Hotspring Høstkupp
FØDT I FEIL KROPP: – Før operasjonen følte jeg meg aldri som en del av min kropp. Mitt sinn og min kropp var to helt forskjellige mennesker. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– «Riksen» ødela selvfølelsen min

Første gang Mora Gismervik (27) var i kontakt med Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) på Rikshospitalet, var hun 18 år. – Jeg var naiv, og tenkte at nå er kampen over; endelig skal jeg få hjelp og oppfølging, forteller hun, og beskriver hvordan det i stedet ble et møte med en streng og avvisende portvakt.

– Rikshospitalet brukte fem minutter på å avgjøre at jeg ikke var klar for behandling. Etter møtet følte jeg meg blåst ut som et lys, og depresjonen kom tilbake med full kraft, sier den unge kvinnen, som i dag jobber med innkjøp og lagerhold for et firma på Laksevåg.

– De brukte fem minutter på å avgjøre at jeg ikke var «klar», før de sendte meg ut igjen.

Mora Gismervik er veltalende, med et billedrikt språk, noe som nok er en fordel når hun skal forklare opplevelsene hun har vært gjennom – like fra hun i oppveksten begynte å føle seg fanget i en kropp hun ikke følte seg hjemme i, og frem til hun i fjor sommer fikk gjennomført en kjønnskorrigerende operasjon i Thailand.

– I mine øyne tar Rikshospitalet livet av mennesker når de enten nekter dem eller utsetter å gi dem behandling. De ødelegger unge menneskers selvfølelse og tro på et godt liv, mener hun.

Mona Gismervik forteller åpent om en oppvekst farget av depresjoner og «et voldsomt problem med å gjøre de tingene som former et menneske».

VANSKELIG Å STÅ FREM

– Når du vokser opp i en kropp som du ikke er komfortabel med – som du ikke føler er «din» – så er det veldig lett å rasjonalisere, og tenke at dette er ikke min kropp, dette er ikke mitt liv. Da ender du fort opp med å mishandle kroppen. Hva er vitsen med å skaffe deg en utdanning og et liv når det er et liv du ikke ønsker.

– Har du hatt selvmordstanker?
– Ja. Det har også farget min manglende vilje til å gjøre noe ut av meg selv.

– Hvor lenge har du visst at du er jente?

– Siden tidlig i puberteten. Når jeg ser tilbake på barndommen min, husker jeg flere ting som gjorde det synlig at det ikke var riktig at jeg var gutt. Men jeg kan ikke si at jeg visste det da. Den gangen visste jeg ikke at det kunne være mulig å være feil kjønn.

– Når forstod du det? Var det en spesiell opplevelse knyttet til at du skjønte det?

– Den første gangen jeg virkelig merket at jeg ikke var gutt – selv om jeg hadde kjent på disse følelsene før det – var da en venn av meg sa at «det hadde vært kult om du var jente». Da det ble sagt, åpnet jeg meg selv for – at det ikke bare var meg som var forvirret. Jeg tror folk rundt meg merket at jeg ikke passet inn i gutterollen. Ved hjelp av internett oppdaget jeg så at mange andre hadde det på samme måte. Det at du ikke føler at du står alene, gjør deg mer modig.

– Hvor gammel var du?

– 12 år.

– Sa du det til dine foreldre?

– Jeg vokste opp med min far. Han fikk vite det da jeg ble 18 år; jeg turte ikke si det før. Jeg hadde lest på nett om folk som hadde fått negative reaksjoner. Det er vanskelig å stå frem, det merker alle som skal ut av skapet. Så ja, det gikk lang tid.

– Hva sa din far?

– Jeg husker at han ble veldig lettet. Nå visste han endelig hvorfor jeg var deprimert og utagerende. Han er en veldig god far, og har vært en god støtte for meg.

FIKK FEM MINUTTER PÅ «RIKSEN»

Frem til da hadde hun søkt seg til en goth/pønk-stil, der gutter som har langt hår og bruker sminke er helt ok. Hun spilte også i band.
– Innenfor alternativ musikk er det veldig lett å føle seg velkommen når du er litt utenfor det vanlige i klesveien.

KJØNNSOPERERT I THAILAND: – Jeg valgte å dra til Thailand. Det går raskere, de har mer erfaring, og resultatet blir flottere og mer funksjonelt, sier Mora Gismervik. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Etter at hun turte å stå frem, kunne hun også tillate seg et mer kvinnelig uttrykk, og hun var lykkelig da hun fikk time ved NBTS på Rikshospitalet. Der fikk hun, som nevnt tidligere, den klare beskjeden at hun ikke var «klar», uten noen ytterligere forklaring på hva det innebar å være «klar».

– Jeg var redd og deprimert, og følte meg helt fortapt og forlatt. Jeg var ingen ressurssterk og lærevillig 18-åring, og manglet det som skulle til for å komme meg videre etter det knusende første møtet.

– Jeg husker det helt spesifikt. De brukte fem minutter på å avgjøre at jeg ikke var «klar», før de sendte meg ut igjen. Min tante på Østlandet hadde kjørt meg til Rikshospitalet. Da jeg ringte henne etterpå, ble hun helt lamslått over hvor kort tid jeg hadde fått. Hun hadde så vidt kommet ut på motorveien.

Tiden etterpå husker hun bare som et svart hull.
– Jeg var redd og deprimert, og følte meg helt fortapt og forlatt. Jeg var ingen ressurssterk og lærevillig 18-åring, og manglet det som skulle til for å komme meg videre etter det knusende første møtet. Det gikk fem år der jeg var veldig deprimert, forteller hun.

– Jeg pådro meg et alkoholproblem, og forsøkte for første gang selvmord. I mine øyne har Ira Haraldsen (daværende avdelingsleder ved NBTS, journ. komm.), med den uverdige og krasse måten å behandle pasienter på, personlig ansvar for at jeg mistet flere år av mitt liv til depresjon. Det var hun som ga meg fem minutter av en time som skulle vart i 45. En annen behandler som deltok på møtet virket like sjokkert som meg over den raske avgjørelsen.

KVINNE UTEN EGGSTOKKER

Etter hvert fikk hun pågangsmotet tilbake, godt hjulpet av sin far og annen familie. Etter et nytt besøk på Rikshospitalet fikk hun starte opp med hormonbehandling. Det opplevdes som en revolusjon, og hun fikk pågangsmotet tilbake.

– Depresjoner og suicidalitet forsvant over natten, forteller hun.
– For første gang siden jeg var svært ung følte jeg livsglede. Dette var en fremmed ting for meg; en helt euforisk opplevelse av at det var godt å leve – og at jeg fikk lyst å gjøre noe ut av livet mitt. Dette var i november 2016.

Siden har hun gjennomført en privat kjønnsskifteoperasjon i Thailand. Totalt, inkludert 25 dagers opphold på klinikken, kostet dette rundt 150.000 kroner.

– Du er 100 prosent kvinne nå?

– Jeg er en kvinne uten eggstokker, det er4 meg.

– Fikk du frosset ned sæd?

– Nei. Jeg tenkte ikke de tankene før jeg begynte på testosteronblokker og hormoner; det var for mye problemer. Dersom jeg skulle gjort det på nytt, ville jeg nok valgt å fryse ned sæd. Men jeg angrer ikke. Hadde jeg ikke gjort dette, er det ikke sikkert at jeg ville vært i live i dag.

– Kunne du fått utført operasjonen på Rikshospitalet?

– Ja, med tiden. Men jeg valgte å dra til Thailand. Det går raskere, de har mer erfaring, og resultatet blir flottere og mer funksjonelt. Mens det totalt i Norge kun opereres en håndfull personer i løpet av året, hadde kirurgen som jeg var hos operert 3000 mennesker.

– Føler du deg som en annen person etter kjønnsskiftet?

– Jeg har de samme vennene, interessene og hobbyene, men jeg er blitt mer avbalansert. Nå forstår jeg det jeg føler; jeg er ikke lenger redd for noe av det jeg føler. Jeg kan være naken med meg selv, uten at jeg synes det er grusomt. Noe så enkelt som å gå på toalettet. Før jeg ble operert var det veldig ukomfortabelt. Noen har spurt meg om jeg måtte lære å tisse på nytt. Da svarer jeg at det føltes rart slik jeg var før. Det tok to eller tre dager, så var det helt naturlig.

Bergensmagasinet har bedt om en kommentar fra daværende avdelingsleder ved NBTS, Ira Haraldsen, som svarer følgende: «Jeg ber deg om å henvende deg til den operative NBTS-avdelingen og ledelsen. Siden januar 2017 jobber jeg i en annen stilling ved sykehuset».

Vi har også bedt om kommentar fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) på Rikshospitalet. Kommunikasjonsrådgiver Knut Albert Solem, som er tilknyttet direktørens stab ved Oslo Universitetssykehus, sendte oss følgende svar på epost: «Oslo Universitetssykehus ønsker ikke å kommentere denne saken».

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this