Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

PÅ TAMPEN: Fransk beretning om en varslet apokalypse

Thomas Piketty er en fransk professor som i boken Kapitalen i det 21. århundre (Cappelen Damm, 2014) bruker 577 tettskrevne sider på å fortelle at de økonomiske forskjellene i verden har økt.

Av Thorstein Selvik

I tillegg til de 577 sidene, leverer han 76 enda tettere sider med noter. Og attpåtil ligger data og analyser tilgjengelige på nettet for den glade leser. 20 land er analysert med tall tilbake til 1700-tallet (!).

Når noen få stikker av med pengene, blir de andre gretne. 

Målet er å avdekke avgjørende økonomiske og sosiale mønstre. Marx’ spådom om at striden mellom kapital og arbeidskraft ville eksplodere med apokalyptiske dimensjoner, har ennå ikke slått til, mye fordi utdanningssamfunnet med spredning av kompetanse har skapt nødvendig vekst. Men optimismen fra tiårene etter annen verdenskrig trues nå av økende inntektsforskjeller fordi avkastningen på kapitalen vokser hurtigere enn den økonomiske veksten.

Det er selvsagt variasjoner fra land til land, men bildet er tydelig nok. Kupongklipperne vinner. Det er en systemsvakhet som kun kan avdempes med politiske inngrep, sier Thomas Piketty.

NORSK UTGAVE: Kapitalen i det 21. århundret kom i en norsk utgave i 2014, utgitt av Cappelen Damm.

Men Financial Times sablet ned mannens arbeid; ulogiske datakoblinger, uklare sammenhenger, dårlige data, for lange tidsserier, og annet negativt knask.

Like ærverdige New York Times forsvarte ham; hypotesene lot seg i grunnleggende grad bekrefte, og i hvert fall er temaet veldig viktig, skrev de. Det er apokalyptisk sprengkraft i galopperende forskjeller.

Jeg sier: Når noen få stikker av med pengene, blir de andre gretne. Man trenger ikke doktorgrad fra MIT i Boston (det har naturligvis Thomas Piketty) for å fatte det. Men dataanalyse er vanskelig, og Piketty har sikkert rotet her og der. Hans bragd er å gjøre boken tilgjengelig for folk uten spesialkompetanse i økonomi.

Et interessant poeng er at selv om de rikeste har dradd fra så det ljomer, så har samfunnet holdt seg relativt bra fordi i mange land har middelklassen og fattige også fått det bedre. «Jeg godtar at du tar med deg en milliard hvis jeg kan få en bit». Slik begynte det 21. århundre for en del. Men finanskrisen i 2007 og gjeldskrisene fra 2010 har rokket ved mye. Mange har fått det vanskeligere, noen få er blitt enda mye rikere.

Men i alle samfunn til alle tider har halve befolkningen knapt eid noe, sier vår franske venn, i hvert fall ikke mer enn fem prosent av de totale verdier. De rikeste ti prosent har alltid eid majoriteten av det som eies kan. I mange land mer enn 60 prosent og i noen land mer enn 90.

Mange har fått det vanskeligere, noen få er blitt enda mye rikere.

Denne hyperkonsentrerte rikdommen er bokens fokus. Selv i dagens Europa, med 70 års sosialdemokrati og fordelingspolitikk i mange land, eier de ti prosent rikeste veldig mye av verdiene. Derfor kan det selv her ulme, og flere steder enn i Paris’ fattigste forsteder.

Steinkasting i Hellas og andre PIIGS-land til tross: Eiendomsrett og avtaleloven er blant de mest sentrale begreper vi har, vårt samfunn er tuftet på disse systempålene.

Tilliten kan settes på prøve når rikdommen øker hos de få. Tilliten er høy i Norge, blant folk og mellom folk og myndigheter. Tillit = sosial kapital = smøremiddel = kostnadsbesparelser = enklere samfunn. Men tilliten kan over tid forringes. Av obskøne rikdomsgap.

Tiltakene mot dette er typisk basert på politisk ståsted. Eksempelvis formuesskatten. Argumentene for å beholde den er «pikettyanske»: Mer likhet og rettferdighet. Sannheten er uklar, og mange i Norge «mener» at forskjellene i rikdom ikke er blitt plagsomme. Det synes ikke Thomas Piketty.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this