Horisontlekene / Skolestart
NYTT ALBUM: Ulvers trettende album står støtt på egne bein. (Foto: Ingrid Aas)

Et ulvehode foran

PÅ ØRET: Nye plater fra Ulver, Pixie Ninja, Blood Command, Marja Mortensson, Good Time Charlie, nyutgivelse av Slut Machines eneste album, dobbel samleplate til støtte for Garage – og filmmusikken fra Ghost in the Shell.

Ulver: The Assassination of Julius Caesar (CD, House of Mythology Records)

Først til Ulver, som har vært et sjangeroverskridende band like siden Kristoffer Rygg startet det i 1993.

Den gangen var merkelappen den noe udefinerte «folkmetal». Siden har de blitt beskrevet både som «industrial» og electronica, med en dyster og mørk musikk som innimellom kan minne om både Sunn O))) og Dead Can Dance.

Deres nye album kom likevel som en total overraskelse på undertegnede da DJen på Apollon platebar satte det på nøyaktig ved midnatt natt til utgivelsesdatoen 7. april.

«Er det et revitalisert Depeche Mode?» tenkte jeg, og gikk bort til disken for å sjekke. Det var det ikke, men referansen står, like frem til Ryggs vokal.

Bandets trettende album står likevel støtt på egne bein. Det tekstlige universet deres er like kryptisk som vanlig, med inspirasjon både fra mytologi og media.

I åpningssporet Nemoralia vever de i så måte sammen både Neros nedbrenning av Roma, forfølgelsen av de første kristne, måten prinsesse Diana ble jaget i døden av paparazzier i 1997, og hvordan den greske jegeren Actaeon, ifølge legenden, ble forvandlet til en hjort og revet i stykker av sine egne jakthunder etter å ha sett gudinnen Artemis (tilsvarer den romerske Diana) bade naken.

«Flowers crown her head / Ancient goddess of the moon» synger Rygg, ord som like gjerne kan være myntet på Prinsessen av Wales.

Lydbildet er tett og pompøst, med elektroniske beats, tunge presise trommer (bergenske Ivar Thormodsæther, no less), svevende synther, stødig bass og brennende gitar. Det er en fin helhet på albumet.

Tre spor inn får vi et lite hvileskjær med den noe dystre klaverballaden So Falls the World. Den minner LITT om en downtempo versjon av Depeche Modes Wrong (2009), også tekstlig: «I was born with the wrong sign / In the wrong house / With the wrong ascendancy» synger Martin Gore. «Tragedies repeat themselves / in a perfect circle / Wrong Wrong Wrong» svarer Ulver.

Like etter får vi Southern Gothic, albumets mest hardtslående låt, og intet mindre enn en spøkelseshistorie om et hjemsøkt hus i St. Francisville, Louisiana. Den kunne også stått som albumets flotteste øyeblikk, men her slås den på målstreken av helt nydelige 1969, som ligger nest sist.

Med referanser både til Black House (Anton LaVeys satankirke i San Francisco), Roman Polanski-filmen Rosemary’s Baby og Manson-familiens Beatles-influerte serie av mord i 1969; blant annet på Polanskis kone, Sharon Tate, leser jeg dette som en låt som står som en advarsel til tiden vi lever i nå: «Nothing has changed since the late sixties» går teksten. «We all must carry Rosemary’s baby».

 

Kongens karmosinrøde kappe

Pixie Ninja: Ultrasound (CD, Apollon Records)

Ordet «pixie» er nok til å bringe gode minner inn i gamle proghoder. Legger du til «ninja», har du navnet på en nordlandsk duo (Jostein Haugen og Marius Leirånsom) som nok er oppfostret både på gamle Gong-plater og tysk krautrock.

I tråd med denne tradisjonen innledes åpningssporet, beskrivende nok kalt Auditory Hallucinations, med et langsomt glidende lydbilde. Fem minutter inn overtar så et repeterende klokkespill, før en stemme forteller at «I don’t think you know what’s happening right know».

Svaret kommer i neste sekund, i form av en vakkert syngende instrumental (minner litt om gammel Fra Lippo Lippi – noen som husker I Know fra debutalbumet deres?), innimellom hakket opp av tette elektroniske beats.

Elusive the Wind Vane er mer Jethro Tull (ja, den har med tverrfløyte) som møter en gammel konge med karmosinrød kappe tett ved en klippekant over Det topografiske hav. Klokkespillet blander seg inn her også, likeså produsent Mattias Olssons herlige løse trommespill.

Une Promenade er et kort klaverstykke spilt perkussivt på et gammelt (og noe ustemt) spikerpiano, mens Polysomnographic har hentet tittelen fra metoden for registrering av kroppslige forandringer under søvn. Her gjenskaper de trikset fra åpningssporet med en monoton innledning som går over i en syngende melodi, halvveis inn. Flotte rullende trommer og dyp slyngebass sender låten opp som en rakett, før den toner bort, omtrent som en vakker drøm som du bare halvt husker i det du våkner.

Jeg kunne satt strek der, men de to avsluttende sporene fortjener også å nevnes. Personal Improvement Cult er flere låter i én; etter at jeg lar meg fange av et nydelig repeterende tema, går den over i dynamisk og fremoverlent bass/synth/tromme-mellomspill. Klokkespillet og bassgitaren får så rede grunnen alene en stund, før låten løftes helt over i landet der den tidligere nevnte kongen holder hoff. Der får den herje løs en liten stund, før ballet avrundes med noen ensomme spikerpianotoner.

Tåken letter i Ultrasound, som innledes med lyriske fløytetoner, fulgt opp av et kort besøk i kongens rettsal; før det hele toner ut på syntetisk fuglekvitter.

 

Tungt og seigt

Slut Machine: [slut machine] (CD, Apollon Records)
Slut Machine ble startet i 1993 på restene av Barbie Bones og The Swamp Babies, og rakk så vidt å gi ut et album før de ble oppløst med en avskjedskonsert 16. mai 1998. Nå er Apollon Records ute med en nyutgivelse av den over 20 år gamle debuten, i et begrenset opplag på 500 cd-er og 500 vinylplater.

Musikalsk holder dette til tusen og tilbake, med et lydbilde et sted mellom hard funk (hør bassen!) og metal. Jeg savner likevel variasjon i uttrykket; her veksler det kun mellom tungt, seigt eller begge deler. Ikke mye pusterom, med andre ord. Unntaket er Bomb, som kommer helt til slutt. Her åpnes gitar og trommeveggen litt på gløtt innimellom, slik at luft og dagslys slipper inn. Det er ellers synd at EPen The Skin of My Shit (1998) ikke er inkludert, eventuelt at vi kunne fått noen gamle demoer/låtskisser som bonus.

 

Love på speed

Blood Command: Cult Drugs (CD, Fysisk Format)

Du vet hva du får her, like fra første studio-skybrudd: Etter en kort og avventende intro, brenner det løs med hissig in-yer-face-vokal fra Karina Ljone, røff gitar-riffing fra Yngve Andersen, aggressive trommer og tung bass.

Singlene Cult Drugs og Quitters Don’t Smoke ligger forbilledlig tidlig i løypa.

Den første handler om at vi alle på sett og vis er med en i kult eller sekt som påvirker vår væremåte og tankesett, den andre om uforløst, ulykkelig kjærlighet.

Tredjesingelen, (The World Covered In) Purple Shrouds, er derimot plassert helt til slutt, noe som passer bra, i og med at den både i lengde og i musikalsk oppfinnsomhet skiller seg klart ut fra alt som kommer før den.

Så er dette også albumets «tematiske nøkkellåt», ifølge presseskrivet, ikke minst til det tunge og alvorlige temaet som det siktes til i albumtittelen. Det handler om den californiske selvmordssekten Heaven’s Gate spesielt og hvordan vi lar oss forføre av religion, politikere og media generelt. «Den tiltakende politiske manipulasjonen i vår tid danner inspirasjonsgrunnlaget for tekstene og tematikken på Cult Drugs» sier Yngve Andersen selv.

Hele albumet er som en ren adrenalin-utblåsning, noe som kan gjøre godt en gang imellom. Låtene er korte og rett på, og flyter nesten over i hverandre i en jevn strøm. Unntaket er som nevnt (The World Covered In) Purple Shrouds, som åpner med en trompetsolo ala Tijuana Brass. Det låter som gode gamle Love, slik jeg kan forestille meg at de ville hørtes ut dersom Arthur Lee byttet LSD-trippene ut med amfetamin.

 

Garage-rock fra Bergen

Diverse artister: Christiesgate 14 – hyllest til Garage (CD, Apollon Records)

Løp til platebutikken på fredag 5. mai, dersom du ønsker å sikre deg et eksemplar av hyllestplaten til konkurstruede Garage.

Med et begrenset opplag på kun 300 cd-er (en egen vinylutgave kommer 23. juni) er dette en plate det kommer til å bli like mye rift om som de legendariske Det Perfekte Menneske (1989) og Markeveien 4 (1991).

En rekke nye og eldre bergensband har bidratt med låter; noen eksklusive for albumet, andre tidligere utgitt andre steder.

Nærmest selvfølgelig åpner albumet med den Dylan-influerte Saft-klassikeren A La Garage fra 1973, som ga navn til det rocka utestedet, og som ifølge Ove Thue egentlig heter A le Garage (fransk, «en garasje»).

Videre får vi låter fra Enslaved, Taake, El Regn, Alzheimer/Silverspurs, Poor Rich Ones, irsk pubrock fra Greenland Whalefishers, Butterfly Garden (den svært poetiske og eviggrønne Morphine fra 1995), Pompel & the Pilts-klassikeren Mine fineste klær (opptak fra konserten på Ole Bull Scene 2. juledag i fjor, med allsang fra publikum), Jan Eggums ettertenksomme (og tidligere uutgitte) Noe som fulgte med, mer melankoli med Festplassens flotte Lyden av musikk (fra fjorårets debutplate) og bergensrockens arvtagere, Hvitmalt Gjerde, som velger å Ta det på sikt.

 

Når fjellet synger

Marja Mortensson: Aarehgïjre – Early Spring (CD, Vuelie)

På årets feiring av samenes nasjonaldag 6. februar ble det også markert at det er 100 år siden de organiserte seg og ble samlet som ett folk på tvers av landegrensene.

NRK fulgte opp med en direktesendt konsert fra Trondheim, og det var her jeg hørte Marja Mortenssons praktfulle stemme for første gang. Straks etter gikk jeg inn på de vanlige kanalene for å sjekke hva som fantes av musikk fra det unge talentet.

Det var sørgelig lite å finne, bortsett fra et spor på en samleplate og en EP fra trioen Nillas, der hun synger sammen med Katarina Barruk og Elina Mikalsen. Flott alt sammen, men også litt slik som Oscar Wildes ord om sigaretten: «the perfect type of a perfect pleasure. It is exquisite, and it leaves one unsatisfied».

Det er derfor gledelig å kunne melde at hennes debutalbum nå er ute, nydelig sunget på hennes egen sørsamiske dialekt. Det første som slår meg, er at dette minner om Zhu «Dadawa» Zhegin, en artist som gjerne omtales som Kinas svar på Enya. En annen referanse er temamusikken fra Disney-filmen Frost. Ikke så rart egentlig, siden den var skrevet av Frode Fjellheim (Jazz Joik Ensemble), som både har produsert og spiller på den foreliggende platen.

Utgangspunktet hennes er den sør- og ume-samiske joiketradisjonen. Med unntak for tre tradisjonelle joiker har hun skrevet de fleste låtene selv, mens Frode Fjellheim står for arrangementene. Det er muligens urettferdig å si det, men jeg synes at hun er aller best når hun tolker de overleverte sangene.

Birkoj (Bjørkefjellet) fremføres med en gyngende og suggererende rytme både i sangen hennes og musikken, Njoktje (Svanen) er nærmest for en vuggevise å regne, nydelig akkompagnert av klaver og bass, mens den avsluttende Stuora várrie (Det store Nordfjellet) (hvorfor er ikke samisk inkludert i Google Translate?) høres ut, for å si det litt klisjéaktig, som om det er fjellet selv som synger, som kaller seg til oss, inn i snødrevet og stillheten.

 

Blues for landeveien

Good Time Charlie: Ready to Rumble (CD, eget selskap)

På fredag kommer Førde/Bergens-bandet Good Time Charlie med sin 10. plate, igjen fylt til randen med det som er varemerket deres: 50- og 60-talls soul og blues.

Arle Hjelmeland har en kledelig nasal stemme, musikerne er fra øverste hylle, og det låter tett, fint og ekte. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, om det så er egenart eller nerve. Det er sannsynligvis ikke det viktigste her, jeg regner med at albumet mer fungerer som et springbrett til landeveien og spillejobber enn til hitlister og radiospilling.

Det må likevel være tillatt å be om det lille ekstra, slik til eksempel danske Vestbo Trio får til. Hør deres langstrakte blues Mudslide (2015) før hvilket som helst av sporene på den nye Good Time Charlie-platen, og du skjønner hva jeg mener.

Det er noe der, med luft mellom strengene og et samspill som handler mer om å lytte til hverandre og føle seg frem enn hele tiden å gå rett på sak fordi du allerede vet hvor de andre er – og hvor de skal.

 

Dylan gjør Sinatra, igjen

Bob Dylan: Triplicate (CDx3, Sony Records)

«Å nei, ikke enda flere Sinatra-sanger» var det første jeg tenkte da det nye Dylan-albumet kom i hus. Denne gangen endatil spredd over tre plater.
Too much of a good thing og så videre, men nå er jeg ikke en gang sikker på om dette var noen god idé i utgangspunktet.

Ja, 75-åringen synger bedre enn noensinne, riktignok med litt rust på stemmebåndene og uten det helt store strekket, og gjør alle som tidligere har hevdet at han høres ut som en kråke til skamme. Selv foretrekker jeg ham ru og uhøvlet, slik som på Tempest-albumet (2012), der han var helt over i Tom Waits-land.

Musikerne er flotte (ja, Charlie Sexton er på plass), arrangementene rålekre, fraseringen passe lat og tilbaketrukket.

Men dette er ikke Dylan-sanger; det er ikke noe her som klarer å bevege noe annet enn lysten til å gripe etter en usynlig gåstol og kaste den i retning høyttalerne.

For å si det med hans navnebror, den walisiske poeten Dylan Thomas, i det berømte diktet han publiserte året før han døde: «Do not go gentle into that good night / Old age should burn and rave at close of day / Rage, rage against the dying of the light».

 

Stilfullt og substansløst

Diverse artister: Ghost in the Shell (filmmusikk) (CD, Paramount Pictures)

Denne tar jeg med kun fordi jeg har spilt den enormt mye både før og etter at jeg så den nye filmen.

Aller mest åpningssporet, som er en oppdatert/ modernisert versjon av Kenji Kawais originale tema til animé-filmen kinosuksessen er basert på.

Korsangen og de kraftige trommeslagene får meg til å tenke på åpningsmusikken fra en annen film, nemlig Wolves; Krumbsnatchas mektige låt fra Training Day (2001). Resten av albumet er ikke like bra, selv om det er mye snacks. Johnny Jewels to låter er klare høydepunkter, med pumpende sequencerrytmer og uværssynther, mens bidragene fra DJ Shadow, Tricky og Gary Numan er mer som hyggelige elektroniske postkort fra gamle venner det er en stund siden du har hørt fra.

Likeså Ki:Theorys tolkning av Depeche Mode-klassikeren Enjoy the Silence, som ble brukt som lydspor til filmens første trailer. I filmen var den fraværende, selv om jeg syntes å høre den svakt i den poetiske undervannsscenen. Men det var nok bare ørene mine som nøt noen minutter med stillhet i en film som ellers var så actionfylt at jeg så vidt klarte å tenke at det den manglet i innhold fullt ut ble kompensert for i stil; ord som også passer bra som oppsummering av filmmusikken.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this