Saint Etienne foto rob baker ashton Heavenly Recordings
Saint Etienne (foto: Rob Baker Ashton / Heavenly Recordings)

PÅ ØRET: Sanger fra forstedene

Del artikkelen i Sosial medier

Nye plater fra Saint Etienne, James Vincent McMorrow, Svømmebasseng og Andrea Belfi, samt EP-debut fra bergensbandet The Tidy Hobos og ny norskspråklig singel fra Fenrik Lane.

paoret1 Saint Etienne
Saint Etienne: Home Counties (CD)

Først til indie-dance-trioen Saint Etienne, som er tilbake med nytt album, fem år etter kritikerroste Words and Music og 25 år etter debutalbumet, Foxbase Alpha.

Mye har skjedd siden den gangen. Musikk får stadig mer preg av forbruksvare, og publikum er ikke lenger like opptatt av hvem som spiller i et band og hva de står for.

«Music is just a thing you have on» sier Pete Wiggs, den ene tredje-delen av et band der kjernen har vært uendret siden starten i 1990.

«My son doesn’t need to know all the details behind it» legger han til, uten beklagelse. Det er bare slik det er blitt.

For Saint Etienne er dette synd. De har hele tiden vært et band for kjennere, og har aldri hatt en singel inne på den britiske topp 10-listen. Hemmeligheten med slike band er at når du først har oppdaget dem, slipper du dem aldri.

Musikk får stadig mer preg av forbruksvare, og publikum er ikke lenger like opptatt av hvem som spiller i et band og hva de står for.

Så til den nye platen, som egentlig bare er mer av det de er kjent for: God og sofistikert pop, sunget av Sarah Cracknell (hun minner om en ung Marianne Faithfull, men uten hennes livstrette 20-om-dagen-stemme), og pakket inn i originale og spenstige arrangementer, med stor vekt på at dette skal være både for hode, hjerte og føtter.

Favoritter så langt (albumet inneholder 16 låter med kvalitetspop) er Magpie Eyes (der Cracknell synger nesten kun akkompagnert av  en kraftig elektronisk Joy Division-beat), Whyteleafe (en slags omvendt Trans-Europe Express (Kraftwerk); med en tekst om folk som blir boende i samme forstad hele livet), og den nydelige instrumentale balladen Church Pew Furniture Restorer (høres ut som Gabriel’s Oboe møter en luftig salme, komplett med barnekor).

Legg til Take It All In (ville vært en innertier på hitlistene i en rettferdig verden), den svale balladen Train Drivers in Eyeliner (bra tittel!), og, ja, veldig mye mer. Med denne platen på ørene blir det en bra sommer, uansett vær.

 

Rått og upolert

Bergensbandet The Tidy Hobos har herjet byens konsertscener en stund nå, anført av karismatiske Paal William Schrøders intense innlevelse i sangene. 

paoret2 Tidy Hobos
The Tidy Hobos: This is Warpaint!

Nå er de renslige uteliggerne ute med sin første EP, og det er bare å glede seg. Tittelsporet setter stemningen gjennom rå og upolert rock’n roll med høy puls og allsangrefreng. Så får vi The Pint of No Return (bra tittel!), der de nærmer seg keltisk punk (les: tidlig Pogues) med godkjent resultat.

The Town er en piratballade slik det ville hørtes ut om Kaptein Sabeltann ble spilt av Mike Peters (The Alarm), mens Sell My Grave har den tøffeste produksjonen, med gunga-gunga-riff og nok et kort og effektivt allsang-refreng («the good die young»).

De avslutter med platens største overraskelse; Truth Be Told er rett og slett en ærlig og følsom gitarballade om et forhold som, vel, ikke helt fungerte.

Og selvfølgelig, litt over halvveis inn, tar den fullstendig av via et «battle cry» og vegg til vegg-trommer. Når denne spilles på Garage, skal alle hender i været.

 

Fenrik Fields Forever

I går kom Kurt’ens gamle band med sin andre norskspråklige singel.

paoret3 Fenrik Lane
Fenrik Lane: Kongeriket

Fjorårets gripende Kommer du tilbake? var i så måte en overraskelse, og med Kongeriket blir det tydelig at dette er en ny retning som bandet trives i.

Låten handler ifølge bandet selv om den selvutnevnte kongen på byen som lever i en verden full av løgn, one-night stands og brente broer.

Det låter tett og fint, veldig bra sunget mot en vegg av gitar, bass og trommer, med en morsom andrestemme som høres ut som den er ringt inn via mobil – og ikke minst en syngende gitarsolo.

Slik sett er dette nok en gang fenrikene slik vi kjenner dem. De er stilsikre mestere i faget, vet hva de gjør og skriver låt på låt som ber om å få større oppmerksomhet. Likevel forblir de en parentes i norsk rockehistorie. Det er synd.

Kanskje de burde tatt en Beatles; lagt til en stjerne eller to på offisersluene og funnet opp sitt eget Lonely Hearts Club Band.

 

Fløyelsmyk eksistensialisme

Fjorårets publikumssjarmør på Kygos Cloud Nine-festival, mannen med den fløyelsmyke og litt såre stemmen som mange har falt pladask for, er ute med sitt fjerde album.

paoret4 jvm
James Vincent McMorrow: True Care (CD)

Det begynner dramatisk, et sted langt inn i en fjern fremtid, med både tunge synther, en billig (?) rytmeboks og ren støy.

Så slås all lyden brått av, og McMorrow står alene med stemmen i åpningen av tittellåten (og singelen) True Care.

Den fortsetter som en «clap hands» soulballade av beste merke; noenlunde i samme landskap som D’Angelo.

The National er han alene ved pianoet, en fin og intens sang der han blant annet refererer til en samtale han og kjæresten hadde om det amerikanske indiebandets 2013-album, Trouble Will Find Me.

«You said your favourite song / Was the one about death / I said every single one’s like that» synger han, før han går Matt Berninger i The National en høy gang: «Dreams, they could come true / If panic and worry / Are dreams that you would choose».

Jeg tror at dette er nok en slik plate som vinner seg over tid, gjerne spilt via en bluetooth-høyttaler på sløve sommerdager som går over i samling rundt bålpannen etter at solen har gått ned.

Thank You er en mer uptempo låt, med et spennende og variert rytmespor (inkludert vokalsamplinger, perkusjon og en dyp basstromme), luftige synther og mer av den litt hese stemmen hans.

Jeg tror at dette er nok en slik plate som vinner seg over tid, gjerne spilt via en bluetooth-høyttaler på sløve sommerdager som går over i samling rundt bålpannen etter at solen har gått ned.

Samtidig er det noe av svakheten. Mye her låter likt, slik at det er vanskelig å blinke ut de store enkeltfavorittene.

Vel, det var urettferdig sagt. Det bærende elementet er tross alt den særmerkte stemmen hans. Arrangementene er derimot svært varierte, med mye krydder, og noen fine instrumentalsnutter spredd utover mellom låtene. Hør til eksempel Bend Your Knees, uten beats og sparsomt arrangert, men med stor bass i refrenget.

Så jeg vet ikke. Kanskje dette er årets 808s and Heartbreak, Kanye Wests eksistensielle mesterverk fra 2008. Jeg tror jeg spanderer en femmer nå, så kan du spørre meg etter sommeren om den fortjener en enda høyere karakter.

 

Samlebåndspop til sommerfesten

Osloband med norske tekster og en smak av sommer; kan det være noe?

paoret5 Svommebasseng
Svømmebasseng: Broder (CD)

Umiddelbart kjenner jeg at jeg trekkes i to retninger; enten DeLillos (bra) eller Postgirobygget (langt fra like bra). Dette er egentlig ikke noen av delene.

Musikalsk er det en slags tidlig 90-talls synthpop, men med litt for tettpakket lyd til at de når opp mot sjangerens klassikere. Som ren og uforfalsket happy-go-lucky-musikk, uten andre ambisjoner enn radiospilling og høye score på strømmetjenester, står dette seg bra, gjerne også som soundtrack til sommerfesten.

Jeg gir godkjent for tittelsporets Bee Gees-hyllest (sunget i falsett, selvfølgelig), og trekker på smilebåndet til Smil – som også har en del fikse detaljer i lydbildet. Dessverre slutter den akkurat i det den begynner å bli virkelig bra.

 

Fór for fantasien

En av de store gledene ved å skrive om musikk er å intervjue musikere. I samtalens løp dukker det gjerne opp felles referanser, artister og plater som både jeg og den jeg snakker med holder høyt.

paoret6 Belfi
Andrea Belfi: Ore (CD)

Slik var det da jeg nylig traff Espen Sommer Eide (Alog, Phonophani).

Vi er begge fan av det legendariske krautrock-ensemblet Can, ikke minst trommeslageren Jaki Liebezeit, som døde for kort tid siden (omtalt i en tidligere artikkel i Bergensmagasinet).

«Du må sjekke ut Andrea Belfi», foreslo Eide, og opplyste at den Berlin-baserte trommeslageren kom ut med nytt album 26. mai.

Hjemme igjen gjorde jeg nettopp det, via artistens egen Bandcamp-side.

Albumet har fått tittelen Ore, som på norsk betyr «åre» – i betydningen råmateriale som kan hentes ut og foredles; til eksempel fra en gullåre.

«You can just put that word out and you don’t have to explain too much. You give an input to the listener, and just leave it to the imagination» forklarer Belfi i presseskrivet.

Rislende symbaler som varsler storm, tunge drønn fra basstrommen og dronende og didgeridoo-lignende elektroniske toner.

Så jeg lar det ligge der, og tar på meg hodetelefonene. Der omsluttes jeg av en verden med mye perkusjonslek, med rislende symbaler som varsler storm, tunge drønn fra basstrommen og dronende og didgeridoo-lignende elektroniske toner.

Det blir som en reise i lyd, ikke ulikt det Mickey Hart (Grateful Dead) gjorde i Planet Drum-prosjektet – eller Secret Rhythms-platene Jaki Liebezeit laget sammen med Burnt Friedmann.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this