Hotspring Høstkupp
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

PÅ TAMPEN: Falske nyheter

PÅ TAMPEN: Vi har i mange år levd i det postindustrielle samfunn, en betegnelse av samfunnsstrukturen når industrisamfunnet blir omdannet til neste fase, et servicesamfunn basert på kunnskap.

Kunnskap og teknologi er blitt viktigste innsatsfaktorer i både vareproduksjon og tjenesteyting. Det postindustrielle samfunnet blir gjerne kalt det det postmoderne – et samfunn hvor industri ikke lenger spiller hovedrollen. Uttrykket ble først lansert av sosiologen Daniel Bell i 1973, og Kjartan Fløgstad har karakterisert det som utviklingen fra industrikultur til kulturindustri.

Erik Bye, alles venn, finnes ikke lenger, og NRKs samlende nasjonseffekt er pulverisert. Far og mor sitter i sofaen og ser på Dagsrevyen, mens podene sitter i samme stue med øretelefoner stirrende inn i sin iPhone.

Vi lever fremdeles i det postmoderne, men et stadig sterkere utviklingstrekk kan kalles postsannhetssamfunnet, altså en subjektiv, omtrentlig og dels løgnaktig omgang med sannheten. Verdens mer fragmentariske karakter på grunn av digitalisering og derved sosiale medier har skapt grunnlag og grobunn for postsannhet. Hvert menneske sin sannhet. Den som leter, finner det hun vil finne.

I dette bildet har et uttrykk gått igjen de siste årene: Fake news (heretter benevnt falske nyheter). Dette er ikke et Donald Trump-skapt fenomen, selv om mange tror det. Falske nyheter oppstod som fenomen i nyere tid fordi digitale medier med store sendeflater trengte innhold for å selge reklame. Innholdet var ikke alltid like sannferdig og kritisk fremstilt, kan man si.

Nye mediegiganter som Yahoo, Facebook og Google har vært plaget med falske nyheter, og selvsagt har myriader av andre nettsteder opplevd falske artikler. Jeg sier «selvsagt», fordi det er et karaktertrekk ved internett at kaos og «frihet» i betydelig grad råder. Ekkokamrene på sosiale medier sementerer subjektive virkelighetsoppfatninger. Folk jatter med meningsfeller.

Erik Bye, alles venn, finnes ikke lenger, og NRKs samlende nasjonseffekt er pulverisert. Far og mor sitter i sofaen og ser på Dagsrevyen, mens podene sitter i samme stue med øretelefoner stirrende inn i sin iPhone. Hver pode i sin egen virkelighet. Ja, slik er det blitt, og ikke minst derfor fikk vi Brexit og Trump. På bekostning av sannheten. Falske regnestykker og falsk propaganda har florert.

Men intet er nytt under solen. Nyhetsfiller som amerikanske National Enquirer, engelske The Sun og Daily Mirror, og diverse mer eller mindre seriøse blekker i alle land har i hundre år vært fulle av falske nyheter i from av vridde saker, sensasjonelle vinklinger, halv- og kvartsannheter, hvite løgner – og svarte.

Pressen er mennesker, og mennesker er subjektive; de har i hvert fall begrenset rasjonalitet, og evner (bevisst og ubevisst) kun å se deler av en sak klart. Man vinkler på en slik måte at emosjonelle subjektive uttrykk klaskes i bordet på bekostning av «kjedelig» objektiv analyse. Altså i hundre år, ja, til alle tider.

Problemet er bare vi lever i hockeykøllegrafenes tid; alt øker nærmest eksponensielt – i himmelens navn: hvor skal dette ende – i himmelen eller i helv….? Den voldsomme kraften i den digitale teknologien endrer verden, og ikke minst endres folks oppfatning av verden. I det postindustrielle samfunn helt inn i 2000-tallet ble verden stadig mer konform.

Flyplasser, byer, klær, musikk, litteratur, mat – alt ble mer og mer likt i og mellom alle land. McDonald’s på Lagunen, på Tonga og på Sydpolen. Folk i Barcelona var stadig likere folk i Bergen og i Turku. Folk flest ville det samme. De så de samme filmene, de samme TV-seriene, leste de samme nyhetene.

Postsannhetssamfunnet er derimot skremmende. Sosiale medier har skapt endringer. Folk var forskjellige likevel; sosiologisk, økonomisk, politisk. Man fant sitt eget univers, man følte seg ikke lenger alene – det var mange som mente det samme som en selv. Mange, men likevel en minoritet. Et stykke på vei er dette greit nok, men det begynner å ta av i helt feil retning. En viss Donald og hans hoff utnytter dette skruppelløst.

«What is your name? spurte den aspirerende filmstjernen i Hollywood til mannen i dress ved baren. «What do you want my name to be?» svarte han. En gammel klisje fra drømmefabrikken i California, men nå – takket være ny teknologi – spredd til hele verden.

Og dette er et viktig poeng: flertallsoppfatninger og en samlet samfunnsorden erstattes gradvis av særgruppers ofte vridde virkelighet. Mennesker har alltid sett etter likesinnede, men nå er dette satt i et digitalt kraftsystem som minner mer og mer om Frankensteins monster.

Facebook og andre sosiale medier og nettverk er monstre. Gud hjelpe oss alle.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this