Felleskjøpet

Selvrettferdig og fortvilet

PÅ ØRET + PREMIERE: Nye plater fra Josefin Winther (inkludert premiere på hennes nye musikkvideo), Tønes, Major Parkinson, Neil Young, Misty Coast og Devar.

Først til bergensartisten Josefin Winther, som står for denne utgavens største overraskelse. Hun gir også Bergensmagasinet premiere på musikkvideoen til den gripende låten Joke (se under).

Josefin Winther: Righteously wrong

Til tross for gode anmeldelser, radiospilling og MGP-deltagelse (hun skrev No One, som Hans-Erik Dyvik Husby sang i den norske finalen i 2013, og Silent Storm, som hennes fetter Carl Espen Thorbjørnsen tok til 8. plass i Eurovision Song Contest året etter), så har liksom det store gjennombruddet uteblitt.

Det står ikke på låtmaterialet; det er fra øverste hylle, noe alle de som fyller Garage på hennes faste årlige «lille nyttårsaften-konsert» kan bekrefte, og hun har en nydelig, litt nasal stemme, med stort strekk og innlevelse.

Sangene hennes veksler stort sett mellom stor tro og bunnløs tvil på seg selv og egne ferdigheter, mellom dyp melankoli og selvrettferdig harme.

Dette er en eksplosiv kombinasjon kjent fra lignende artister som Melissa Etheridge, PJ Harvey og Sinead O’Connor. Spill låtene The Beginning (2011) etterfulgt av Last Amends (2015), og du får hele spennet i hennes artistkarriere oppsummert på ti korte minutter – og forhåpentligvis vekket lysten til å høre mer.

For hun har mange bra låter og mye å melde. Det nye albumet er hennes femte i rekken (dersom du regner med debut-EPen fra 2006), og med en avvæpnende selvironisk tittel og tatt-på-fersken-coverbilde (Doc Martens-boots på beina i sofaen? Seriøst?) muligens hennes mest selvutleverende og personlige.

Kjærligheten har kanskje vanskelige kår når sterke viljer er involvert, men for noen vakre sanger denne evige kampen mellom elskende kan avføde.

Lydbildet er lavmælt og lekkert, nok en gang skrudd frem i Duper Studio i samarbeid med Yngve Sæthre, og med fantastiske musikere om bord (Ivar Thormodsæter og Iver Sandøy på trommer, Madeleine Ossum og Isa Caroline Holmesland på fiolin, Chris Holm på bass og Reidar Opdal på tangenter).

Hun åpner med Violence, en låt hun selv føler er den som sier mest om det som ligger i bunnen for mange av sangene hennes. Til et lydbilde av truende bass, små tordenskrall på trommene og ustøtt klaver synger hun, slik gladtrist, den personlige teksten, som både handler om hennes forhold til smerte og frykten for å bli «satt», å stivne i en form: «Young and free and what are we / But everything we would hate to be».

Helt forbilledlig, etter den ærlige og nedstrippa åpningen, fortsetter hun med tre soleklare innertiere/potensielle singler. Wild in the Nighttime er en uptempo rocker, mens tittelsporet er en mer seig ballade. Begge er nydelig sunget, men den virkelige perlen er Walls in Beijing.

Den åpner med luftige synther og store trommer som kommer og går, før den løftes himmelhøyt på et nydelig (og desillusjonert) refreng som du like godt kan lære deg utenat med en gang dersom du har tenkt å se Josefin Winther live: «Someone like me / A fool to think / that something like us / Would have the strength / When something like this / Is as thin as the walls in Beijing / And I hear them caving in». Kjærligheten har kanskje vanskelige kår når sterke viljer er involvert, men for noen vakre sanger denne evige kampen mellom elskende kan avføde.

Albumets mest gripende låt, sangen som virkelig får hårene til å reise seg på armene mine, kommer halvveis inn. «Joke handler om hvordan jeg så livet etter at pappa døde» skriver hun til meg på Messenger. Låten ble opprinnelig spilt inn til hennes forrige album Flowers, som ble til etter at faren hennes uventet døde i 2014, og er kledd opp i et nydelig arrangement med klaver og fiolin.

Hun holder seg i det lavmælte på Long Night, en låt om «den følelsen når du innser at en krangel er på vei mellom deg og kjæresten din, som du så inderlig skulle ønske at dere kunne unngå». Løsningen? Lage litt bossanova av det, og synge «shalalala», Bjørn Eidsvåg-style.

Plassen tillater meg ikke å kommentere alle låtene, men jeg må også nevne Don’t Forget, den litt såre balladen som avslutter albumet. Sparsomt arrangert er dette en åpenhjertig bønn om å ikke glemme alt det fine når vi blir sviktet eller påført smerte. Viktige ord å ta med seg, og en verdig avslutning på et album som fortjener massiv oppmerksomhet.

Magne Fonn Hafskor

 

Tristesser fra utkanten

Tønes: Sesong fire

Tønes gir oss ti sanger om ensomhet og utenforskap på sitt nye album.

Borte er de morsomme låtene om tullinger og bygdeoriginaler; her er det mellommenneskelig alvor som gjelder.

Tekstmessig er det blant hans sterkeste arbeider. På overflaten ser det tilforlatelig enkelt ut, men her er dobbel bunn og undertekst i massevis.

Låten Signala handler om en sauebonde som er lei seg for at han må legge ned bruket. Men så kommer tekstlinjen som gjør historien mye mer tragisk: «Mattilsynet hadde med politi / Og sauene datt ein itte ein ittekvert som det smalt». Hva som egentlig har skjedd på gården overlates til lytterens fantasi.

I Vottane er savnet etter en gammel kjæreste kanalisert til en hyllest av noen gamle ullvotter som moren hennes strikket. Kanskje det er den samme jenta han savner, når han i Sesong fire spør: «Men kå tid ska me to sjå ferdig sesong 4 av The Wire?» Det er så trist at det må være sant.

Tilværelsens bitre piller i gaveinnpakning. 

Selv om lydbildet er nakent og sårbart, har låtene fått en delikat innpakning av produsent Frode Strømstad. Det lugges i en kontrabass, en steelgitar gråter i bakgrunnen. Virkemidlene er nennsomt brukt i studio, noe som bare forsterker detaljene i produksjonen. Sesong fire låter virkelig bra. Tilværelsens bitre piller i gaveinnpakning. 

Dag Arne Nilssen

 

Tungt og teatralsk

Major Parkinson: Blackbox

Det låt dramatisk, stort og, ja, symfonisk, da bergensbandet Major Parkinson tidligere denne måneden holdt releasekonsert for dette albumet på USF Røkeriet.

Med jentekor, fiolinist, blåsere, store trommer og intenst tilstedeværende vokal fra Jon Ivar Kollbotn (flankert av Linn Frøkedal) føltes det litt som å bli hentet tilbake til Kaizers Orchestras mangfoldige univers, men med en galskap som virket mer mørk og mystisk enn morsom.

Inntrykket derfra bekreftes av den nye skiven deres, like fra det Twin Peaks-inspirerte albumcoveret (fikk du med deg da Sarah Palmer (Grace Zabriskie) plukket av seg ansiktet i episode 14 av den nye sesongen?) og den majestetiske og tungt marsjerende åpningen, med nydelige skjelvende glasskår-synther, syngende gitarer, himmelsk koring og en vokalist med en dyp stemme i slekt med både Nick Cave, Sivert Høyem og Freddie Wadling, og frem til ballet avsluttes med singelen med samme tittel som platen, med et fengende refreng sunget av Linn Frøkedal (Megaphonic Thrift, Misty Coast), og et tungt orkestrert lydbilde.

Night Hitcher er et tidlig høydepunkt, med et tettpakket lydbilde der elektroniske trommer (ala John Grants Pale Green Ghosts) danser sammen med fysiske, vokalen er mørk og dramatisk og svulstige synther blander seg med støyende gitarvegger. Denne intense låten avløses av Before the Helmets, en kort klaverballade om å tro på magi, noe som alltid er et bra råd til barnet dypt inne i oss.

Albumets kjerne er to låter som begge klokker inn på 10+ minutter. Isabel – A Report to an Academy kommer først, og høres for undertegnede ut som en hybrid mellom Fläskkvartetten, tidlig The The og, tja, Nine Inch Nails, kanskje.

Hva skal man med ord, etter slik musikk?

Tjaet kommer fordi det skjer så mye i løpet av tiden det tar å spille den at det føles vanskelig å snevre den inn med ord. Mot slutten hører jeg rytmisk skrivemaskinklimpring, muligens som et bilde på at den intense, drømmende og referansetunge (Darwin, Magritte, Rorschach, Heidegger) fortellingen er noe som er viktig å få frem til publikum – eller til seg selv.

Baseball er tittelen på den andre lange låten. Denne er svært kabaretaktig, vekselvis sunget av Frøkedal og Kollbotn, med sequencer (elektronisk rytmemaskin), blåsere og kor i mellomspillet, og en leken fremføring et sted i krysningspunktet mellom Frank Zappas elektroniske utskeielser og 70-tallets teatralske Genesis.

Da nærmer det seg slutten, den før omtalte singelen, som fungerer som et vakkert etterspill etter dramaet forut. Den egentlige slutten er nok likevel Strawberry Suicide, nok en kort og melankolsk klaverballade, der konklusjonen er at «I have something to tell you, but I haven’t found the words». Hva skal man med ord, etter slik musikk?

Magne Fonn Hafskor

 

Nebraska 2 

Neil Young: The Hitchhiker

En augustkveld i 1976 møttes produsent David Briggs og Neil Young for det som skulle bli en sjeldent inspirert studioøkt. Kun akkompagnert av seg selv på gitar fremførte Young den ene sangen etter den andre, alle skrevet i løpet av en svært produktiv periode for det unge supertalentet.

Neil Young var så fornøyd med opptakene at han ønsket å gi de ut som et eget album, men Reprise sa nei. Plateselskapet mente at det mer hørtes ut som en samling demoer enn et fullverdig album. De fleste av disse sangene, noen arrangert for band, andre med trommer og bass lagt til i ettertid, endte i stedet opp på American Stars & Bars (1977), Comes A Time (1978), Rust Never Sleeps (1979) og Hawks & Doves (1980), mens to av låtene forble upubliserte.

Hadde plateselskapet hørt på ham den gangen, ville dette gått ned i historien som et av Neil Youngs aller beste album, ikke ulikt slik Nebraska er blitt stående som noe av det ypperste fra Bruce Springsteen.

Det øyeblikket er forbi; i og med at Young spredde låtene ut over en rekke andre plater, blir Reprises avvisning den gangen en svært selvoppfyllende profeti. For blodfansen er dette selvsagt en ren gavepakke, for andre høres det nettopp ut som demoer av sanger du allerede elsker, med unntak for de to «nye» låtene, Hawaii og Give Me Strength.

Førstnevnte høres ut som en skisse til noe større, mens sistnevnte er en oppbruddslåt adressert til skuespilleren Carrie Snodgress, som han fikk sønnen Zeke med. Budskapet på denne er enkelt; det går på å samle styrke til å forlate henne; og kler godt det enkle arrangementet.

Det har aldri vært noe galt med Neil Youngs låtmateriale, men innpakningen har noen ganger fått meg til å riste på hodet.

Låten som skiller seg mest ut fra den senere versjonen, er tittelsporet, som var med i en blytung og fuzza versjon på Jack White-produserte Le Noise (2010). Her får den vinger. Jeg liker også svært godt The Old Country Waltz, der han har byttet gitaren ut med et spinkelt barpiano. Den versjonen som åpner «countrysiden» av American Stars & Bars er ikke Neil Youngs beste øyeblikk, spør du meg. Da gjør det godt å få en slik råtapping.

Det har aldri vært noe galt med Neil Youngs låtmateriale, men innpakningen har noen ganger fått meg til å riste på hodet (et underlig «høydepunkt» var fjorårets Earth-album; en flott konsertinnspilling som han av en eller annen grunn har krydret med opptak av diverse naturlyder og gårdsdyr – morsomt første gangen du hører platen, slitsomt siden).

På slutten av 80-tallet hadde jeg nesten gitt ham opp, men så kom de, perleraden med album som i dag alle er for klassikere å regne: Freedom, Ragged Glory, Weld (tidenes konsertalbum), Harvest Moon, Unplugged og Sleeps with Angels. Long may he run.

Magne Fonn Hafskor

 

Studiolek fra indiehoder

Misty Coast: Misty Coast

På fredag slapp duoen Misty Coast (Linn Frøkedal og Richard Myklebust) debutalbumet på bergensetiketten Brilliance, med Matias Tellesz (Young Dreams) bak spakene.

De to spiller til vanlig i bergenske Megaphonic Thrift, men følte at de satt på en del materiale som ikke passet inn der.

Albumet åpner med de herlig panorerte trommene i Funny World, som ble sluppet på singel i fjor høst. Denne er en bra inngang, siden de helt fra første tone sier at dette er et sterkt krydret måltid. Duoen sier selv at de ønsker å være «less» heller enn «more»; i så fall er dette et album som bekrefter klisjeen om at «less is more».

Nei, det er ingen fyldig produksjon, men det skjer mye rundt omkring i lydbildet, dersom du har plassert stereohøyttalerne med riktig avstand. Jeg tipper at den grove fuzzgitarlyden på Strange Girl er skrudd frem på en gammel analog bassynth, og at de (på samme låt) har hatt mye moro i studioet med å plassere en ekkoeffekt her og en sagbladgitar der (ja, den høres ut som lyden av å skjære over en plankebit på båndsagen).

Linn Frøkedals stemme har en vidunderlig måte å bare sveve over det til tider (bevisst) hakkete slash skurrete slash ekkofylte lydbildet.

Linn Frøkedal synger litt sånn drømmende, ja, hun kan til tider minne om Elizabeth Fraser (Cocteau Twins) eller Tanya Donnelly; stemmen hennes har en vidunderlig måte å bare sveve over det til tider (bevisst) hakkete slash skurrete slash ekkofylte lydbildet – hør til eksempel den nye singelen Trash Talk, der de også har «tyvlånt» baklengstrommelyden fra Strawberry Fields Forever.

Leap Year kom på singel i mai (de har så langt sluppet fire singler, noe som tyder på at de har stor tro på prosjektet), og gir meg umiddelbart en Belly-følelse (du vet, slike repeterende gitarriff, mye romklang, skarpe skarptrommer og nydelig, litt livstrett, vokal). Jeg kan si alt det samme en gang til om Asteroid, som bare må bli deres neste singel. Hadde jeg vært bookingansvarlig for Bang Bang Bar, hadde jeg allerede vært på telefonen.

Magne Fonn Hafskor

 

Triste trøstesanger 

Devar: Mausoleum

Ventetiden har vært lang siden Devars debutplate Alternate Endings, som kom i 2009, men nå er endelig oppfølgeren her, dessverre skjult bak et av årets styggeste platecover.

Den gangen var dette bergensbandet intet annet enn en sensasjon, med en slags mørk cocktail av death metal, elektronica, prog og glitterpop. Rett og slett vanskelig å sjangerbestemme, og et album som langt flere hadde satt pris på om de hadde fått høre det.

Devar forklarer selv det lange fraværet med skiftende besetning og «personal issues», men nå er de altså tilbake som en kvartett bestående av Devar (vokal), Obdsaija (trommer), Aadland (gitar) og Ottoegil (bass, tangenter).

Som sist er de vanskelig å putte i bås. Etter tre tradisjonelle låter med vegg til vegg-metal kommer Shadow Straggler, som er en melankolsk progballade, nydelig sunget (ikke brølt), og endatil med litt klunkende klaver bakerst i lydbildet.

Det låter som Joy Division, dersom de var fostret opp på Black Sabbath i stedet for Bowies Berlin-periode. Cold Black Rain fortsetter i samme sporet, det er rett og slett triste trøstesanger skrevet for alle som sliter med å finne retning og mening i tilværelsen.

Det låter som Joy Division, dersom de var fostret opp på Black Sabbath i stedet for Bowies Berlin-periode. 

Narcissa Oriane og Ashes er mer tilbake til nettopp den tradisjonelle metal-riffingen, uten at det gir meg den vanlige følelsen av «hør så fort jeg kan slå på spillebrettet». Dette er metal spilt av musikere som ikke bare har én lyd, eller som jeg av og til sier, litt ironisk: To låter; en hurtig og en langsom.

Ottegil fortjener å nevnes spesielt. Jeg liker den The Cure-lignende lyden av bassen hans (hør introen på Dead Wounds). Han er ikke bare en solid bærebjelke i uttrykket, men også en musiker som fyller ut med egne musikalske ideer. Bass er et underkjent instrument som fortjener å løftes frem innimellom, gjerne på bekostning av all den enerverende metal-riffingen.

Dead Wounds er også platens siste låt, og toner ut på et svært lyrisk klavertema. Det er som om de sier: Hør, vi kan dét også. Det er en bra og lovende hilsen frem til neste korsvei.

Magne Fonn Hafskor

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this