Norway Fringe
(Illustrasjon: Sigve Solberg)

PÅ TAMPEN: Dylan den nob(e)le

2017. I fortellingen om His Bobness, Robert Allen Zimmermann aka Bob Dylan, er vi nå kommet frem til den nobelske prispremien på SEK 8 millioner. Jaggu, fikk han fatt i pengene. Fem over tolv. Vel fortjent, og han har alt gitt dem bort. To his favourite charity.

Av Thorstein Selvik

Tale gadd han ikke holde, men sendte en flott video, en historie om hva inspirasjonskildene har betydd, hva som fikk ham til å skrive. «Jeg var mye eldre før. Der nede i tidens ruiner». «Hvordan jeg fikk til å skrive de sangene, nei, det aner jeg ikke».

1973. Farvene er gråbrune, bildet kornet. Pat Garrett står over William Bonney, alias Billy The Kid. Det bankes på selve Himmelens dør. Dylan er i Hollywood. Tidlig syttitall, The Eagles’ verden –  samme år som deres ikoniske Desperado-album.

Mytene fra Det gamle vesten har også alltid farget Dylan. Det gamle, rare Amerika, historiene, de skrudde individene, de forhutlede massene, ensomheten, lengselen, oppvigleren Woody Guthrie med fascistdrepergitaren i arbeidsleirene, talløse andre helter.

Dylan beskriver oss alle. Kryptisk og klart. Som verden. Og noe mer forskjellig fra Trumps forenklete univers enn Dylan fins ikke. Det skader ikke det heller.

1964. Chelsea Hotel i New York ni år tidligere, i 1964. En spillvåken John Lennon sitter på rommet til Dylan. Marijuanarøyk i luften. Lennon er oppvokst på svart Guinness-øl og poppers med amfetamin. Rått engelsk kunstnerliv. Marijuana er Amerika, Dylan byr, han er kul, hip, trendy, intellektuell, tenker Lennon; Beatles er engelsk mainstream.

Men Dylan ser den herlige frekkheten i engelskmannen, det fantastiske i Beatles’ talent og energi. Dylan vil bli rockestjerne. Som Elvis, som Chuck Berry, Buddy Holly – og Lennon. Newport Folk Festival samme året. Dylan på elektrisk Fender. Gitaresset Mike Bloomfield på hard sologitar. Folkguru Pete Seeger raser, gråter. Prøver å kutte strømmen.

1966. Råtne tomater i Manchester, elektrisk musikk fra kommershelvetet. The Band bråker bak ham. Dylan har solgt ut. I det proverbiale veikrysset gjorde han en «Robert Johnson» og solgte seg til djevelen. Sa folkpuristene, de reaksjonære. Dylan hadde forlatt bygningen. «Begynn å svøm, tidene forandrer seg».

Anekdotene er uendelige om denne mannen. Som leker med oss. Som er aktivisten i Oxford, Mississippi, spåmannen på riksvei 66, men i økende grad retroaktivisten i texmex-habitt. Flammevokteren. Hank Williams’ yngre bror. Skyld, samvittighet, romantikk i Durango. Myter, uklarhet, løgn, sannhet. Unik klarhet.

Oppvekst blant finner i Hibbing, løgner om rallarliv, billige Converse-sko i New York-slapsen. Jødedom og senere kristendom, grubling, verdslighet, rural og urban samtidig. Mumling og uforståelig radbrekking av mesterstykkene (begynte på Before The Flood-albumet og på Planet Waves-turneen i -73).

«Ikke vet jeg hvordan jeg skrev disse sangene. Jeg var nærmest et medium, de bare stod der på skrivemaskinen ut på natten». Mennesker er på sitt modigste og mest kreative mellom 18 og 26, sier noen. Blonde On Blonde er det Offisielt Beste Albumet, da var vår mann 25. Blood On The Tracks i 1974-75 – det egentlig Beste Albumet – da var han ennå forholdvis ung. Bitter og ung («du er en idiot, kjære»).

Time Out Of Mind (1997 – det tredje i Beste Album-trilogien) var nesten ikke av denne verden. Så hard, sår og vakker, med Daniel Lanois bak spakene. Mannen som hadde reddet ham med Oh Mercy åtte år før. «Det hjelper ikke å skru på lyset, jeg er på den mørke siden av veien – jeg gav deg mitt hjerte, du ville ha sjelen min»; de klassiske ordene hans fra -63 fikk ny gyldighet.

Hva vet vi om vår mann? «Det er ennå ikke mørkt. Og jeg var eldre før, jeg er yngre nå». Han er i hvert fall en annen.

2016. Nå omfavnes han av Svenska Akademiet. Vet de hvem han er? Han vet det knapt selv, han er forvirret, men det er et selvstendig poeng. Han har alltid fokusert på menneskets lodd – på ambisjon og svakhet. De brutte løftene, de tapte slagene. Dylan er urhumanisme blandet med jødisk sluhet og overlevelsesevne.

Hans oppvekst som den lille jødiske gutten blant røffe finske gruvearbeidere, hans drømmer om en større grenseløs verden. Å konstruere sin skjebne, antiautoritær. Dette har preget ham. Voldsomt.

Nobelkomiteen ser nok hans klare relevans som historieforteller i forandringens tid. Han representerer rastløshet, fremmedgjøring og åndelig søken. I fysisk tid fra atomalderen og den kalde krigens tid på 50-tallet og til i dag. Hans filosofiske tidsperspektiv er fra førbibelsk tid, selve det universelle.

Dylan uavhengig av tid og sted. Han er en litterær urkraft i William Blake-tradisjonen. Dylan beskriver oss alle. Kryptisk og klart. Som verden. Og noe mer forskjellig fra Trumps forenklete univers enn Dylan fins ikke. Det skader ikke det heller.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this