Julemagasinet Horisont
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

PÅ TAMPEN: Når mastergrad blir brød og melk

Jeg brenner for utdanning, for kunnskap, for nysgjerrighet, for økt kompetanse. Jeg brenner for at ungdom i alle aldre får øke sitt erkjennelsesnivå. Men jeg brenner generelt mer for utdanning enn for det noe mer tåkete begrepet etterutdanning.

Av Thorstein Selvik

I de såkalt formende årene i tyveårsalderen er hjernen som en svamp og nysgjerrigheten sterk. Jada, læreevnen er god det meste av livet, jeg vet det. Men en jungel av deltidsmastere, spesialprogrammer og «executive programs» kan forvirre ogvære krevende å evaluere for arbeidsgivere og for oss andre.

Og når «alle» har høy utdanning, blir den da så høy? Blir skala og vurdering inflatert? Det kan være en fare for det. Det kan nemlig ha gått inflasjon i mastergrader i etterutdannings-Norge. Det mange har, synker lettere i verdi.

Når «alle» har høy utdanning, blir den da så høy?

For eksempel: Opprinnelig var Master of Business Administation-graden (MBA) (hvorfra diverse spesialistprogrammer er utsprunget) det store man ville ha som karrierejeger og aktør i næringslivet.

Dette var et toårig og generelt «hovedfag» i business og økonomi utsprunget ved amerikanske prestisjeuniversiteter – og med sterk vekst etter annen verdenskrig spredd ut til allehånde universiteter – i USA og etterhvert i resten av verden. Følelsen av å tilhøre «a select few» har vært en viktig drivkraft i å «herse» 24-7 med unge mennesker (si i 26-34 årsalderen) gjennom to år med blodslit.

Enten det var Harvards praktiske case-metoder eller Stanfords matematikkdrevne analyser – drømmen om MBA-graden var knyttet til merkenavnene på de åtte Ivy League-skolene (fra nord til syd: Dartmouth, Harvard, Brown, Yale, Cornell, Columbia, Princeton og Penn), samt Stanford, MIT, Chicago, UC Berkeley og noen til.

Romantikken ved å intenst leve i en MBA-trykkoker svekkes kraftig når alt skal være så innmari fleksibelt og tilrettelagt – kall det gjerne alminneliggjort. 

På 80- og 90-tallet kom en del europeiske skoler med styrkede merkenavn på banen – INSEAD, IMD, London Business School, Manchester Business School, Rotterdam Business School og andre. I begynnelsen var disse programmene sterkt influert av amerikanske storesøstre, etterhvert med en viss egenprofil mer spesialtilpasset europeiske forhold. Men fremdeles snakker vi om heltidsstudier blant yngre personell. MBA-graden var mulig å forstå og hadde prestisje.

På 2000-tallet eksploderte etterutdannings- og deltidsstudiemarkedet, og ikke minst var dette en «brand extension»-strategi blant læresteder som ville melke sitt omdømme. Konkurransen var intens blant mengder av masterprogrammer i business, og man melket det som melkes kunne. Mastergradene ble nå tatt av folk i senere livsfaser, gradene ble mer spesialiserte, mer praktisk innrettet, mer fleksible i studieopplegg – og derfor vanskeligere å vurdere og forstå for arbeidsgivere.

Nå er dette markedet muligens utviklet for langt, for alminneliggjort. Problemet med de norske og på mange måter utmerkede lærestedene er at magien og (ja, faktisk) romantikken ved å bo langt vekke fra eget miljø og land og intenst leve i en MBA-trykkoker svekkes kraftig når alt skal være så innmari fleksibelt og tilrettelagt – kall det gjerne alminneliggjort. Da synker verdien.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this