Paul McCartney

Allsang på Koengen

Del artikkelen i Sosial medier

Da ukulelen kom fram, og Paul McCartney hedret sin gamle venn George Harrison ved å spille hans fineste låt, Something, måtte selv skeptikerne blant publikum gi seg over til allsangen.

For det var ikke hvilken som helst ukulele. Nei, denne ukulelen hadde han fått av George Harrison på 60-tallet, og den hadde fulgt ham siden. Den var et klenodium og et historisk dokument over en tid da fire gutter fra Liverpool var planetens ypperste band.

LES OGSÅ: Paul inntar festningen

Et godt show skal ha form av en dobbelt-v, har McCartney en gang uttalt.

Regnet stoppet da konserten begynte. Selv værgudene ble sjarmert, og sørget for oppholdsvær fra første tone av A Hard Day’s Night til punktum ble satt med The End noen timer senere.

Begynner og slutter på topp

McCartney forteller anekdoter fra gamle dager, innimellom fremførelsen av låter fra den tykke sangboka han har komponert, og vi lytter så gjerne. Vi får nøyaktig det vi forventer, og er strålende fornøyd.

Et godt show skal ha form av en dobbelt-v, har McCartney en gang uttalt. Det kan være bølgedaler, men inngang og utgang skal være på topp. Langt yngre artister enn den 74-årige McCartney har mer en nok med å klare enkel-v. For sir Paul spiller og shower i godt over to og en halv time. Han elsker å stå på scenen, og gleden smitter over på publikum. «Jeg vil prøve å snakke litt norsk i kveld» knoter han fram, til tilhørernes fryd.

Sliter med stemmen

McCartney har problemer med stemmen, og høres forkjølet ut, men han overser det, for «the show must go on». Og da glemmer vi det også. For på scenen oser det av spilleglede, og Macca har med seg et stjernelag av musikere: Rusty Anderson og Brian Ray på gitarer, trommis Abraham Laboriel jr. Og tangentspiller Paul Wickens. Selv skifter han mellom gitar, bass og piano.

Publikum får akkurat det de forventer, og er godt fornøyd med det.

To tredjedeler av konserten er viet sanger fra The Beatles-tiden. Vi får ellers høydepunkter fra tiden med Wings og hans egen solokarriere, deriblant det merkelige electronica-eksperimentet Temporary Secretary fra McCartney II (1980); som for å vise at han også var en pioner innen mer grenseutprøvende musikk.

Fjorårets store hit, FourFiveSeconds, får også en plass på programmet, som ellers var dominert av de gode gamle klassikerne som Hey Jude, Yesterday, Let it Be og Blackbird; den siste en hyllest til den amerikanske borgerrettighetskampen på 60-tallet. Wings-låten Let Me Roll It fikk en gitar-outro som var en direkte hyllest til Jimi Hendrix.

Historisk konsert

Noen tusen konserter har lært McCartney hvordan man sjarmerer publikum. Dette er et show av den gamle skolen, med lite ytre effekter, bort sett fra fyrverkeriet, som smeller både under Bond-låten Live and Let Die og ved konsertens avslutning. Ellers er det godt gammelt publikumsfrieri, både med oppfordring til allsang, og veiving av det norske, det britiske og regnbueflagget.

Rent musikalsk er det ikke noe spennende show. Publikum får akkurat det de forventer, og er godt fornøyd med det. Enkelte gråter når låtene henter frem gamle opplevelser. For dette er først og fremst en konsert der vi kan hente frem gamle minner – og skape noen nye.

Tenk at vi står her i Bergen, foran vår gamle helt Paul McCartney, så nær som vi noensinne vil komme ham. Historisk? Selvfølgelig. Alle som var til stede vil huske denne konserten lenge.

Flere bilder fra konserten

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this