som en sterk tittel for et album.

– Uttrykket er ganske tett på en klisjé?
– Det er ikke noe galt med det, jeg har alltid likt klisjeer. Det er en grunn til at folk har følt at slike ord er verdt å gjentas. Mye av det vi holdt på med i Madrugada, var å ta klassiske ting og gjøre vår egen vri på de. Samtidig er det klart at du skal ha tunga beint i munnen, slik at det ikke tipper over i noe innholdsløst og svulstig.

Låt som løfter

– Jeg aner ikke hva «Lift Me» handler om, jeg sydde bare sammen noen surrealistiske bilder.

Nydelige «Lift Me», duetten han sang inn sammen med Ane Brun, er en sang som klart faller ned på riktig side av gjerdet. Han skrev den sammen med Frode Jacobsen, men gjorde ikke ferdig teksten før Ane Brun tok kontakt.
–  Jeg slet litt da jeg skulle forklare teksten for henne. Den er veldig sammenrasket. Jeg aner ikke hva «Lift Me» handler om, jeg sydde bare sammen noen surrealistiske bilder. På et eller annet vis er det en kjærlighetslåt.

– Det er vel en slik låt som har fått et eget liv?
– Ja, jeg har forstått det. Det er bra at den kan få en ekstra dimensjon hos lytterne. Jeg har det slik selv med Stones-låten Wild Horses. Den snakker veldig til meg.

Selvopplevde tekster

– Legger du inn ting du har opplevd selv når du skriver tekster?
– Ja. For meg er stemningen det aller viktigste i låten. Det er veldig sjelden at jeg skriver narrativt fra begynnelse til slutt. Som oftest er det et sammensurium av ting. Veldig mye av det er ting jeg har opplevd. Jeg er opptatt av at tekstene skal gi mening for meg, siden det er jeg som skal synger de. Men jeg er også veldig picky på hvilke lyder som er plassert hvor. Jeg må ha lyder som er gode å synge til.

På soloturneen 2012-2013 hadde han ingen musikere med, som han kunne lene seg på. Han stod helt alene på scenen, kun akkompagnert av sin egen gitar.
– Jeg har alltid følt meg som en dårlig gitarist, og har derfor gjort meg avhengig av andre, forteller han.
– Det å stå alene på scenen, og stole på at det var bra nok, var enormt frigjørende.

Sivert Høyem spiller på Bergenfest fredag 17. juni kl. 16.15

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this