Horisontlekene / Skolestart
USMINKET OG ÆRLIG: – Det å spille sammen er den beste terapien, sier (fra venstre) Sigurd Olaf Eknes, Geir Akse og Morten Sommerbakk. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Rehabilitering begynner med tennene

– Jeg sier som jeg alltid har sagt: Rehabilitering må begynne med det viktigste. Når du skal ut og møte verden på nytt, må ikke det ytre stå i veien.

Den som sier dette, er Morten Sommerbakk, tidligere narkoman og småkriminell, og nå vokalist og låtskriver i Gatens Evangelium. Dette er et band som opprinnelig ble satt sammen av innsatte i Bergen fengsel, og da som en del av et musikkterapitilbud i regi av Lasse Tuastad. På lørdag slapp de debut-EPen Løp for livet, og på førstkommende lørdag blir det releasekonsert på Garage.

ARTIKLER I SAMME SERIE:
Musikkterapien har gitt oss en stemme
En sang om livet
Rus er bare én bit av bildet

Lasse Tuastad er selv med som bassist i Gatens Evangelium, som ellers består av Geir Akse (trommer), Morten Sommerbakk (sang), Sigurd Olaf Eknes (sologitar) og Bjarte Stien (gitar). Bandet var til å begynne med en trio bestående Eknes, Akse og Tuastad. Stien og Sommerbakk hadde på samme tid en egen duo, og de ble enige om å slå seg sammen til et band.

Ikke et popband

– Gatens Evangelium manglet vokalist og Morten manglet et band å synge med, forklarer Geir Akse, som treffer Bergensmagasinet sammen med to av sine bandkollegaer.

– Vi er ikke noen stakkars narkomane som spiller musikk. Tvert imot. Vi spiller knusebra rock.

– Det som skjedde, var at de hadde en vokalist som de ikke lenger fikk tak i, så jeg stilte som vikar til en engangsjobb, sier Morten Sommerbakk.
– To uker senere ringte Lasse og spurte om jeg ville bli med. Da startet vi det som i dag er bandet. Vi spiller en blanding av hip hop og norsk rock med brutalt ærlige tekster. Nevøen min lærte meg å rappe, og det endte med at jeg freestylet nesen av han.
– Noen av låtene er ganske poppete. Morten er utrolig redd for at noen skal tro at vi er et popband, legger Akse til.

«På godt og jævlig vondt»

De fleste tekstene skrives av Sommerbakk, som selv beskriver dem som egenterapi, som ærlige bilder fra hans eget liv «på godt og jævlig vondt».
– Når jeg skriver en tekst, prøver jeg å tenke hvilken låt som ville hjulpet meg, hvordan jeg kan få den totale og ekte sannheten ned på papiret, usminket og ærlig, sier han.

– Jeg håper at folk kan høre musikken og finne litt mer forståelse for narkomane, og at de som sliter med narkotika kan finne håp og trøst. Kanskje kan sangene bygge en bro mellom de ulike gruppene, og skape forståelse istedet for forakt.
– Du har vært på kjøret?

– Ja, i 25 år. Jeg omtaler meg selv som en tilfrisknende narkoman. Det viktigste for meg er å være rusfri i dag. I øyeblikket. Og ikke sette meg for høye mål. Da svikter jeg meg selv. Jeg var nykter i dag, i går og i forrige uke, og forhåpentligvis videre også.

– Det er viktig å ikke sette absolutter for seg selv. Jeg har vært nøktern i 13 år av livet mitt, kommenterer Akse, og tar en kunstpause.
– De 13 første.
Alle ler.

gatensevangelium4
TILTRUKKET AV DET FORBUDTE: – Det begynte med sniffing i åttende klasse. Det var kvalmende og ubehagelig, men vi måtte bare prøve det som andre så på som farlig, forteller Morten Sommerbakk. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Knusebra rock

– Det er ikke det å slutte med stoffet som er det verste, sier Sommerbakk.
– Det vanskelige er å begynne et nytt liv. Vi er dødsheldige som har musikken, at vi har et talent som vi kan bruke. For oss er dette veien ut av rus og tilbake til et anstendig liv i samfunnet. I tillegg til å være et rockeband, ønsker vi å være forbilder. Vi ønsker å gi et sant bilde av hvor narkotika fører deg.

– Jeg var nykter i dag, i går og i forrige uke, og forhåpentligvis videre også.

– Ja, og at det går an å slutte og komme seg bort fra det, sier Akse.

– Du har slitt mye med stoff?
– Slitt og slitt. Jeg har brukt narkotika i 40 år av livet mitt, men det å være nøktern og gå på scenen, full av nerver, det er mye bedre enn å ruse seg. Til tider er det ubehagelig å gå opp på scenen. Men når du er der, da bare flyter det.

– Vi er ikke noen stakkars narkomane som spiller musikk. Tvert imot. Vi spiller knusebra rock, sier Sommerbakk.
– Det var stort da du anerkjente meg som trommis. Før jeg ble med i Gatens Evangelium, hadde jeg kun spilt trommer i buekorps, sier Akse.
– Men jeg har alltid hatt en rytme i hodet.

Begynte med sniffing

– Hvordan ble du rusmisbruker?
– Det begynte med sniffing i åttende klasse. Det var kvalmende og ubehagelig, men vi måtte bare prøve det som andre så på som farlig.

– Har det vært en form for selvmedisinering?
– Ja, men ikke før jeg prøvde amfetamin. Da fikk jeg roen.

– Første gangen jeg prøvde noe, var jeg yrkesmilitær ved Kystvakten i Nord-Norge, forteller Sommerbakk.
– Alle sier at de fikk stoffet fra en venn. Jeg gikk i Nygårdsparken og kjøpte hasjen selv, i permuniform. Etter å ha røykt det, ble jeg tatt av politiet og mistet jobben. Men rusen var en slik euforisk opplevelse at jeg ønsket å prøve det igjen. Når du er 20 år og opplever en slik følelse, så skygger det over alt annet. Det var ikke lenger det samme å henge med folk som ikke brukte; det føltes bare drepende kjedelig.

gatensevangelium3
LIVET SOM RUSFRI: – Rusen er medisinen. Den er ikke problemet, men løsningen på problemet for mange, sier Geir Akse. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Alt raknet

Som utdannet kokk fikk han ny jobb om bord på en båt. Den varte like til han og noen andre satte seg i byssen for å se Beetlejuice, mens de sendte rundt en hasjpipe.
– Folk skjønte at det var noe som ikke stemte, slik som vi lo. Jeg lo da jeg mistet jobben, jeg dreit i alt så lenge jeg hadde hasj å røyke på.

– Mestringsfølelsen er det viktigste, og det at jeg har fått tilbake troen på meg selv.

– Hasj er ikke narkotika, sier Sigurd Olaf Eknes.
De andre to er ikke uenige i det.
– Dersom hasj ikke var i det kriminelle miljøet, så tror jeg helt ærlig at rekrutteringen til de sterkeste stoffene ville vært mye mindre, mener Sommerbakk.

– Dersom det var tillatt å røyke hasj den gangen, så hadde jeg beholdt jobben. Men alt raknet. Jeg gikk tilbake til gamle venner, som nå hadde begynt på amfetamin. Da gikk alt til helvete, og det tok ikke lang tid før jeg satte mitt første skudd med heroin. Det er først når du står uten jobb at du mister virkelighetsgrepet.

Rusen er medisinen, ikke problemet

Den reflekterte vokalisten har også noen viktige tanker om rehabilitering, tanker som i første omgang høres overraskende ut, men i neste virker underlig logiske og selvfølgelige. Så er det også noe eget med erfaringer man har gjort selv, på egen kropp.

– Jeg har alltid sagt at man må begynne med det viktigste, som er tennene, sier han.
– Dersom du skal ut og møte verden på nytt, og samtidig ikke får gjort noe med det ytre, så tar det ikke lang tid før du er tilbake i gamle spor.

– Vi holdt et foredrag på en NAV-konferanse, og da var det med tennene et av punktene vi satte opp, forteller Akse.
– Et annet var at det ikke er lett å takle det vanlige livet etter mange år på rus, siden det hele gjerne begynte med at man ikke taklet det. Rusen er medisinen. Den er ikke problemet, men løsningen på problemet for mange.

Det er akkurat her musikkterapien kommer inn. De tre forteller at det å spille sammen har hjulpet dem både med å komme bort fra kriminalitet og stoffmisbruk.

gatensevangelium2
REDDET AV MUSIKKEN: – Jeg vet ikke hvor vi hadde vært uten musikkterapien, sier Sigurd Olaf Eknes. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Mestringsfølelsen viktigst

– Vi er rehabilitert gjennom musikkterapi, sier Sommerbakk.
– Jeg vet ikke hvor vi hadde vært uten, legger Eknes til, og de to andre nikker.
– For min del har det ikke vært noe mer «tull» siden jeg begynte med dette. Det eneste er at jeg mistet lappen etter å ha kjørt for fort, sier Akse.

– Hvorfor er det slik? Hva er det dere får gjennom musikkterapien som dere ikke kan få på annen måte?
– Mestringsfølelsen er det viktigste, og det at jeg har fått tilbake troen på meg selv, mener Akse.
– Jeg har alltid hatt lyst til å spille trommer, men trodde ikke at jeg kunne. Da jeg gikk i åttende klasse, spurte jeg musikklæreren om jeg kunne få prøve meg på trommer. «Her skal alle spille gitar» svarte han.

Torpedoen tok til tårene

– Musikk er et naturlig rusmiddel, sier Sommerbakk.
– Når vi spiller sammen, får jeg en følelse av at «dette fikser jeg, dette klarer jeg»; i hvert fall sammen med slike sinnsykt bra talenter. Vi spilte en kar ut av psykose på Bergensklinikken. Han stod på bordet og jublet etter konserten. Det var en utrolig sterk opplevelse.

En annen gang opplevde han at en tøff torpedo ble liggende på armen hans og gråte, etter at han først hadde kommet med trusler.
– Jeg spilte låten Løp for livet, som handler om ham. Det visste han ikke, forteller Sommerbakk.
«Eg skal slå gitaren din gjennom håvve på deg» sa torpedoen først.
– Så spilte jeg låten for ham.

På lørdag slapp Gatens Evangelium debut-EPen Løp for livet (se anmeldelse under) via plateselskapet Kjuagutt Produksjoner. Lørdag 8. oktober blir det releasekonsert på Garage.

Plateanmeldelse

Utenfor murene

gatensevangelium-ep
Gatens Evangelium – Løp for livet (EP, Kjuagutt Produksjoner)

Er du lei av ferdigprogrammert EDM, med vokalister som synger intetsigende tekster de knapt tror på selv? Fortvil ikke, nå er redningen her, og da fra et hold du knapt hadde forventet.

Gatens Evangelium har utspring fra et musikkterapi-prosjekt i Bergen Fengsel. Akkurat det kan du lese mer om på annet sted i Bergensmagasinet. For nå er debut-EPen her, og den står trygt på egne bein, like fra første gitarriff og skarptrommeslag.

Morten Sommerbakk skriver sterke tekster fra livets skyggeside, og fremfører dem med en medfølende sårhet i stemmen. «Du gikk på trynet utfor stupet / Eg skal love deg, da faller man fort» synger han på Skyld i det sjøl, understreket av ADHD-trommer ala Pete Thomas (Elvis Costello & The Attractions), en glødende gitarsolo og dundrende bass. På døden blir han helt filosofisk: «Ingen ser døden slukke lyset / på et øyeblikk er allting visket bort / Står det noe igjen som er verd å fortelle / blant alt som du har sagt og du har gjort?».

Beklager for at jeg dveler slik ved tekstene, men dette er sjelden kost. Dette gjelder også Løp for livet, som er ute på singel. Det er godt mulig at dette er låten som kan løfte dem opp mot allemannseie, rett og slett fordi den både er allsangvennlig og har et arrangement som skiller seg ut (eller kanskje ikke; politisirener i en poplåt er vel ikke akkurat det som kommer på Norsktoppen).

EPens store hjerte kommer med den nydelige balladen Halvveis. Her får gitarist Sigurd Olaf Eknes virkelig utfolde seg (låten varer i nesten seks minutter), og får både veve seg stillferdig inn like under ordene og snakke alene i et lengre parti. «Du og eg e’ halvveis / eg og du e’ halvveis» gjentar Sommerbakk, som et stillestående mantra, før han deler hele smerten med oss: «Eg klarer ikkje gå hele veien alene / Rop på meg / At kjærligheten døde, det kan du ikkje mene / Rop på meg».

Så, til slutt, etter å ha badet i den vakre gitarballaden, snerrer han frem den aggressive pønklåten Det e over: «Kor lenge skal du stå der og se på at din skute går ned / Fatter du ikkje at det e over».

gatensevangelium2
FRIGJØRENDE MUSIKK: Gatens Evangelium startet som del av et musikkterapitilbud i Bergen fengsel. F. v.: Bjarte Stien, Sigurd Olaf Eknes, Morten Sommerbakk, Lasse Tuastad og Geir Akse. (Foto: Agnieszka Iwańska)
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this