Hotspring 30 – 50%
Great News (foto: Linn Heidi Stokkedal)

Perfekte popøyeblikk

Nye plater fra Skydive Trio, Ganezha og Susanna, samleplate med det beste fra sesong 7 av Hver gang vi møtes, og solodebut fra fløyteprofessor Tom Ottar Andreassen. Men først til Great News’ debutplate, som er et rent overflødighetshorn av skinnende popmusikk.

Etter å ha gitt oss en rekke singler med den egendefinerte sjangeren «dazepop» er endelig Great News klar med debutalbumet. Fem av låtene har vært ute før; den siste i rekken er Told, som kom på singel i januar, og nettopp har fått en spesiell video, der de tre bandmedlemmene selv spiller rollene som henholdsvis gigolo, oppvasker og jogger.

Great News: Wonderfault (Eget Selskap)

Slik sett er det en video helt i tråd med bandets filosofi, som vi sakser fra pressemeldingen: «Hele livet har vi blitt minnet på at vi ikke må kaste bort tiden på rare, dårlig betalte jobber og satse på musikken, at det ikke er levedyktig i lengden. Men det er dette vi har drømt om å gjøre i hele vårt liv. Dette albumet gir oss en mening i livet, og hvis vi klarer å røre ett menneske med musikken vi lager så er målet vårt nådd».

Det er bare å ta det med ro; dette er et band som fortjener stor oppmerksomhet (noe de allerede får; godordene har haglet over dem fra utenlandsk musikk-presse), med en debutplate der perfekte små pop-øyeblikk nærmest står i kø, like fra Another Brick in the Wall part 1-basslinjen de åpner med og frem til albumet toner ut på evighetsmelodien i helt nydelige It’s Easy.

Even Kjelbys stemme har noe melankolsk over seg, en slags tiltalende tristhet som står helt perfekt til den glitrende popmusikken deres. Trioen har selv spilt inn og produsert albumet, som er rikt på detaljer og fiffige mellomspill, med en litt spiss og klangrik gitarlyd og trommer og bass langt fremme i lydbildet.

Dazepop må være en slags videreutviklet shoegaze, med en gitar dryppende våt av romklang og ekko.

Jeg tipper at neste singel blir Secrets, som har et slikt gjentagende synth-tema (minner litt om Fleetwood Mac-låten Everywhere) som umiddelbart legger seg i minnet. Albumets hjerte kommer like etterpå: Untouchable er en flott og dramatisk sang, nydelig bygget opp – slik at jeg tenker at dazepop må være en slags videreutviklet shoegaze, med en gitar dryppende våt av romklang og ekko.

Never Get My Love har allerede vært ute på singel. Den er tettpakket av lyd, uten at det virker overlesset. En låt som nok vil avdekke flere lag dersom den spilles på et skikkelig high end-anlegg, eller om du skrur opp et par ekstra hakk på en middels hjemmestereo. Hør trommene, klokkespillet, og den herlig overstyrte gitaren, og gled deg over tre minutter i pophimmelen.

Great News spiller på by:Larm i Oslo 2. og 3. mars. De blir også å se på Bergenfest til sommeren.

 

Strupetak på gitarhalsen

Skydive Trio følger opp den sterke debuten fra 2015 med nok et album der de krysser sjangre like lett som andre lager ostesmørbrød i mikroen.

Skydive Trio: Sun Sparkle (Hubro Music)

Dette er ikke himmelstormende avantgarde; mer en slags intens og rødglødende blues som veksler mellom nær og intim musisering og solopartier der gitaristen regelrett tar strupetak på gitarhalsen, uten at han noen gang slipper taket i melodiene. Musikalsk lander de et sted mellom King Crimson (hør åpningslåten Launch), Mahavishnu Orchestra (med John McLaughlin på gitar) og platene Bill Frisell har gjort sammen med Paul Motian.

Trioen består av Thomas T. Dahl (gitarer, til daglig lærer ved Griegakademiet, og kjent som gitarist for blant andre Krøyt, Dingobats, Karin Park, Ole Hamre og Ephemera), Mats Eilertsen (kontra- og elbass, har gitt ut fire soloplater) og den finske trommeslageren med det syngende navnet Olavi Louhivuori.

 

Utenfor murene

Den bergenske brødreduoen Ganezha har holdt på noen år, og har også lansert nettsiden Norge for nordmenn, der de to (Steven og Godfrey Manoharan, med røtter fra Sri Lanka) leker med forutinntatte holdninger. For du er vel ikke annet enn norsk når du har hatt hele oppveksten din i et borettslag like ved Oasen i Fyllingsdalen.

Ganezha: Å gi fødsel til farger (selvutgitt)

Lyden på platen er stor og basstung, ikke minst på Falmede bilder, som har svært effektfull bruk av Bergen Gospelkor. Helt godkjent, og ære være den presten som tar denne som innledning til søndagsprekenen.

Smalltalk er en ballade der Stevens rapping får selskap av vokalist Tara Arianrod og Imsito, og flyter lett av gårde på en sky av gode vibber – uten at mye annet enn Arianrods gjentagende «small talk» fester seg. Eg ville være Amerika åpner i jazzland, før den drar over i noe som minner om en B-side fra Vaular, inkludert rappingen og skarptrommene.

Kamikaze har gjestevers fra Sushi x Kobe og Kikkan (Dårlig Vane). Hva den egentlig handler om, er jeg ikke sikker på, men lystig er det ikke:

«Åh, det e så mørkt / Dåkkar vet’sje ka som kommar / Det føles som høst / For vi tar livet av sommar».

Den siste singelen deres, Emosjonell, er enklere å forstå. «Mamma, kan issje du bare la meg elske hon?» rapper Steven, pakket inn i platens tøffeste produksjon. Ifølge Godfrey, som er duoens låtskriver, er dette en låt om å være tokulturell.

«I tamilsk kultur skal man ha utdanning, familie og hus før man er 30. Oppfylles ikke dette, er du utafor. Så låten er egentlig alle følelsene når man innser at ingen av verdenene forstår deg», forklarer han. Kanskje det er der friheten begynner.

 

På kjærlighetens ville veier 

Jeg har tidligere sammenlignet Susanna med Nick Cave, på den måten at ingen av dem kvir seg for å bruke bibelske metaforer i tekstene og at begge veksler mellom å synge svært personlige og mørke ballader og å gi oss særegne tolkninger av andres låter (et morsomt apropos her er at Bonnie ’Prince’ Billy nylig kom med albumet Wolf of the Cosmos, der han, sang for sang, tolker Susanna-albumet Sonata Mix Dwarf Cosmos).

Susanna: Go Dig My Grave (Susanna Sonata)

Pakket inn i et nydelig omslag signert kunstneren Arne Bendik Sjur har Susanna denne gangen, sammen med musikerne Giovanna Pessi (barokkharpe), Ida Løvli Hidle (akkordeon) og Tuva Livsdatter Syvertsen (hardingfele, fele, sang), satt sammen en samling som spenner fra tradisjonelle folkesanger til Joy Division, Lou Reed og arien What Power Art Thou from Below (også kjent som Cold Song – og har du ikke hørt Klaus Nomis forfrosne versjon, så sjekk den ut!) fra Purcells opera King Arthur.

Selv sier Susanna at dette er et knippe sanger «som tar for seg tapt kjærlighet, å bli forlatt – og en ubarmhjertig tørst etter alkohol». Det siste blir tydelig på Rye Whiskey, der sangens protagonist ønsker å synke til bunns i et hav av whisky, for så drikke seg selv opp til overflaten (nydelig sunget i duett med Tuva Syvertsen).

En skjelvende hardingfele i samspill med sparsomme harpe- og trekkspilltoner understreker dramaet, og gjør at tolkningen ender opp som et møte mellom norsk folkemusikk, europeisk modernisme og den amerikanske sangskatten.

Susanna får frem at dette er mer poetens beskrivelse av en drømmetilværelse enn noe han har tro på at kan gjennomføres i den virkelige verden.

Den eneste egenkomponerte sangen denne gangen er Invitation to the Voyage, der hun gir musikk og stemme til et kjærlighetsdikt av Charles Baudelaire – der poeten ber sin kjære bli med ham til et lykkeland av «orden, skjønnhet, luksus, ro og nytelse» (vanligvis tolket som Nederland; i et senere prosadikt omtales det samme stedet som «Østen i Vesten»).

Susannas tilbaketrukne/resignerte fremføring får frem at dette er mer poetens beskrivelse av en drømmetilværelse enn noe han har tro på at kan gjennomføres i den virkelige verden.

Helt til slutt kommer så Susannas helt nydelige tolkning av Perfect Day. Fullstendig strippet for Lou Reeds gatesmarte ironi gir Susanna oss en versjon som når helt inn til kjernen av denne sangen.

Når det gjelder videoen til denne låten (regissert av André Løyning), så er derimot min umiddelbare reaksjon at den, vel, er litt skivebom. Perfect Day handler IKKE om en «perfekt dag med kjæresten» – tvert imot.

Lou Reed sa selv at Perfect Day handler om heroinavhengighet – når han synger «Just a perfect day / You made me forget myself / I thought I was / Someone else, someone good», så er «you» = heroin. Det var vel også derfor den ble brukt i filmen Trainspotting

Og dersom Perfect Day likevel skulle handle om kjærlighet (de beste sangene kan tolkes i mange retninger), slik det fremstilles i videoen, så er det et forhold der vanen og kjedsomheten har tatt plassen for de store følelsene – som han synger: «You just keep me hanging on». Så nei, ikke spill denne for din kjære.

Gi meg heller dagene med kanter, utfordringer, ting som ikke klaffer – og små magiske øyeblikk når alt innimellom, for en kort stund, gjør nettopp det.

En alternativ tolkning kan selvfølgelig være at videoen er tenkt som en kontrast til låten – eller underbygger den – ved at det tilsynelatende perfekte ikke er det likevel – og at dersom vi oppnår noe som ligner, så er det ikke det vi ønsker likevel. Som David Byrne synger: «Heaven is a place where nothing ever happens».

Det perfekte liv er ikke noe å trakte etter (hvem orker en partner som serverer nystekte rundstykker, akkompagnert av myk musikk og tente lys, til frokost HVER DAG?). Gi meg heller dagene med kanter, utfordringer, ting som ikke klaffer, og – slik som på denne platen – små magiske øyeblikk når alt innimellom, for en kort stund, gjør nettopp det.

 

Så gråter vi litt

På fredag kom plateutgivelsen som samler de musikalske høydepunktene fra sesong 7 av TV2-suksessen Hver gang vi møtes, en slags avansert karaoke-konkurranse der norske artister møtes for å synge hverandres sanger. For så vidt en god idé, og jeg innrømmer gjerne at det innimellom har vært både magiske og overraskende tolkninger, spesielt når artister fra ulike sjangre skal tolke hverandre. Men 24 låter fra den siste sesongen er nok litt i overkant.

Diverse artister: Hver gang vi møtes / Sesong 7 (Mastiff Music)

Årets artister er Tshawe Baqwa (Madcon), Hans Petter Aaserud (Trang Fødsel), Silya Nymoen (Multicyde, Silya & The Sailors), Tone Damli, Christel Alsos, Claudia Scott og Tor Endresen. De to bergensartistene bidrar med tre låter hver, samt at de får andres tolkninger av henholdsvis fire og tre av deres egne låter.

Endresens tolkning av Damlis Sommerfugl er liksom helt grei, men heller ikke mer. Han synger selvfølgelig bra, men både arrangementet og låten høres ut som en blanding av danseband og Melodi Grand Prix.

Claudia Scotts tolkning av Madcons Don’t Stop Loving Me er bedre. Hun tar det som egentlig er en techno/dance-låt og gjør den om til en fuzza countryrockballade. Litt mer aggresjon, og den hadde vært en innertier.

Hennes versjon av Trang Fødsel-låten På fredag er ikke like vellykket; den har litt «kanskje på Norsktoppen» over seg. Tolkningen hennes av Silya-låten Sucka når heller ikke opp; den rå bluesen i originalen er her erstattet med en stillferdig ballade med lite nerve.

Også Tor Endresen klarer seg veldig bra når han gjør Madcon. Den masete In My Head får her en Joe Cocker-aktig blues-tolkning, der Endresen bærer hjertet utenpå. Absolutt godkjent, og en side av bergensartisten jeg ikke har hørt før. Christel Alsos enkle popballade Conquer, derimot, klarer Endresen nesten å drukne i et overlesset heavyrock-arrangement.

Da går det bedre når Silya Nymoen tar Endresens Cafe Le Swing inn i et nedstrippa jazzlandskap ala Monica Zetterlund. Det hun gjør her, er en slik magisk og overraskende tolkning som jeg skrev om innledningsvis. Hadde det vært flere slike, og færre låter som høres ut som om de går på autopilot, da hadde jeg sittet klistret til tv-skjermen hver gang disse artistene møtes.

 

Den norske fløyten 

Det lille norske plateselskapet Lawo har spesialisert seg på høykvalitets utgivelser med norske musikere og komponister, og har blant annet gitt ut en hel serie med bergenskomponisten Ketil Hvoslefs (Harald Sæveruds sønn) kammermusikk.

Diverse komponister: La Flute Norvégienne (Lawo Classics)

En av de vakreste utgivelsene deres så langt er fløyteprofessor Tom Ottar Andreassens første soloplate, der han, sammen med Kringkastingsorkesteret, tolker norsk fløytemusikk fra perioden 1953-1963 av Edvard Fliflet Bræin, Johan Kvandal, Egil Hovland og Finn Mortensen.

Bræins fløytekonsert er et naturlyrisk verk der det er lett å leve seg inn i det yrende fuglelivet rundt et Peter og Ulven-lignende tema, med nikk både til Beethoven sjette (hør jakthornet) og Mahlers første symfoni.

Kvandals konsert på sin side danser videre på trillende lette fløyteføtter, og med et orkester som lar Andreassen være den som fører. Etter en vemodig andresats og en helt nydelig solo (Cadenza), avsluttes denne med en fyrrig og virtuos finale.

Hovlands Suite for fløyte og strykere fortsetter i noenlunde samme sporet. Hjertet i denne er fjerdesatsen, Passacaglia, der fløyten går i passiar med strykerne, og prøver å fortelle den høystemte solisten om noen farlige understrømmer.

Overraskelsen kommer helt til slutt med Mortensens Sonate for solofløyte. Om du noensinne har lurt på om musikk er et eget språk, er du ikke i tvil etter denne 20 minutter lange fløytesoloen. Her er ekstase, glede, sinne, depresjon og sorg, alt sammen uttrykt gjennom toner, tempo, rytme og innlevelse.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this