Horisontlekene / Skolestart

På tampen: Bra musikk og neseblod

Musikk betyr mye for mennesker. For de fleste i hvert fall. Jeg tror klart at de aller fleste liker musikk og på et nivå har følelser for denne kunstformen.

Tekst: Thorstein Selvik

Vi lever i en verden med svært mange inntrykk, og det er mulig man kan hevde at musikk betydde mer for (spesielt oppvoksende) mennesker på 50-, 60-, 70- og delvis 80-tallet enn musikk gjør i dag på 2010-tallet. Fordi det i dag er så mange flere andre impulser fra TV, dataspill, internett – you name it. Og fordi mange i dag lever hurtigere og mer flimrende enn før.

Man skifter kulturkonsum like fort som man spytter ut en tyggegummi. Man laster ned EN sang, ikke et album. Man tar ikke på LP-covere, føler ikke materialvalg, lukter ikke på coveret som vi gjorde da vi vokste opp i en mer lineær og analog verden.

LES OGSÅ: – Jeg er en dannelsesfascist

Den ganske store fysiske gjenstanden, LP-platen, var (ofte) et kunstverk. Coverdesignet var svært viktig. Hva var det artisten eller bandet hadde tenkt, ment, ville kommunisere? Hva betydde omslagets kreative utforming, en utforming som satt som spiker i hodet vårt etter kort tid. Omslaget var inngangsport til mystiske og attråverdige univers, og var nesten like viktig som musikken.

Vi kom hjem, etter å ha investert 40-60 surt ervervede kroner, og åpnet omslaget, kjente og vendte på det, luktet på det, dro forsiktig ut innercoveret og la platen på spilletallerkenen. Leste informasjonen på coveret – ofte mye, av og til lite, stod skrevet – gjerne tekster, musikere, studiodetaljer og annen spennende lesning.

Nå er alt snilt og pent og sunt i musikkens verden. Selv Metallica går til psykolog og spiser gulrøtter. Det gjorde ikke Edgar Broughton!

Vi visste godt hvilket plateselskap artisten var på, og av og til visste vi bakgrunnen for at akkurat det plateselskapets label var der. Vi visste at Chris Blackwell, grunderen bak Island Records, likte Cat Stevens, vi visste at Neil Young, Doobie Brothers og Frank Sinatra var på Warner Brothers’ Reprise-etikett. Vi trodde til og med vi visste hvorfor.

Vi kunne i hvert fall historien om da Neil Young fikk kontrakt: Manageren hadde pistol på innerlommen og en skarp penn. Og vi kjente godt til Marc Benno og Leon Russell og Shelter Records, og at David Geffen, den råflinke jøden fra New York, kom til California og fikk etter hvert sin egen label, Geffen Records, opp å stå, og at der var The Eagles, et av de største 70-tallsbandene.

Vi diskuterte dette på skolen og på fritiden. Skrev navnet på de kuleste artistene på skolevesken, eller ryggsekken, strøk ut navn som etter hvert ikke var kule nok, og satte inn enda kulere artisters navn. Klarte å kopiere bokstavkunst og skrivemåten på navn som Chicago (krevende), Crosby, Stills, Nash & Young (enklere), Yes (enda enklere) og mange andre.

Vi tok med plater, dyrebare skatter av noen plater, til sangtimen, hvor vi av og til fikk lov å spille en låt eller to fra albumene. Ikke alltid med suksess. Folk (både lærere, elever og andre) hadde da som nå ganske streit og mainstream smak. Det hadde ikke vi. Vi så etter litt sære artister, men fulgte selvsagt med på listene i Norge og utlandet, slik at vi godt visste om alle hit-låter. Men mange av våre låter og album var litt på siden av gjennomsnittssmaken.

Ofte fant vi frem til artister og plater litt før alle andre. Vi drev derfor en litt underlig blanding av pedagogikk og misjonering – «dette må dere høre på!», «dette er viktig!», «hør så fantastisk dette låter!». Vi stod på og misjonerte. Vi hadde klinkende klare oppfatninger av hva som var «bra» musikk. Ordet «bra» gikk mye igjen – i det ordet lå mange følelser gjemt, ordet hadde mange valører.

I helt tidlige år var Cliff Richard viktig. Og masse singler min mor hadde kjøpt et eller annet sted: Bobby Rydell, Elvis, Fats Domino, Everly Brothers. Mystiske greier, skarpe saksofonsoloer, hule gitarer. Summer Holiday (1961) var selve gjennombruddslåten – for oss, og vi kalte bandet vårt The Holidays. Vi øvde i en hytte i hagen (min far bygget den for å få oss ut av kjellerstuen), og vi spilte så høyt at naboen tidvis ringte politiet. Det gav oss kred.

Cliff Richard var kul og spennende. The Young Ones. Og bandet hans The Shadows. Cliff hadde vært i Bergen. Og Gud hvor pen han var. Men så kom Beatles med et drønn. Ti år gamle løp vi rundt og sang She’s A Woman (She Loves You var respektert, et under av en låt, men vi sang den ikke så mye – for det gjorde jo alle de andre). Beatles opptrådte på TV, vi var øre og yre av inspirasjon, og etter programmet løp vi ut i hytten for å spille.

I The Holidays spilte og skrek vi på en underlig kombinasjon av ordentlige og fiktive instrumenter. Bandet betød mye. Bandet og musikken var et univers, et forlokkende univers med sterke verdier, sterke følelser og dypfølt interesse. Fotball og musikk. Det var det livet handlet om. Da som nå. Men det var nok sterkere før. Fargene, minnene, luktene, jentene. Jeg lukker øynene, og alt er tilbake på et blunk.

Jada, ting er bra nå også, og sikkert bedre enn vi vil ha det til. I hvert fall er lyden bedre – den var ofte grusom i gamle dager. Grøtete, støyende, på grensen til neseblod. Men det gav også kred. Som da Edgar Broughton Band spilte så høyt i Forum Kino i 1972 at hele første benk blødde neseblod. Superkred. Nå er alt snilt og pent og sunt i musikkens verden. Selv Metallica går til psykolog og spiser gulrøtter. Det gjorde ikke Edgar Broughton!

LES OGSÅ: Teknologi og støy

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this