Hotspring April 2018 #desktop
SVEVENDE POP: – Musikken min er litt naivistisk og drømmende, men jeg er samtidig opptatt av at det skal være melodier som, gjerne litt overraskende, fester seg hos lytteren, sier Shikoswe.

Shikoswes kamp

Shikoswe ser ut som en kul amerikansk soulstjerne, men omtaler selv musikken sin som svevende indiepop. Snart er hun klar med ny singel, innspilt sammen med Fjorden Baby!-bassist Kjetil Grimsby Haarr.

Nora Shikoswe Hougsnæs, som er hennes fulle navn, er født i Zambia og oppvokst i Ås kommune (Akershus). Faren, som delvis er oppvokst i Loddefjord, traff moren da han jobbet for NORAD i det afrikanske landet.

Etter å ha bodd i Danmark noen år, flyttet Shikoswe sommeren 2016 til Bergen for å studere. Like etter slapp hun debut-EPen The Hour of the Body, laget sammen med danske Jacob Hvid Amstrup, og på releasekonserten for denne kom hun i prat med Haarr.

– Knausgård gjenoppvekket leselysten min. Jeg har aldri tidligere lest noe, der jeg kjenner meg like mye igjen.

– Vi snakket en del om musikk, og det viste seg at vi har en del felles tanker. Dette ble en åpning for å teste ut et samarbeid.

– Jeg likte musikken hennes umiddelbart. Den hadde en spesiell inderlighet, legger Haarr til.

NAIVISTISK OG DRØMMENDE POP

Det underskriver jeg gjerne på. Jeg treffer duoen ved et utendørs kafébord i Sandviken, men før jeg får fortalt om mitt eget første møte med musikken hennes, overraskes vi av en voldsom regnbyge.

MAGRITTE-INSPIRERT COVERBILDE: Der originalen viser de to elskendes hoder innpakket i slør, valgte Shikoswe å gjenskape maleriet med plastposer over hodet av de to som møtes, munn mot munn. (Coverfoto: Cristine Arctander)

Vel i hus medgir jeg at jeg fikk pusset noen fordommer, siden jeg forventet en slags R&B/neosoul, men i stedet fikk indiepop med spennende arrangementer, fremført av en stemme som minner både om Kate Bush og Tori Amos.

– Du er ikke den første som sier det. Siden jeg ser ut som jeg gjør, er det gjerne det folk forventer, svarer hun.

– Hvordan vil du selv beskrive musikken din?

– Jeg kaller det for svevende pop. Det er litt naivistisk og drømmende, men jeg er samtidig opptatt av at det skal være melodier som, gjerne litt overraskende, fester seg hos lytteren.

Artistnavnet hennes, som er morens zambiske etternavn, kan gi inntrykk av slektskap til store vestafrikanske stjerner som Angelique Kidjo og Oumou Sangare. Så innrømmer hun også inspirasjon fra hjemlandets musikkarv, men da mer til 70-tallets progrock, en sjanger som faktisk var stor i flere afrikanske land.

De to musikerne setter også pris på musikk fra Mali, der Tinariwen er et band som har nådd mange vestlige ører i senere år, men også den store avdøde bluesgitaristen Ali Farka Touré.

ET HEMMELIG SKJULESTED

JORDNÆR OG SVEVENDE: – Jeg liker hverdagsritualer, det å stå opp, lage havregrøt, jeg liker den rytmen. Men det på drive med musikk er annerledes. Du må kunne takle det å leve litt usikkert, sier Shikoswe.

– Dere jakter på de gode riffene?

– Det er mer de gode klangene, og brytningspunktet mellom disse og stemmen hennes, sier Haarr.
– Det jeg synger skal ha sterke melodier, men uten at de er forutsigbare, legger Shikoswe til.

– Hva handler sangene om?

– Det går mye på relasjoner, hvordan man møter hverandre, de greiene der. Jeg tror de er ganske visuelle; jeg ser for meg litt bilder når jeg skriver dem. Mye av det er observasjoner, føler jeg; at jeg setter ord på ting som kan være vanskelig i møte med andre.

– Du er snart klar med en ny singel, «To the Dogs». Hva ligger i den tittelen?

– Det er jo det klassiske uttrykket; «å gå til hundene», begynner hun.
– Kanskje jeg har en liten eim av det i livet mitt, litt slik «stille før stormen», selv om det er en gladlåt i kompet.

Hun stopper seg selv.
– Egentlig ønsker jeg ikke å si så mye om tekstene mine. Jeg er opptatt av at folk skal høre låtene selv, og gjøre seg opp sin egen mening. Det blir sterkere om folk får sitt eget forhold til dem.

– Er det litt som at du slipper dem ut i verden på egenhånd?

– Ja. Det er det fineste med å slippe ut noe du har brukt mye tid på. Jeg trengte å gjøre den EPen for å klare å lage nye ting. Nå, etter at jeg møtte Kjetil, har vi laget 20 nye låter.

ALT ER TILGJENGELIG

– Så nå blir det album?

– Det er ikke helt avgjort ennå, annet enn at det blir en helhetlig samling med låter. Om det blir album eller EP avhenger av hvordan vi synes låtene fungerer sammen.

– Er EPen i ferd med å avløse albumet som foretrukket format? Er det fortsatt noen som hører et album helt igjennom?

– Hehe. Det er noe der. Folk ser heller en episode i en tv-serie enn en hel film.
– Musikk hadde større verdi før, mener Haarr.
– Jeg tror det handler om tilgjengelighet.

Før var musikk noe du måtte bruke energi og penger på å få tak i. I dag er alt et tastetrykk unna.

– Er musikk blitt en ren forbruksvare?

– Det føles slik, som om det er blitt mer supermarked. Men jeg liker også den punk-attityden som ligger i det. Terskelen for å slippe egen musikk er mye lavere, med de mulighetene som finnes nå.

STILTE PÅ RELEASEKONSERTEN: – Jeg likte musikken hennes umiddelbart. Den hadde en spesiell inderlighet, sier Kjetil Grimsby Haarr. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Jeg merker også en antibølge, sier Shikoswe, som gleder seg over at vinylen er tilbake i platehyllene.

– Det å høre en hel vinylplate, fra begynnelse til slutt, blir et frirom i dag. Jeg ser på det som meditasjon. Jeg har noen tanker om hvor viktig det er med et album der låtene fungerer i en helhet, og ikke bare er en samling med singler.

– Mange band går i den fellen at de fetisjerer en sjanger eller en tidsånd. Alt låter helt riktig, men de glemmer at de må ha gode låter. En god låt kan du ta på de klærne du vil, utdyper Haarr.

DEN GODE LÅTEN

– Hva er en god låt? spør jeg.

De to livlige samtalepartnerne blir stille i noen sekunder. Det har sluttet å regne, men solen har gjemt seg bak en liten sky.
– Det er et godt spørsmål, sier Haarr.

Vi går utenfor og tar en røyk, mens jeg etter beste evne prøver å gjenfortelle scenen fra tvserien Treme, med handling fra New Orleans, post-Katrina. Etter en konsert med John Hiatt, der de to musikerne/låtskriverne Annie Tee (Lucia Micarelli) og Harley Wyatt (Steve Earle) har hørt ham fremføre sin egen Feels Like Rain, diskuterer de hva som gjør akkurat den sangen «great».

«He’s singing about the weather, the river, the sea, and you realize it’s New Orleans. But it’s really love he’s got on his mind. (…) And he’s riding it out, no matter how rough it gets. He’s like us, now, after the storm» sier Annie. Harvey trekker pusten. «Hiatt wrote that song 20 years ago. That’s what makes it a great song» sier han.

– En god låt prøver ikke å være mer enn den er, samtidig som den virker gjenkjennelig; at den gir en resonans i meg; at jeg tenker, «det er jo meg, hvorfor har ikke jeg skrevet den».

– Er det noe der, at en god låt på en måte er tidløs? følger jeg opp.

– Ja, men for meg er det mer personlig, at jeg kan kjenne meg igjen i låten, både når det gjelder tonalitet, vokaluttrykk og tekstunivers. Det er som når du leser et dikt, og du føler at det handler om deg, reflekterer Haarr.

– En god låt prøver ikke å være mer enn det den er, samtidig som den virker gjenkjennelig; at den gir en resonans i meg; at jeg tenker, «det er jo meg, hvorfor har ikke jeg skrevet den», sier Shikoswe.

– Jeg føler at jeg og Kjetil får til noe sammen der. Det begynner gjerne med en skikkelig naiv melodi, en slik som gir deg følelsen av å ha hørt den før, samtidig som den har noe eget.
– Vi har prøvd å rendyrke den tonaliteten, sier Haarr.

FIKK SKRIVESPERRE

– Hva hører dere selv på?

– Vi er begge veldig glad i band som Beach House, Cocteau Twins og The Cure. Kjetil har vist meg en del artister som jeg ikke kjente til fra før, blant andre Slowdive og Mazzy Star, med Hope Sandoval. Jeg føler virkelig resonans til hennes stemme, sier hun.

– New Order og Neu!, sier Haarr, med referanse til to band som er legendariske i hver sin sjanger.

– Jeg har også det viseopplegget. Angel Olsen er bra, måten hun kombinerer tradisjonelle låter med det drømmende universet; den type klanger, legger Shikoswe til.

– Bruker du drømmer når du skriver tekster?

– Ikke så mye, men det har skjedd. Jeg liker å skrive drømmedagbok.
– Hun prøver å tolke mine. Da blir jeg litt redd, spøker Haarr.

– En gang jeg hadde skrivesperre, vurderte jeg å skrive en låt hver dag, basert på horoskopet. Jeg gjorde det ikke, men ble opptatt med å jobbe, i stedet for å vente på inspirasjon, forteller Shikoswe.

Dette leder oss over i en samtale om ulike forfatteres skriveritualer, blant andre Karl Ove Knausgård, som i et intervju med The Atlantic forklarer at for ham handler det om å gi slipp på kontrollen; å skrive uten å tenke. «Når du ser på musikere, tenker de ikke på hva de gjør, de bare spiller. Slik kan det også være med skriving» sier forfatteren.

– Det var Knausgård som gjenoppvekket leselysten min, sier Shikoswe.
– Jeg har aldri tidligere lest noe, der jeg kjenner meg like mye igjen. Ikke det med forholdet til faren, jeg tenker mer på observasjonene hans, jeg følte at han så tingene på samme måte som meg. Blikket hans er veldig feminint, synes jeg, måten han legger merke til lyset. Han er litt underdog, til en viss grad.

I utgangspunktet ønsket hun ikke å lese Knausgård, siden hun hadde fått det for seg at det var vanskelig tilgjengelige tekster.

– Det viste seg at han skriver mye mer jordnært enn hva jeg hadde forestilt meg; bøkene hans handler mye om helt hverdagslige ting. Tekstene mine er også jordnære, og litt svevende. Så det er kanskje noe der.

LØSRIVELSE FRA HODET

– Du er godt festet i bakken?

– Både og. Jeg forholder meg ikke til … jeg liker hverdagsritualer, det å stå opp, lage havregrøt, jeg liker den rytmen. Men det å drive med musikk er annerledes. Du må kunne takle det å leve litt usikkert.

– Hvordan har det gått med EPen din? Er den utsolgt?

– Det har gått fint, på den måten at jeg oppnådde det jeg ville. Jeg får ikke lenger spørsmål i familieselskap om når jeg skal gi ut noe, hehe. Den har ikke solgt så mye, men den er blitt spilt på radioen og har fått en del positiv oppmerksomhet på musikkblogger.

Deichmans musikkblogg trillet fem på terningen, og kåret den endatil til beste norske EP i 2016. Platen ble til i perioden da hun bodde i København. EPens tittel er, som nevnt, The Hour of the Body, noe hun forklarer som en slags løsrivelse fra hodet, med alle tankene. Dette er noe hun muligens prøver å illustrere med coverbildet, som er fotografert av Cristine Arctander.

Dette spiller på René Magrittes maleri The Lovers (1928). Men der originalen viser de to elskendes hoder innpakket i slør, valgte Shikoswe å gjenskape maleriet med plastposer over hodet på de to som møtes, munn mot munn.

– Det som skjedde, var at den mannlige modellen forsov seg, forteller hun.
– Så det er jeg som står der, under den ene plastposen.

Shikoswe slipper album eller EP i løpet av 2018. Singelen «To the Dogs» kommer i april. Hun spiller på Victoria torsdag 15. mars kl. 21.00.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this