MIMREKVELD I USF RØKERIET: Konserten med Savage Rose ble både et hyggelig gjenhør med gamle klassikere fra originalbandet og nyere låter, inkludert tre sanger fra det helt ferske albumet Homeless.

Sanger fra livet

Savage Rose innbød til tidenes mimrekveld da de forrige lørdag inntok scenen på USF Røkeriet.

Med gitarist, bassist, trommeslager, en på orgel/synth, to kordamer og en multinstrumentalist på henholdsvis klaver, trombone og trekkspill var de et fargerikt og mangfoldig skue, frontet av 69-årige Annisette Koppel.

Her er elefantastiske trombonestøt og spikerhamrende klaverspill, mens bassen fortsetter å buldre helt inn i neste låt, omtrent som om de har vekket et monster.

Etter en chansonaktig intro, med trekkspillet i front, entrer hun scenen. Med langt svart indianerhår ser Annisette ut som en aldrende Björk. Hun henger av seg jakken, griper mikrofonen og er i gang med en dramatisk sang (understreket av store armbevegelser) om livet og kjærligheten (eller «kærligheden»): «Jeg synger en kærlighedssang til dig / Den synger overalt / (…) / Sangen der trodser lænker og geværer».

Dermed er tonen satt for en konsert der de gamle hippie-idealene skal børstes støv av. Og ikke tvil på det; dette er gode idealer også i vår tid; det handler om frihet, rettferdighet og antimilitarisme.

TILTALENDE RUHET I STEMMEN

BARFØTT LEGENDE: Annisette Koppel er eneste opprinnelige medlem etter at hennes mann, Thomas Koppel, som startet bandet sammen med broren Anders i 1967, døde i 2006.

Konserten blir både et hyggelig gjenhør med gamle klassikere fra originalbandet (Annisette er eneste opprinnelige medlem etter at hennes mann, Thomas Koppel, som startet bandet sammen med broren Anders i 1967, døde i 2006) og nyere låter, inkludert tre sanger fra det helt ferske albumet Homeless.

Annisette har en tiltalende ruhet i stemmen, spesielt når hun tar skikkelig i (og det gjør hun ofte; til tider lyder hun mer som en ulende sirene enn en rockestjerne). Inni-mellom stopper hun for å fortelle oss små anekdoter fra et langt liv som en av Danmarks fremste eksportartikler.

«Da jeg besøkte en familie i en flyktningleir, fikk jeg sove i deres eneste seng. Her i Norden er vi ikke like flinke til å returnere gjestfriheten» introduserer hun Wild Child (1973), en nydelig bluesaktig ballade som straks får en applaus av gjenkjennelse fra et publikum hakket mer alderstegen enn de man vanligvis treffer på i byens lydmessig beste konsertlokale.

Ja, det er virkelig god lyd. Jeg blir stående midt på et stykke bak, og imponeres over hvor klart det lyder. Bassen står som en påle, trombonen har bra trøkk, og de mange gitarsoloene er av en kvalitet der du nesten kan høre fingrene som glir over strengene.

Når det gjelder Annisettes vokal, så er den klar og tydelig (i hvert fall når hun synger på engelsk, og det gjør hun stort sett), og med et hest strekk i stemmen som høres ut som en mellomting mellom Patti Smith, Janis Joplin og Buffy Sainte-Marie. Så står hun heller ikke tilbake for de tre forbildene på noen som helst måte.

BYTTER KJOLE

Savage Rose er et band som har enormt mange bra låter på repertoaret etter å ha eksistert i 50 år, og virker nærmest hevet over skiftende trender. Uttrykket deres har selvfølgelig utviklet seg, men kjernen er den samme (til tross for skiftende bandmedlemmer): En slags progga blues med vakre instrumentale avstikkere og en vokalist som eier scenen fra første skingrende tone.

Dette blir svært tydelig halvveis inn i konserten: Annisette går da av scenen, mens bandet fremfører instrumentalhiten Byen vågner (fra balletten Dødens Triumf) i en versjon som legger seg tett på originalen fra 1972, etter at en isnende kald synthvind har varmet ørene våre. Orgellyden er den samme som jeg husker den, første gang jeg hørte låten, en sommer i verdens beste ferieland en gang i tidenes morgen.

De to kordamene (Annisettes datter Naja Rosa Koppel og Amina Carsce Nissen) legger seg på, og korer ordløst. Nydelig. Så er Annisette tilbake; har brukt tiden bak scenen til å bytte fra en rød hippiekjole med frynser til en svart hippiekjole med frynser. Neste låt er Happy Day Angel, som mange dansker husker fra komedien Oh Happy Day (2004).

Den åpner helt over i jazzland, med bass og blått dryppende klaver. Annisette lever seg helt inn, og synger en nærmest gråtkvalt blues om å «make love in the falling rain», mens gitaristen gir oss en glitrende Pink Floyd-aktig gitarsolo (minner om Shine on You, Crazy Diamond).

TETT PÅ: Annisette har en tiltalende heshet i stemmen, spesielt når hun tar skikkelig i, og høres ut som en mellomting mellom Patti Smith, Janis Joplin og Buffy Sainte-Marie.

ALLSANGVENNLIG ANTIKRIGSSANG

Gitaristen fortsetter å briljere på The Storm. Den åpner, som på platen, med et vrengt og glødende rock’n roll-riff. «I was meant to be free / belong to no man / no man belong to me / someone’s crying» synger Annisette. Folk klapper med; dette er bare nok en sang som publikum virker å kjenne ut og inn, like til «hurry, hurry»-refrenget.

Låten avslutter med en ren kakofoni, der samtlige spiller akkurat det de vil. Her er elefantastiske trombonestøt og spikerhamrende klaverspill, mens bassen fortsetter å buldre helt inn i neste låt (Screams of Captured Birds), omtrent som om de har vekket et monster.

Annisette sitter, litt avventende. Perkusjon, tamburin, bass. «Far away, don’t you hear, screams of captured birds» synger hun, før hun skriker (ja, skriker) ut sangens tema: «High above in the sky / birds with fifteen bombs».

Hun forblir sittende, mens den allsangvennlige antikrigssangen toner ut på klingende bjeller og klaver.

Da er vi allerede over i avslutningslåten, som er gode gamle Dear Little Mother – med en tekst som lodder dypere og mer illevarslende enn den glade melodien lover.

På slutten overtar klaveret melodien, mens publikum overtar koringen. Annisette selv smiler fra øre til øre, skryter av publikums mottagelse, og gir oss en lang monolog om at vi må passe godt på Moder Jord, love å elske våre brødre og søstre på den andre siden av kloden, og huske på Martin Luther Kings berømte ord om at mørket ikke kan fordrives med mørke, men kun av lys, slik hat ikke kan fordrives med hat, men kun med kjærlighet.

SORGMUNTER TEKST

«Send kysser til stjernene på himmelen, så de drysser ned over hele jorden» oppfordrer hun, takker for i kveld, og begynner å synge på What do You do Now?.

Bandet er på igjen før hun har nådd «now» på den gospellignende blueslåten. Etter en nydelig trombone-solo går så alle av scenen. Stemningen er god, og alle vet at det ikke er over.

Første ekstranummer er en forrykende versjon av Freedom to Love, der folk synger med, alle publikumshender kommer i været, og Annisette avslutter med å gå syngende av scenen, sammen med bandet.

Publikum vil fortsatt ha mer, og det får vi også. Hun kommer inn igjen sammen med pianisten, og gir oss en neddempet tolkning av Charlie Chaplins Smile.

Dette var opprinnelig temamelodien til stumfilmen Modern Times (1936). Nat King Cole sang den inn i 1954, etter at John Turner og Geoffrey Parsons hadde satt tekst til den vakre melodien. Annisette synger den sorgmuntre teksten deres som om det ligger et helt liv bak de enkle ordene:
«What’s the use of crying / You’ll find that life is still worthwhile / If you’ll just / Smile».

Bandet: Palle Hjorth: klaver, tangenter / Rune Kjeldsen: gitar / Anders Christensen: bass / Anders Holm: trommer / Frank Hasselstrøm: trombone, tangenter / Naja Rosa Koppel og Amina Carsce Nissen: kor.

Settliste:

  1. Sangen for livet (Sangen for livet, 1988)
  2. You’ll Know in the Morning (Solen var også din, 1978)
  3. Harassing (Homeless, 2017)
  4. Wild Child (Wild Child, 1973)
  5. Homeless (Homeless, 2017)
  6. A Girl I Knew (The Savage Rose, 1968)
  7. Woman (Homeless, 2017)
  8. Early Morning Blues (Black Angel, 1995)
  9. Black Angel (Black Angel, 1995)
  10. Byen vågner (instrumental, Dødens Triumf, 1972)
  11. Happy Day Angel (Oh Happy Day (filmmusikk), 2004 – og Universal Daughter, 2007)
  12. The Storm (Roots of the Wasteland, 2014)
  13. Screams of Captured Birds (Wild Child, 1973)
  14. Dear Little Mother (Refugee, 1971 – og Dødens Triumf, 1972)
  15. Bandet av scenen. Monolog
  16. What do you do now? (Babylon, 1973 – og Black Angel, 1995)
  17. Freedom to Love (Love and Freedom, 2012)
  18. Smile (Tameless, 1999)

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this