Horisontlekene / Skolestart
Illustrasjon: Sigve Solberg

PÅ TAMPEN: Planeten Bergen og innflyttere fra verden

Fordi folk er seg selv nærmest, ignoreres Bergen – spesielt fra Oslo, men også av andre i Norge. Sånn er det, vi er gjerne låst på vår egen tue. Men det er vanskelig å snakke om Bergen uten også å snakke om Norge. Vår by og vårt land er to alen av et stykke, om enn vi ignorerer «de andre».

Av Thorstein Selvik

Bergen er Norges nest største by, og den bærer preg av det på mange måter. Altså å være nummer to. Litt mer selvopptatt, usikker, høyrøstet. Hadde man i tillegg vært søkende, hadde det vært bra, men ofte er man for tviholdende på det tradisjonelle, og man prøver på en litt veik og av og til påtatt måte å åpne opp for det moderne.

Vi i Bergen konkurrerer med alle, kan vi få dette inn i hodene våre, er det veldig bra. Og derfor trenger vi flinke innflyttere. Vi burde være beæret over at de gidder å komme.

Definisjonen på et liberalt samfunn er ikke minst at man tillater det man ikke liker, men små byer som Bergen holder igjen og dyrker bevisst og ubevisst «det vanlige». «Don’t fix it if it ain’t broke» sa man i USA i gamle dager. Men det er lenge siden.

Bergen er på sett og vis «klikkete»; folk henger sammen med EN gjeng ad nauseum, og kjenner ikke særlig godt andre miljøer enn sitt eget. Nysgjerrigheten er litt svak, og myten om den internasjonale Vestlands-hovedstaden noe tvilsom. Turistene løper nå rundt her, men vi har heller lite med dem å gjøre. Studentene driver med sitt, og vi kjenner dem ofte ikke. De er ikke veldig assimilerte i våre lille smeltedigel, heller en fargerik ingrediens i den bergenske salat.

Og innflytterne skal nå bo her temmelig lenge før de oppleves som bergensere. De snakker rart, synes man, ja, de er bare litt «annerledes». Dog, «when in Rome do as the Romans» er et godt ordtak, og mange innflyttere har glidd greit inn i folden her – ved å spille på bergensernes premisser. Brann og buekorps og hele pakken.

Bergen prøver dog å modernisere seg, men i god bergensånd feires åpningen med et smell før prosjektet over tid kanskje fisler litt hen. 17. mai-talerne står i kø ved startstreken, men det kan dessverre virke som det lønner seg for folk med posisjonsmakt å bejuble nye initiativ, å henge seg på vognen – kanskje av redsel for å miste posisjon og innflytelse.

Problemet er at posisjonsmakthaverne ikke er villige til å gå «all the way», det forblir med festtalene. Egen posisjon skal være urokkelig, og man drar ikke synspunkter lenger enn at båten står støtt. Tidvis så støtt at den råtner. Å gjennomføre prosjektkampen på banen er så uendelig mye tøffere enn å delta på det festlige vorspielet. Onde tunger kan hevde at Bergen tidvis fremstår som en klakørenes yngleplass.

Det synes nemlig å være en viss «group think» i byen. Alle smiler til hverandre og er tilsynelatende enige om det meste. Konflikt må av kommersielle, maktmessige og sosiale grunner unngås. Kommer en innflytter og kritiserer det bestående, kvesses raskt knivene. Det er oftest en ren emosjonell reaksjon («don’t rock the boat»), og er selvsagt dypt menneskelig. Man skal eksempelvis jobbe hardt for å finne en skuespiller i Hollywood som tør å si negative ting om filmen sin, kollegaene, regissøren og filmselskapet. Hun er selvsagt livredd for å miste neste jobb.

Bergen i verden. At byen er «nåkke for seg sjøl» er en sannhet med betydelige modifikasjoner, Bergen er en kork på et stort globalt hav, og påvirkes sterkt av kommersielle, politiske og samfunnsmessige trender. At San Francisco, Seattle og San Diego, som også er litt isolerte byer, men i et mye større land, fungerer såpass godt, kan Bergen lære mye av. Åpenheten, pluralismen, selvtilliten, kompetansen og konkurransen er på et ganske annet nivå enn i Bergen.

Dog har vi eksellente nisjer også i Bergen, innen shipping, oljeteknologi, fisk, medisin og annet. Disse nisjene er dog ofte hjemmehørende i den innsatsvillige randsonen rundt byen, eller bedriftene er slik at geografi spiller mindre rolle i den forstand at både eierskap og arbeidskraft er mer mobil enn vanlig i Norge. Disse nisjene blir ofte applaudert av posisjonshaverne i byen, men ikke nødvendigvis integrert i styre og stell. Og mange av bedriftene som lykkes ledes av innflyttere.

Innflyttere er selvsagt ingen homogen gruppe, men i den spissede ledersammenheng vi snakker om her, er innflytterne typisk av to hovedkategorier: De er hentet hit for å gjøre en jobb, men beholder ofte sitt sosiale og relasjonsmessige ståsted i Oslo (hvor de typisk beholder bopel). Eller de kommer hit og virkelig integrerer seg sosialt, men da enten som studenter som finner en livsledsager, eller de flytter hit senere i livet, men da på et lavere nivå enn som toppledere. For de mest ambisiøse er Bergen kanskje et sort glemt hull et sted i vest.

Fordi folk er seg selv nærmest, ignoreres Bergen – spesielt fra Oslo, men også av andre i Norge. Denne erkjennelsen har to hovedvirkninger:

  1. Folk rotter seg sammen her i allverdens mer eller mindre traurige foreninger, med en strålende fremtid bak seg (frekt sagt, kanskje, og jeg er jo glad i flere av dem).
  2. Noen tar seg i nakken og prøver å konkurrere objektivt. For det har jo vært perioder også i nyere tid hvor miljøer i Bergen har vært nasjonalt ledende; til eksempel Fyllingsdalen på 80-tallet innen finans, og NHH er jo nasjonalt ledende fremdeles, selv om BI biter dem i leggen. NHHs utfordring er heller å hevde seg internasjonalt enn nasjonalt. Og for all del; Bergen har ledende miljøer også nå, innen teknologi- og medianisjer, shipping og annet. Men ikke nok.

Bergen er også mange ting, avhengig av hvem du er, og hva du gjør her. Det generiske Bergen er delvis en myte, byen er heller et lappeteppe. Et mulig fellestrekk er dog at det kan skorte noe på operasjonell gjennomføringsevne. Jeg har ofte spøkefullt sagt at man burde importere 20.000 kinesere eller indere hit, gi dem null kroner i støtte og se hva som da ville skje.

Norge er kanskje ikke av de land i verden hvor de største ideene luftes, det er nærmest en dyd å ikke være for «tenkende». Dansken Jesper Juul sier at fordi nordmenn er så livredde for å ikke være politisk korrekte, kommer kreative og dristige tanker for sjelden frem (vi er dømt til å vinne langrennsgull, og ellers leve våre sikre, kjedelige liv). Slik mener noen det er i Norge – og da også i Bergen.

Byen vår er altså ikke så spesiell som mange her synes å tro. Bergens problemer er litt et mikrokosmos av Norges ditto, og innflytterne er oksygen her som innvandrerne er det på nasjonalt nivå.

Oslos demoner er konkurransen med København, Stockholm og endog Gøteborg. Vi i Bergen konkurrerer med alle, kan vi få dette inn i hodene våre, er det veldig bra. Og derfor trenger vi flinke innflyttere. Vi burde være beæret over at de gidder å komme.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this