Horisontale Dager
FRA PROSESS TIL PROSESS: – Det var litt spesielt å komme fra Mongstad, hvor jeg jobbet med tall og maskiner, til skuespillerutdannelsen, der jeg skulle hente fram følelser, sier Preben Hodneland.

Prosessoperatøren

Bak spakene på Mongstad kjente han et enormt ansvar; ikke ulikt det å få rollen som selveste Hamlet. Skal vi tro regissør Stefan Larsson, vil vi se mye til skuespillertalentet fra Lindås i årene fremover.

En lang, hengslete skikkelse beveger seg rundt i det mørke scenerommet. Han har på seg en nokså nøytral dress, men høyvannsbuksene signaliserer noe ungt og urbant. Et tomt, eller er det trist, blikk skimtes bak den sotete øyensminken. Ansiktet er blekt, og neglene svartlakkerte.

– Preben har en utmerket kombinasjon av scenisk intelligens og et sterkt indre liv.
Det er pressevisning på Hamlet, en knapp uke igjen til premieren, og den svenske stjerneregissøren Stefan Larsson tar seg tid til å si noen ord om hovedrolleinnehaveren.

– Han er en intelligent person, som samtidig har tilgang til følelsene sine. Ikke alle skuespillere har et balansert forhold mellom disse egenskapene. Noen har for mye av det ene eller det andre. Preben er kommet langt i sin utvikling for en skuespiller som er såpass ung. Han har en fin karriere foran seg, og jeg tror dere kommer til å se mye til ham fremover.

– Bergen er byen min, men jeg må innrømme at jeg er blitt litt forelsket i Oslo.

En metallisk scenografi, som gir assosiasjoner til fangenskap, dreies rundt og rundt mens Hamlet fyller den med røyk. Det er åpningsscenen, og den nye kongen kunngjør hva han vil med landet sitt. Dronningen, Hamlets mor, er full og ulekker.

Hamlet håndterer røykmaskinen, går plutselig ut blant publikum, eller kliner med Ophelia. Han snakker direkte til oss, med en oppriktighet som tvinger oss til å lytte. Så brytes det hele, lyset går på, og regissøren gir instrukser om at hele scenen skal gjøres en gang til.

– Preben, kan du komme fram litt hurtigere?

Teatersalen er alt annet enn kjølig, men Larsson tar på seg luen og ser i notatene sine. Vi får åpningsscenen servert på nytt. Hamlet kommer hurtigere fram, men det er ikke den eneste forskjellen. Selv om arrangementet er nøyaktig det samme som første gangen, er alt annerledes. Dynamikken i spillet har endret seg betraktelig.

Slik er jo teater; øyeblikkets kunst. Jeg lurer likevel på om det er fordi det er en uke igjen til premieren at det er så stor forskjell på gjennomgangene, eller om det har med Larssons regi å gjøre.

MEDSKAPENDE

Midt på formiddagen, en drøy uke senere, sitter Preben Hodneland på en bortgjemt kafé på Høyden. Hverdagslig antrukket kan han forveksles med en hvilken som helst student. Han bekrefter at regissør Stefan Larsson er tilhenger av den medskapende skuespilleren.

– Jeg glemmer det hele tiden. Dette er ikke helt meg.

– Dette er uten tvil en forestilling der det skjer nye ting hver kveld. Stefan åpner opp teaterrommet, fremfor å lukke det. Han er ikke redd for å frigjøre seg fra konvensjonene, og gi plass til det intuitive. For meg har det vært utrolig givende å jobbe med Stefan Larsson. Jeg liker når publikum føler at det er en konsekvens av at de sitter i salen; altså når kommunikasjonen mellom scene og sal virkelig blir toveis.

Preben lener seg engasjert over bordet. Solen skinner i Bergen by, og det er kaldt og friskt ute. Skuespilleren inntar en varm lunsj. Han har god tid, og senkede skuldre. Premieren er vel overstått, og han kan glede seg over fantastiske kritikker for sin tolkning av en av de mest krevende rollene i teaterhistorien. Han ser ned på de svartlakkerte neglene sine.

– Jeg glemmer det hele tiden. Dette er ikke helt meg.

Preben utstråler en trygghet på seg selv. Om jeg ikke hadde visst at de svarte neglene tilhører rollen som Hamlet, hadde jeg ikke festet meg ved dem. Han er en mann av sin generasjon, og fremstår som både maskulin og feminin, i en avslappet balanse.

– Jeg har alltid hatt kontakt med mine feminine sider. Kanskje fordi jeg har en tvillingsøster. Vi har en nær forbindelse, og jeg tror ikke at menn og kvinner er så veldig ulike. I arbeidet mitt som skuespiller er jeg veldig bevisst på at jeg først og fremst spiller et menneske, og ikke et kjønn.

FASTLÅSTE KJØNNSROLLER

Preben virker uberørt av den kalde trekken fra kafédøren som stadig åpnes. Han er ikke av typen som går med skjerf hele året, i evig angst for å bli forkjølet.

– Jeg burde kanskje være mer påpasselig.
Han smiler, men gjør ingen tegn til å ville sette seg et annet sted.

– De siste rollene jeg har spilt har alle hatt noe androgynt ved seg. Jeg vet ikke om det går en slags androgyn bølge gjennom scenekunsten for tiden, eller om det har med meg og mitt fysiske utgangspunkt å gjøre. Å ha en nøytral kropp åpner muligheten for å kunne uttrykke alle sidene ved det å være menneske. Hvis Hamlet kan være både mann og kvinne, tror jeg at tematikken og budskapet lettere treffer begge kjønn.

Blikket hans vandrer i retning av døren, som fortsatt åpnes og lukkes. Glade studenter vil ha med seg kaffen ut i solen.

– Kjønnsdebatten i bransjen engasjerer meg. Det har vært et generasjonsskifte, og vi trenger å omformulere oss litt. Skuespiller Espen Klouman Høiner satte for et par år siden søkelys på kjønnssementeringen, som i hvert fall inntil nylig, fantes i skuespillerutdannelsen. Jeg blir, i likhet med ham, provosert av å få beskjed om å «være mer mann». Da blir du redusert til en fastlåst norm av kjønnet ditt, og det blir verken sant eller relevant.

SKUESPILLERDRØMMEN

Som de fleste andre i familien, valgte Preben en utdannelse innenfor oljeindustrien. Da han kom inn på Teaterhøgskolen som 25-åring hadde han allerede jobbet som prosessoperatør i 5 år.

Det fantes ikke noe teater på Lindås, men et revylag som Preben først ble involvert i da han var 18. Det skjedde noe med ham; dragningen mot scenen ville ikke gi slipp. Han hoppet i det, og søkte skuespillerlinjen på KHIO. På tredje forsøk kom han inn.

– Det var litt spesielt å komme rett fra miljøet på Mongstad, hvor jeg hadde jobbet rasjonelt med tall og maskiner, til skuespillerutdannelsen, der jeg plutselig skulle jobbe emosjonelt og hente fram følelser.

Midtveis i studiet tok Preben en pause, og dro på utveksling til William Esper Studio i New York City. Der lærte han seg Meisner-metoden; en repetisjonsteknikk som går ut på å reagere oppriktig og spontant på motspillers adferd fra øyeblikk til øyeblikk.

– Vi lærte at intelligensen må skrus av hvis man vil agere levende og intuitivt på scenen. Det er det dummeste jeg har hørt noen gang.

– Jeg ville utforske og trene opp evnen til å være åpen og intuitiv, og tok med meg et verktøy derfra. Utover det, vil jeg si at all skuespillerutdanning er basert på en tilstedeværelse og ulike måter å lytte til hverandre på. Meisner-metodikken ble litt i overkant, for min del, da vi lærte at intelligensen må skrus av hvis man vil agere levende og intuitivt på scenen. Det er det dummeste jeg har hørt noen gang. For meg er det nødvendig å være en tenkende person. Jeg stiller mange spørsmål underveis i prosessen når jeg arbeider med en rolle.

Svarte negler skyver den tomme tallerkenen til side. Han leter etter de riktige ordene.

– Hamlet er en krevende og altoppslukende rolle, både når det gjelder håndverk og utholdenhet. Jeg har egentlig tenkt at jeg er litt anti-klassisk, og ikke helt forstått hvorfor man stadig skal trekke fram de gamle klassikerne når det finnes så mye bra nyskrevet dramatikk.

– Shakespeares replikker er i et opphøyd språk; det skal ikke være vanlig tale.

Etter å ha vært inne i en klassisk periode, først i rollen som som Mercutio på Det Norske Teatret og nå som Hamlet, har han fått en fornyet interesse for de gamle, slitesterke tekstene.

– De har en skarphet ved seg som er helt unik. Både Hamlet og Mercutio («Romeo og Julie», red.anm.) er identitetssøkende personer med eksistensielle problemstillinger vi alle kan kjenne oss igjen i. Shakespeares replikker er i et opphøyd språk; det skal ikke være vanlig tale. Kunsten er å få fram teksten på en slik måte at den snakker til den moderne publikummeren i salen. Stefan Larssons mantra er: «Si teksten, påstå og lytt!»

BOOK OF MORMON

Når Hamlet er ferdigspilt, forsvinner Preben Hodneland tilbake til Oslo og Det Norske Teatret, hvor han har et engasjement fram til 2018. Den populære Broadway-musikalen Book of Mormon skal settes opp for første gang i Norge, med bergenseren Vidar Magnussen som regissør. Preben blir å se i en av de sentrale rollene. Det gleder han seg til. Etter noen mørke, selvransakende roller passer det bra å få synge og steppe litt.

Preben tar seg en tur ut i solen for å ta en telefon. Han jobber parallelt med forberedelser til en filmrolle. Enda en mørk karakter som sloss med seg selv.

Skuespilleren kommer tilbake til kafébordet med en svart kaffe i hendene. Han snakker ivrig om Bergen, og Den Nationale Scene, som han kjenner en sterk relasjon til.

Debuten hans som profesjonell skuespiller var nettopp på Den Nationale Scene, som Trille i Maria Parrs «Vaffelhjarte» (2014). Der fikk han også vist stemmeprakten sin, akkompagnert av Odd Nordstogas musikk. Cecilie Mosli, som hadde regien, beskriver Preben slik: «Preben er varm, intelligent, musikalsk, lojal, begavet og god. Han kan gjøre alt. Jeg vil jobbe med ham tusen ganger.»

Mosli er en av Norges mest ettertraktete teater- og filmregissører, og jeg ser på uttrykket til Preben at han blir både glad og ydmyk når han får høre hva hun har sagt om ham.

– «Vaffelhjarte» var en flott start for meg, og etter det har alt gått litt fort. Jeg har vært utrolig heldig, og fått gode roller.

BERGENS TUR

Han ser ut av vinduet.

– Bergen er byen min, men jeg må innrømme at jeg er blitt litt forelsket i Oslo. For en skuespiller er det et mer utfordrende miljø i Oslo, spesielt innenfor scenekunsten, fordi mulighetene er flere og konkurransen er større. Jeg har lyst til å være i Oslo en periode nå, men jeg vil alltid ha et spesielt forhold til Bergen og DNS.

Han lener seg engasjert fremover igjen.

– Jeg har en følelse av at det snart er Bergens tur til å være den mest attraktive arenaen for scenekunst. Det er mye spennende i gjære nå, med planer om nye bygg, og hva som skal skje med Sentralbadet og Teatergarasjen. Bergen har så mange dyktige scenekunstnere. Jeg håper det ikke tar for lang tid å få tilrettelagt lokalene som trengs for at miljøet skal vokse videre.

Mange unge vestlandske talenter lokkes, i likhet med Preben, til hovedstaden. Har han noen drøm om å etablere seg på Vestlandet til slutt?

Preben må tenke seg om før han svarer.

– Jeg er frilanser i hodet mitt, og vant til å bo i en koffert. Mine drømmer for fremtiden er først og fremst å kunne klare å leve av å være skuespiller. Men jeg drømmer om å en dag kunne ha en veldig fin hytte på Lindås. Jeg lengter alltid tilbake til naturen og landskapet hjemme.

Han tar på seg jakken, og tusler ut i den kalde vinterdagen. Solen skinner på den lange skikkelsen, som snart skal forsvinne inn igjen i det mørke hodet til Hamlet.

ALTOPPSLUKENDE: – Hamlet er en krevende og altoppslukende rolle, både når det gjelder håndverk og utholdenhet, mener Preben Hodneland.

Preben Hodneland

  • Født: 15.juni 1986
  • Prosessoperatør med fem års arbeidserfaring fra Mongstad (2006-2011)
  • Complete Vocal Academy (Diploma, sang) 2010
  • Skuespillerutdannelse ved KHIO (tidl. Teaterhøgskolen) 2011-2014
  • William Esper Studio (Meisner-teknikk) 2013
  • Teaterdebut som Trille i Vaffelhjarte, DNS 2014
  • Engasjement DNS 2014-2016
  • Roller ved Trøndelag Teater og Det Norske Teatret
  • Film: Alt det vakre (Motlys) 2014
  • Hovedrollen som Hamlet, DNS 2017
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this